10. søndag i treenighetstiden (II)

1 Mos 50,14–21

14 Da Josef hadde begravet sin far, vendte han tilbake til Egypt, både han og brødrene hans og alle som var dratt opp med ham for å begrave hans far.

15 Da Josefs brødre så at deres far var død, sa de: Bare nå ikke Josef legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham! 16 Så sendte de bud til Josef og sa: Før han døde ga din far oss dette pålegg: 17 Så skal dere si til Josef: Kjære, tilgi dine brødre deres misgjerning og deres synd, da de handlet så ille mot deg! Nå ber vi, tilgi oss vår misgjerning, vi som også tjener din fars Gud. Og Josef gråt da de talte slik til ham. 18 Siden kom også hans brødre selv og falt ned for ham, og de sa: Se, vi er dine tjenere. 19 Da sa Josef til dem: Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker. 21 Vær ikke redde! Jeg vil sørge for dere og deres barn. Og han trøstet dem og talte vennlig til dem.

2 Kor 13,11–13

11 For øvrig, brødre: Gled dere! Bli fullkomne! La dere formane! Ha det samme sinn! Hold fred med hverandre, og kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere. 12 Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige hilser dere. 13 Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!

Matt 18,21–35

21 Da gikk Peter til ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham – inntil sju ganger? 22 Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju! 23 Derfor er himlenes rike å ligne med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. 24 Da han begynte med oppgjøret, ble det ført fram for ham en som skyldte ti tusen talenter. 25 Men da han ikke hadde noe å betale med, bød hans herre at han skulle selges, han og hans kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. 26 Tjeneren kastet seg da ned for ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt sammen! 27 Herren hadde da inderlig medynk med denne tjeneren, han løslot ham og etterga ham gjelden. 28 Men da tjeneren kom ut, møtte han en av medtjenerne sine som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder! 29 Medtjeneren falt da ned for ham, bønnfalt ham og sa: Ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg! 30 Men han ville ikke. Tvert imot, han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel, der skulle han sitte til han hadde betalt det han skyldte. 31 Men da medtjenerne hans så det som hendte, ble de svært bedrøvet, og de gikk og fortalte sin herre alt som var skjedd. 32 Da kalte hans herre ham for seg og sa til ham: Du onde tjener! Hele gjelden din etterga jeg deg, fordi du ba meg. 33 Burde da ikke også du vise barmhjertighet mot medtjeneren din, slik jeg viste barmhjertighet mot deg? 34 Og hans herre ble vred, og overga ham til dem som piner, inntil han betalte alt han skyldte. 35 Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere, om ikke hver og en av hjertet tilgir sin bror.

21 Τότε προσελθὼν αὐτῷN ὁ Πέτρος εἶπεν, Κύριε, ποσάκις ἁμαρτήσει εἰς ἐμὲ ὁ ἀδελφός μου, καὶ ἀφήσω αὐτῷ; Ἕως ἑπτάκις; 22 Λέγει αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, Οὐ λέγω σοι ἕως ἑπτάκις, ἀλλʼN ἕως ἑβδομηκοντάκις ἑπτά. 23 Διὰ τοῦτο ὡμοιώθη ἡ βασιλεία τῶν οὐρανῶν ἀνθρώπῳ βασιλεῖ, ὃς ἠθέλησεν συνᾶραι λόγον μετὰ τῶν δούλων αὐτοῦ. 24 Ἀρξαμένου δὲ αὐτοῦ συναίρειν, προσηνέχθη αὐτῷ εἷς ὀφειλέτης μυρίων ταλάντων. 25 Μὴ ἔχοντος δὲ αὐτοῦ ἀποδοῦναι ἐκέλευσεν αὐτὸν ὁ κύριος αὐτοῦN πραθῆναι, καὶ τὴν γυναῖκα αὐτοῦN καὶ τὰ τέκνα, καὶ πάντα ὅσα εἶχεν,N καὶ ἀποδοθῆναι. 26 Πεσὼν οὖν ὁ δοῦλος προσεκύνει αὐτῷ, λέγων, Κύριε,N Μακροθύμησον ἐπʼ ἐμοί, καὶ πάντα σοιN ἀποδώσω. 27 Σπλαγχνισθεὶς δὲ ὁ κύριος τοῦ δούλου ἐκείνου ἀπέλυσεν αὐτόν, καὶ τὸ δάνειον ἀφῆκεν αὐτῷ. 28 Ἐξελθὼν δὲ ὁ δοῦλος ἐκεῖνος εὗρεν ἕνα τῶν συνδούλων αὐτοῦ, ὃς ὤφειλεν αὐτῷ ἑκατὸν δηνάρια, καὶ κρατήσας αὐτὸν ἔπνιγεν, λέγων, Ἀπόδος μοιN εἴ τι ὀφείλεις. 29 Πεσὼν οὖν ὁ σύνδουλος αὐτοῦ εἰςN τοὺς πόδας αὐτοῦ παρεκάλει αὐτόν, λέγων, Μακροθύμησον ἐπʼ ἐμοί, καὶ ἀποδώσω σοι. 30 Ὁ δὲ οὐκ ἤθελεν, ἀλλὰ ἀπελθὼν ἔβαλεν αὐτὸν εἰς φυλακήν, ἕως οὗN ἀποδῷ τὸ ὀφειλόμενον. 31 Ἰδόντες δὲN οἱ σύνδουλοι αὐτοῦ τὰ γενόμενα ἐλυπήθησαν σφόδρα· καὶ ἐλθόντες διεσάφησαν τῷ κυρίῳ ἑαυτῶν πάντα τὰ γενόμενα. 32 Τότε προσκαλεσάμενος αὐτὸν ὁ κύριος αὐτοῦ λέγει αὐτῷ, Δοῦλε πονηρέ, πᾶσαν τὴν ὀφειλὴν ἐκείνην ἀφῆκά σοι, ἐπεὶ παρεκάλεσάς με· 33 οὐκ ἔδει καὶ σὲ ἐλεῆσαι τὸν σύνδουλόν σου, ὡς καὶN ἐγώ σε ἠλέησα; 34 Καὶ ὀργισθεὶς ὁ κύριος αὐτοῦ παρέδωκεν αὐτὸν τοῖς βασανισταῖς, ἕως οὗ ἀποδῷ πᾶν τὸ ὀφειλόμενον αὐτῷ.N 35 Οὕτως καὶ ὁ πατήρ μου ὁ ἐπουράνιοςN ποιήσει ὑμῖν, ἐὰν μὴ ἀφῆτε ἕκαστος τῷ ἀδελφῷ αὐτοῦ ἀπὸ τῶν καρδιῶν ὑμῶν τὰN παραπτώματα αὐτῶν.
NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ὁ Πέτρος εἶπεν ♦ ὁ Πέτρος εἶπεν αὐτῷ NVariant with NA/UBS: ἀλλʼ ♦ ἀλλὰ NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ πραθῆναι ♦ πραθῆναι NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ καὶ ♦ καὶ NVariant with NA/UBS: εἶχεν ♦ ἔχει NVariant with NA/UBS: Κύριε ♦ – NVariant with NA/UBS: σοι ἀποδώσω ♦ ἀποδώσω σοι NVariant with NA/UBS: μοι ♦ – NVariant with NA/UBS: εἰς τοὺς πόδας αὐτοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: οὗ ♦ – NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ οὖν NVariant with NA/UBS: καὶ ἐγώ ♦ κἀγὼ NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐπουράνιος ♦ οὐράνιος NVariant with NA/UBS: τὰ παραπτώματα αὐτῶν ♦ –

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Å få tilgivelse og å gi tilgivelse (18,21–35)

Hele tiden har det her vært snakk om hva som er til beste for synderen. Han er i fare, og derfor kan man ikke bare forlate ham. Gjelder det derimot fornærmelser man selv er offer for, da skal man tilgi – uten grenser. I Guds rike eier man selv tilgivelse uten grenser, og man kan også gi tilgivelse uten å si: nå får det være nok.

            Det ligger i Jesu svar til Peter. Peter undrer seg – slik vi alle gjør – over hvor lenge man egentlig skal fortsette med å tilgi en bror som synder mot en. Sju ganger må vel være maks? Jesus svarer: ’Ikke sju, men sytti ganger sju.’ Det betyr: ikke tell. I Guds rike er tilgivelsen den luft man puster i. Den kan man ikke utporsjonere. Selve tallet sytti ganger sju har Jesus hentet fra fortellingen om Lemek, en av Kains sønner (1. Mos 4,24). Men der var det spørsmål om å hevne ”syttisju ganger”. Det gjaldt å hevde seg i kampen for tilværelsen. I Guds rike gjelder en annen lov. Jesus belyser den med en lignelse. Den finnes bare hos Matteus, akkurat som det meste av de ord han har samlet i dette kapitlet. Lignelsen forteller om hvordan det er i Guds rike. Der er det tilgivelse uten grenser, og der gir man tilgivelse. Gjør man ikke det, havner man på nytt utenfor. Det er som den store årlige avregningen mellom en konge og tjenerne hans. Mange av dem var slaver; de var kyndige og høyt betrodde. Andre var frie medborgere i forvaltningens tjeneste. I lignelsen brukes et ord som kan bety både ”slave” og ”tjener” (i videste forstand). I dette tilfellet tilsvarer det nærmest det vi kaller tjenestemenn. De hadde hånd om forvaltningen av skatter og krongods, og det kunne være store penger som gikk gjennom deres hender. Jesus forteller nå om en som skal avlegge regnskap for 10 000 talenter. Ti tusen var grekernes høyeste tallverdi i aritmetikken, og en talent var deres høyeste pengeverdi. Det er umulig å forsøke å vise til en tilsvarende sum i vår tids mynt, men det dreier seg om et beløp på mange millioner kroner. Da han ikke kan gjøre rede for seg, befaler kongen at han skal selges med familien og alt han eide. Han ber om forlatelse og får alt ettergitt. Jesus snakker hele tiden om kongen som hans herre (egentlig ”herren”), og man forstår at bildet sikter til Gud og til oss. Vår skyld innfor Gud er i utgangspunktet håpløst stort. Det sies allerede i bergprekenen. Ingen kan betale den. Men alt blir ettergitt.

            Så kommer den samme mannen ut på gaten. Der treffer han en av sine medtjenere som skylder ham en mindre sum. (100 denarer var det samme som hundre dagslønner for fattige folk). Og nå viser det seg at han som hadde fått alt tilgitt i sine private forretninger, holder fast ved det prinsippet som er selvsagt i denne verden. Han formulerer det til og med som bevis for sitt rettmessige krav: ’Betal det du skylder!’ Det er dette prinsipp – lovens, rettens, gjengjeldelsens – som Jesus her stiller opp mot gudsrikets nye ordning. Og han gjør det klart at det ikke finnes noe kompromiss. Her må man velge. Vil man holde på sin rett, kommer Gud til å holde på sin lov. Og da går det galt. Man havner hos fangevokterne eller ”bødlene”, som er den beste oversettelsen av ordet. Det var de beryktede håndlangerne i en primitiv rettsstat, de som våre fedre kalte ”rakkere”. Igjen er det tale om et bilde, slik som ”ilden” eller ”det brennende Gehenna” – som er nevnt tidligere i dette kapitlet. Disse bildene lar oss i hvert fall ane alvoret i det som Jesus kaller å gå fortapt. Det alvoret er bakgrunnen for alt det som Jesus har sagt om ansvaret for den bror som har havnet på feil vei.

Kommende søndager og helligdager