Hopp til innholdet
11. søndag i treenighetstiden (III)

Lesetekst 1: 1 Mos 21,9–13

9 Men Sara så at sønnen som egypterkvinnen Hagar hadde født Abraham, spottet, 10 og hun sa til Abraham: Driv ut denne trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke arve med sønnen min, med Isak. 11 Dette gjorde Abraham meget ondt for sønnens skyld. 12 Men Gud sa til Abraham: Frykt ikke for guttens eller din trellkvinnes skyld! Lyd Sara i alt det hun sier deg. For i Isak skal det nevnes deg en ætt. 13 Men også trellkvinnens sønn vil jeg gjøre til et folk, fordi han er din sønn.

Lesetekst 2: Rom 8,1–11 (Rom 8,1–4.14–18)

1 Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. 2 For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. 3 For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, 4 for at lovens krav om rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. 5 For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til. 6 For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred. 7 Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. 8 For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. 9 Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. 10 Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. 11 Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.

Evangelietekst: Joh 8,31–36

31 Jesus sa da til de judeerne som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. 32 Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. 33 De svarte ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri? 34 Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell. 35 Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. 36 Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

31 Ἔλεγεν οὖν ὁ Ἰησοῦς πρὸς τοὺς πεπιστευκότας αὐτῷ Ἰουδαίους, Ἐὰν ὑμεῖς μείνητε ἐν τῷ λόγῳ τῷ ἐμῷ, ἀληθῶς μαθηταί μου ἐστέ· 32 καὶ γνώσεσθε τὴν ἀλήθειαν, καὶ ἡ ἀλήθεια ἐλευθερώσει ὑμᾶς. 33 Ἀπεκρίθησαν αὐτῷ,N Σπέρμα Ἀβραάμ ἐσμεν, καὶ οὐδενὶ δεδουλεύκαμεν πώποτε· πῶς σὺ λέγεις ὅτι Ἐλεύθεροι γενήσεσθε; 34 Ἀπεκρίθη αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς, Ἀμὴν ἀμὴν λέγω ὑμῖν, ὅτι πᾶς ὁ ποιῶν τὴν ἁμαρτίαν δοῦλός ἐστιν τῆς ἁμαρτίας. 35 Ὁ δὲ δοῦλος οὐ μένει ἐν τῇ οἰκίᾳ εἰς τὸν αἰῶνα· ὁ υἱὸς μένει εἰς τὸν αἰῶνα. 36 Ἐὰν οὖν ὁ υἱὸς ὑμᾶς ἐλευθερώσῃ, ὄντως ἐλεύθεροι ἔσεσθε.

NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ πρὸς αὐτόν

Kommentar til evangelieteksten

Av Bo Giertz.

Sannheten skal gjøre dere frie (8,31–36)

Jesus vender seg nå til «de jøder som hadde fattet tro til ham». Johannes bruker ikke det samme uttrykket som han nettopp gjorde. Han sier ikke at de var «kommet til tro». Forskjellen kan innebære at det nå gjelder slike som har vist seg å ha i hvert fall en viss tiltro til Jesus, uten at de dermed virkelig var disipler. I hvert fall sier Jesus hva som er betingelsen for å være en virkelig disippel: Man må «forbli» i hans ord. Det betyr å høre det, ta imot det, la det virke på seg. Da først kan man «kjenne sannheten». Den som nøyer seg med å gi Jesus rett i alminnelighet, har ikke forstått hva det er han vil. Han kommer med noe nytt, som omskaper oss dersom vi tar imot det og lever av det. Da først blir man fri.

        Den sannheten som gjør oss frie, er altså ikke noen slags filosofi som vi med fornuftens hjelp kan tenke oss frem til. Heller ikke er det en sum av kunnskaper som man skaffer seg gjennom studier og forskning. Sannheten er, her som alltid i Bibelen, Guds sannhet, Guds mening med livet, Guds gode vilje med oss. Det er den som gjør oss fri. Og den befrielsen som det her tales om, er ikke politisk, og heller ikke sosial. Jødene oppfattet ordet i denne betydningen, og svarte straks at de allerede var frie. Men Jesus snakker om en helt annen frigjørelse, den som gjør oss «virkelig fri». Det er befrielsen fra trelldommen under synden. Synden er nemlig en makt, ikke bare enkelte uriktige handlinger som vi av og til begår, men som vi med litt god vilje kan avstå fra. Synden er herre over oss. Den sitter i vår vilje og dirigerer våre ønsker. Vi bærer på en iboende egoisme som er blitt en del av vår natur. Fra den kan bare Sønnen befri oss – ved å sone for alt og ta oss inn i sitt samfunn. Selv den som er slave under synden, lever på sett og vis «i huset», «hjemme», nemlig i Guds gode skaperverk hvor Gud lar sin sol lyse over både onde og gode. Men han kan ikke fortsette med dette i det uendelige. For å få høre til hos Gud i all fremtid må man bli sønn i huset, et barn hos Faderen. Og det blir man bare gjennom Sønnen. Alt dette er tanker som Paulus senere har formidlet, særlig i Galaterbrevet.