Hopp til innholdet

10. søndag i treenighetstiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: 1 Mos 33,1–11

    1 Da Jakob så opp, fikk han øye på Esau som kom, og fire hundre mann med ham. Jakob fordelte så barna mellom Lea og Rakel og de to trellkvinnene. 2 Han stilte trellkvinnene med sine barn fremst, bakenfor dem Lea og hennes barn, og Rakel med Josef bakerst. 3 Selv gikk han fram foran dem og bøyde seg sju ganger til jorden, inntil han kom fram til sin bror. 4 Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham. Han falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt. 5 Esau så opp, og fikk øye på kvinnene og barna, og han sa: Hvem er disse som du har med deg der? Jakob svarte: Det er de barn som Gud har unt din tjener. 6 Så kom trellkvinnene med sine barn nær borttil, og de bøyde seg. 7 Lea kom også nær med sine barn, og de bøyde seg. Deretter gikk Josef fram, og Rakel, og de bøyde seg. 8 Esau sa da: Hva mente du med hele denne leiren som jeg møtte? Han svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. 9 Men Esau sa: Jeg har rikelig. Min bror, la det være ditt som er ditt! 10 Jakob sa: Nei, jeg ber deg! Har jeg funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave. For da jeg så ansiktet ditt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg. 11 Kjære, ta imot gaven min som jeg sendte deg! For Gud har vært god mot meg og jeg har nok av alle ting. Og han nødde ham til han tok imot gaven.

    Lesetekst 2: Ef 4,22–32 (Ef 4,29–32)

    22 Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. 23 Men bli fornyet i deres ånd og sinn. 24 Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten. 25 Legg derfor av løgnen og tal sannhet, hver med sin neste! For vi er jo hverandres lemmer. 26 Bli vred, men synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede. 27 Og gi ikke djevelen rom. 28 Den som stjal, må ikke stjele lenger, men heller arbeide og gjøre noe godt med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det! 29 La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse, og som blir til velsignelse for dem som hører på. 30 Og gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, han som dere har fått som segl til forløsningens dag. 31 La all bitterhet og hissighet og sinne og skrål og spott være langt borte fra dere, likesom all slags ondskap. 32 Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus!

    Evangelietekst: Mark 11,22–26 (Mark 11,25–26)

    22 Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud! 23 Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! – og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje. 24 Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere. 25 Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser. 26 Men om dere ikke tilgir, da skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi dere overtredelsene deres.

    22 Καὶ ἀποκριθεὶς ὁ Ἰησοῦς λέγει αὐτοῖς, Ἔχετε πίστιν θεοῦ. 23 Ἀμὴν γὰρN λέγω ὑμῖν ὅτι ὃς ἂν εἴπῃ τῷ ὄρει τούτῳ, Ἄρθητι, καὶ βλήθητι εἰς τὴν θάλασσαν, καὶ μὴ διακριθῇ ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτοῦ, ἀλλὰ πιστεύσῃN ὅτι ἃN λέγει γίνεται· ἔσται αὐτῷ ὃN ἐὰν εἴπῃ. 24 Διὰ τοῦτο λέγω ὑμῖν, Πάντα ὅσα ἄνN προσευχόμενοι αἰτῆσθε,B πιστεύετε ὅτι λαμβάνετε,N καὶ ἔσται ὑμῖν. 25 Καὶ ὅταν στήκητεN προσευχόμενοι, ἀφίετε εἴ τι ἔχετε κατά τινος· ἵνα καὶ ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς ἀφῇ ὑμῖν τὰ παραπτώματα ὑμῶν. 26 Εἰ δὲ ὑμεῖς οὖκ ἀφίετε, οὐδὲ ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς ἀφήσει τὰ παραπτώματα ὑμῶν.N

    NVariant with NA/UBS: γὰρ ♦ – NVariant with NA/UBS: πιστεύσῃ ♦ πιστεύῃ NVariant with NA/UBS: ἃ λέγει ♦ ὃ λαλεῖ NVariant with NA/UBS: ὃ ἐὰν εἴπῃ ♦ – NVariant with NA/UBS: ἄν προσευχόμενοι αἰτῆσθε ♦ προσεύχεσθε καὶ αἰτεῖσθε BVariant with other Byzantine MSS: αἰτῆσθε ♦ αἰτεῖσθε NVariant with NA/UBS: λαμβάνετε ♦ ἐλάβετε NVariant with NA/UBS: στήκητε ♦ στήκετε NVariant with NA/UBS: 

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Det døde fikentreet (11,12–14 og 20–25)

    Tidlig neste morgen er Jesus og disiplene igjen på vei inn mot Jerusalem. På avstand får han se et fikentre som allerede er fullt av blader. Ettersom han er sulten, går han bort dit for å se om det muligens er kart på det allerede. ”Tiden for fikener” er ellers i juni, da man høster de tidlige fikenene, og i august, da man høster for andre gang. Men de første kartene kommer allerede med bladene. Mange av dem faller av, andre blir bråmodne, og selv om de etter våre begreper smaker vondt, pleier orientalerne å spise dem. Men det var ikke annet enn løv på treet. Det hadde ikke spiret og var tydeligvis uten frukt.  

                Da gjør Jesus noe som det ellers ikke finnes eksempler på i evangeliene. Han utsier en straffedom og dømmer treet til aldri å bære frukt. Disiplene hører det, men synes ikke å tenke nærmere på saken. Ikke før neste morgen, når de får se at treet står der inntørket og dødt, helt fra roten av.

                Man har undret seg over hva Jesus ville si med en slik handling. Profetene kunne av og til gjøre lignende ting: de lot en drastisk handling synliggjøre hva Gud ville gjøre med sitt frafalne folk. Dette kan også ha vært en slik billedlig domspreken. Jesus hadde selv sammenlignet det forherdede folket med et ufruktbart fikentre, som skulle hogges ned (Luk 13,6 f). Den gangen hadde han talt om at det var noen som bad for treet. Derfor skulle det få stå enda et år. Men hvis det da ikke bare frukt, skulle øksen falle. Ville han si at dommen nå var underveis? At om folket der nede i byen ikke vendte om nå, så skulle Gud ta sin hånd bort fra det? Hvis Jesus mente det, var det igjen en ”lignelse”, med en underliggende mening som ikke alle forsto. Disiplene har tilsynelatende bare forstått Jesu handling som et tegn på troens makt. Senere talte han med dem om dette. De ordene Markus har bevart her, forekommer også i andre sammenhenger. De hørte tydeligvis med til det som Jesus ofte vendte tilbake til.

                Jesus har på mange måter innskjerpet troens makt og virkeligheten av bønnesvar. Aldri sier han det sterkere enn i ordet om å be et fjell kaste seg i havet. Det er ett av de mange ord av Jesus som lar oss kjenne vår fullkomne udugelighet. Det er nok også meningen med det. Men slike ord har også en annen side: de peker på noe som begynner å skje når man lever av ufortjent tilgivelse, fullkomment avhengig av Gud. Bare den som ikke vil be om annet enn det Gud vil gi, kan få oppleve hvordan Gud virker gjennom oss og hører våre bønner. Tro på bønnesvar betyr altså ikke at man kan tvinge Gud. Man kan for eksempel ikke be om hevn.  Den som ikke vil tilgi, er selv utenfor forlatelsens rike. Og alt er mulig i det riket.