2. søndag i fastetiden (II)

1 Mos 3,8–19(1 Mos 3,8–15)

8 Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen. 9 Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? 10 Han svarte: Jeg hørte din røst i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg. 11 Da sa han: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? 12 Adam sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt. 13 Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt. 14 Da sa Herren Gud til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og fremfor alle markens dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. 15 Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl. 16 Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg. 17 Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. 18 Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. 19 I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

Rom 5,12–21 (Rom 5,17–19)

12 Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle – 13 for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. 14 Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam – han som er et forbilde på den som skulle komme. 15 Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er mye mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. 16 Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse. 17 For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. 18 Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. 19 For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet. 20 Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større! 21 Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

Luk 7,36–50

36 En av fariseerne innbød ham da til å spise hos seg. Jesus kom til fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Se, nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, ved føttene hans, og gråt. Hun begynte å væte føttene hans med tårer og tørket dem med håret sitt, og hun kysset føttene hans mange ganger og salvet dem med salven. 39 Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så dette, sa han ved seg selv: Var denne mannen en profet, da visste han hvem og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en syndig kvinne. 40 Da svarte Jesus og sa til ham: Simon, jeg har noe å si deg. Og han sa: Mester, si det! 41 En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest? 43 Simon svarte og sa: Jeg antar, den som han etterga mest. Han sa til ham: Du dømte rett! 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus, og du ga meg ikke vann til føttene. Men hun vætte føttene mine med tårer og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe kyss. Men hun har ikke holdt opp med å kysse føttene mine fra den stund jeg kom inn. 46 Du salvet ikke mitt hode med olje. Men hun salvet føttene mine med salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. 48 Og han sa til henne: Dine synder er deg forlatt. 49 Da begynte de som var sammen med ham ved bordet å si ved seg selv: Hvem er denne, som endog tilgir synder? 50 Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!

36 Ἠρώτα δέ τις αὐτὸν τῶν Φαρισαίων ἵνα φάγῃ μετʼ αὐτοῦ· καὶ εἰσελθὼν εἰς τὴνN οἶκὶαν τοῦ Φαρισαίου ἀνεκλίθη.N 37 Καὶ ἰδού, γυνὴ ἐνN τῇ πόλει, ἥτις ἦν ἁμαρτωλός, ἐπιγνοῦσαNB ὅτι ἀνάκειταιN ἐν τῇ οἰκίᾳ τοῦ Φαρισαίου, κομίσασα ἀλάβαστρον μύρου, 38 καὶ στᾶσα παρὰN τοὺς πόδας αὐτοῦ ὀπίσωN κλαίουσα, ἤρξατο βρέχειν τοὺς πόδας αὐτοῦ τοῖςN δάκρυσιν, καὶ ταῖς θριξὶν τῆς κεφαλῆς αὐτῆς ἐξέμασσεν, καὶ κατεφίλει τοὺς πόδας αὐτοῦ, καὶ ἤλειφεν τῷ μύρῳ. 39 Ἰδὼν δὲ ὁ Φαρισαῖος ὁ καλέσας αὐτὸν εἶπεν ἐν ἑαυτῷ λέγων, Οὗτος, εἰ ἦν προφήτης, ἐγίνωσκεν ἂν τίς καὶ ποταπὴ ἡ γυνὴ ἥτις ἅπτεται αὐτοῦ, ὅτι ἁμαρτωλός ἐστιν. 40 Καὶ ἀποκριθεὶς ὁ Ἰησοῦς εἶπεν πρὸς αὐτόν, Σίμων, ἔχω σοί τι εἰπεῖν. Ὁ δέ φησιν,N Διδάσκαλε, εἰπέ. 41 Δύο χρεωφειλέταιN ἦσαν δανειστῇ τινί· ὁ εἷς ὤφειλεν δηνάρια πεντακόσια, ὁ δὲ ἕτερος πεντήκοντα. 42 Μὴ ἐχόντων δὲN αὐτῶν ἀποδοῦναι, ἀμφοτέροις ἐχαρίσατο. Τίς οὖν αὐτῶν, εἶπέ,N πλεῖον αὐτόν ἀγαπήσει; 43 Ἀποκριθεὶς δὲN ὁ Σίμων εἶπεν, Ὑπολαμβάνω ὅτι ᾧ τὸ πλεῖον ἐχαρίσατο. Ὁ δὲ εἶπεν αὐτῷ, Ὀρθῶς ἔκρινας. 44 Καὶ στραφεὶς πρὸς τὴν γυναῖκα, τῷ Σίμωνι ἔφη, Βλέπεις ταύτην τὴν γυναῖκα; Εἰσῆλθόν σου εἰς τὴν οἰκίαν, ὕδωρ ἐπὶN τοὺς πόδας μου οὐκ ἔδωκας· αὕτη δὲ τοῖς δάκρυσιν ἔβρεξέν μου τοὺς πόδας, καὶ ταῖς θριξὶν τὴςN κεφαλῆς αὐτῆς ἐξέμαξεν. 45 Φίλημά μοι οὐκ ἔδωκας· αὕτη δέ, ἀφʼ ἧς εἰσῆλθον, οὐ διέλιπεν καταφιλοῦσά μου τοὺς πόδας. 46 Ἐλαίῳ τὴν κεφαλήν μου οὐκ ἤλειψας· αὕτη δὲ μύρῳ ἤλειψεν μουNB τοὺς πόδας. 47 Οὗ χάριν, λέγω σοι, ἀφέωνται αἱ ἁμαρτίαι αὐτῆς αἱ πολλαί, ὅτι ἠγάπησεν πολύ· ᾧ δὲ ὀλίγον ἀφίεται, ὀλίγον ἀγαπᾷ. 48 Εἶπεν δὲ αὐτῇ, Ἀφέωνταί σου αἱ ἁμαρτίαι. 49 Καὶ ἤρξαντο οἱ συνανακείμενοι λέγειν ἐν ἑαυτοῖς, Τίς οὗτός ἐστιν ὃς καὶ ἁμαρτίας ἀφίησιν; 50 Εἶπεν δὲ πρὸς τὴν γυναῖκα, Ἡ πίστις σου σέσωκέν σε· πορεύου εἰς εἰρήνην.

NVariant with NA/UBS: τὴν οἶκὶαν ♦ τὸν οἶκον
NVariant with NA/UBS: ἀνεκλίθη ♦ κατεκλίθη
NVariant with NA/UBS: ἐν τῇ πόλει ἥτις ἦν ♦ ἥτις ἦν ἐν τῇ πόλει
NVariant with NA/UBS: ἐπιγνοῦσα ♦ καὶ ἐπιγνοῦσα
BVariant with other Byzantine MSS: ἐπιγνοῦσα ♦ καὶ ἐπιγνοῦσα
NVariant with NA/UBS: ἀνάκειται ♦ κατάκειται
NVariant with NA/UBS: παρὰ ♦ ὀπίσω παρὰ
NVariant with NA/UBS: ὀπίσω κλαίουσα ♦ κλαίουσα τοῖς δάκρυσιν
NVariant with NA/UBS: τοῖς δάκρυσιν ♦ –
NVariant with NA/UBS: φησιν Διδάσκαλε εἰπέ ♦ Διδάσκαλε εἰπέ φησίν
NVariant with NA/UBS: χρεωφειλέται ἦσαν δανειστῇ ♦ χρεοφειλέται ἦσαν δανιστῇ
NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ –
NVariant with NA/UBS: εἶπέ πλεῖον αὐτόν ἀγαπήσει ♦ πλεῖον ἀγαπήσει αὐτόν
NVariant with NA/UBS: δὲ ὁ ♦ –
NVariant with NA/UBS: ἐπὶ τοὺς πόδας μου ♦ μοι ἐπὶ πόδας
NVariant with NA/UBS: τὴς κεφαλῆς ♦ –
NVariant with NA/UBS: μου τοὺς πόδας ♦ τοὺς πόδας μου
BVariant with other Byzantine MSS: μου τοὺς πόδας ♦ τοὺς πόδας μου

Kommende søndager og helligdager