11. søndag i treenighetstiden (II)

Ukategorisert

2 Mos 20,1–17

1 Da talte Gud alle disse ord og sa: 2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. 3 Du skal ikke ha andre guder enn meg. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, 6 og som gjør miskunn gjennom tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. 7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn. 8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. 10 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. 11 For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. 12 Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg. 13 Du skal ikke slå i hjel. 14 Du skal ikke bryte ekteskapet. 15 Du skal ikke stjele. 16 Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. 17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.

Gal 5,1–6

1 Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. 2 Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere. 3 Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele loven. 4 Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden. 5 For i Ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om. 6 For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet.

Mark 2,23–28

23 Det skjedde at han på en sabbat gikk gjennom kornåkrene. Disiplene begynte da å plukke aks mens de gikk der. 24 Fariseerne sa til ham: Se, hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten? 25 Og han sa til dem: Har dere aldri lest hva David gjorde da han var i nød og sultet, han selv og de som var med ham, 26 hvordan han gikk inn i Guds hus, da Abjatar var yppersteprest, og åt skuebrødene, som ingen har lov til å ete uten prestene, og ga også dem som var med ham? 27 Og han sa til dem: Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld. 28 Så er da Menneskesønnen herre også over sabbaten.

23 Καὶ ἐγένετο παραπορεύεσθαιN αὐτὸν ἐν τοῖς σάββασιν διὰN τῶν σπορίμων, καὶ ἤρξαντοN οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ ὁδὸν ποιεῖν τίλλοντες τοὺς στάχυας. 24 Καὶ οἱ Φαρισαῖοι ἔλεγον αὐτῷ, Ἴδε, τί ποιοῦσιν ἐνN τοῖς σάββασιν ὃ οὐκ ἔξεστιν; 25 Καὶ αὐτὸςN ἔλεγεν αὐτοῖς, Οὐδέποτε ἀνέγνωτε τί ἐποίησεν Δαυίδ, ὅτε χρείαν ἔσχεν καὶ ἐπείνασεν αὐτὸς καὶ οἱ μετʼ αὐτοῦ; 26 Πῶς εἰσῆλθεν εἰς τὸν οἶκον τοῦ θεοῦ ἐπὶ Ἀβιάθαρ ἀρχιερέως, καὶ τοὺς ἄρτους τῆς προθέσεως ἔφαγεν, οὓς οὐκ ἔξεστιν φαγεῖν εἰ μὴ τοῖςN ἱερεῦσιν, καὶ ἔδωκεν καὶ τοῖς σὺν αὐτῷ οὖσιν; 27 Καὶ ἔλεγεν αὐτοῖς, Τὸ σάββατον διὰ τὸν ἄνθρωπον ἐγένετο, οὐχN ὁ ἄνθρωπος διὰ τὸ σάββατον· 28 ὥστε κύριός ἐστιν ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου καὶ τοῦ σαββάτου.
NVariant with NA/UBS: παραπορεύεσθαι αὐτὸν ♦ αὐτὸν NVariant with NA/UBS: διὰ ♦ παραπορεύεσθαι διὰ NVariant with NA/UBS: ἤρξαντο οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ ♦ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ ἤρξαντο NVariant with NA/UBS: ἐν ♦ – NVariant with NA/UBS: αὐτὸς ἔλεγεν ♦ λέγει NVariant with NA/UBS: τοῖς ἱερεῦσιν ♦ τοὺς ἱερεῖς NVariant with NA/UBS: οὐχ ♦ καὶ οὐχ

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Jesus og sabbaten (2,23–3,6)

Sabbaten var en hjertesak for en from jøde. Her kunne man se om et menneske tok Guds lov alvorlig eller ikke. Det fantes de som var svært strenge med å overholde  sabbatshvilen. Fariseerne hadde en middelvei, men de tillot ingen avvik fra den.  Derfor reagerte de med en gang da de så at disiplene plukket aks langs veikanten, på den veien som gikk gjennom åkrene. I og for seg var dette enhver manns rett (5. Mos 23,25). Men på sabbaten hadde man ikke lov til å høste eller treske, og det var – etter fariseernes forståelse – akkurat det man gjorde når man nappet til seg et aks og gned det mellom hendene.

            Fariseerne er forarget. De spør Jesus hvorfor hans disipler gjør det som ikke er tillatt på sabbaten. Jesus svarer med et motspørsmål. Hadde de ikke lest hva Skriften sier? Selv David brøt jo loven da han var sulten, og ypperstepresten lot ham gjøre det. Guds bud er til for å beskytte oss og opprettholde livet, ikke for å plage oss. Gud gav oss sabbaten for at vi skulle samle krefter og søke hvile; den skulle ikke være en  byrde. Og Menneskesønnen er herre over sabbaten, akkurat som over alle de andre budene. Han kan si hva de virkelig innebærer. Her møter vi den samme innstilling til loven som i bergprekenen. Jesus er den som kan si: ”Dere har hørt at det er sagt til de gamle … men jeg sier dere …” Og igjen må fariseerne ha tenkt: han spotter.

            Bemerkningen om Abjatar mangler i noen gamle håndskrifter, og den finnes ikke hos Matteus eller Lukas. Abjatar var den store ypperstepresten på Davids tid. Men ifølge Første Samuelsbok (kap. 21–22) var hans far Akimelek fremdeles yppersteprest, da David kom og fikk skuebrødene. Enten har Markus her husket feil eller så vil han bare si at dette skjedde i ypperstepresten Abjatars levetid.

            Markus forteller om enda et sammenstøt mellom Jesus og de skriftlærde. Igjen gjelder det sabbatsbudet. Jesus er i synagogen på sabbaten, og man ser vaktsomt og mistenksomt på ham. Der er det en syk som gjerne vil bli helbredet. Spørsmålet er nå  om Jesus kommer til å gjøre det på sabbaten. Det hadde passet hans motstandere ypperlig. Det hadde jo vært et åpenbart brudd på sabbaten. Vanhelligelse av sabbaten ble i Moseloven (2. Mos 31,14) belagt med dødsstraff. Man pleide ikke å være så streng i praksis. 

            Det går som man har håpet. Jesus ber mannen om å komme frem på gulvet, midt i synagogen. Men så hender det uventede. Jesus stiller et spørsmål til motstanderne, et spørsmål som omhandler Guds hensikt med sabbaten. Sabbaten er nemlig en god gave, noe som fremmer og bevarer livet. Men de skriftlærde har gjort den til en plage som hemmer livet. Kan man virkelig ikke være god mot en syk på sabbaten? De som spørsmålet er rettet til, kan ikke svare. Likevel synes det på dem ar de ikke viker en tomme. Da ser Jesus på dem ”med vrede”. Markus er som oftest alene om å fortelle noe om Jesu følelsesmessige reaksjon overfor motstanden, og man aner igjen at det er et øyenvitne som har formulert ordene. Det ordet for ”vrede” som benyttes her, brukes ellers bare om Guds vrede. Det sier at det var noe av Guds egen vrede over menneskers ubegripelige hardhet som lyste i Jesu blikk. Deretter helbreder  han den syke, og fariseerne forlater synagogen. De er svært forarget og tar straks kontakt med herodianerne, som vanligvis var deres motstandere. Herodianerne ble de kalt, de som sluttet opp om Herodes’ kongehus, aksepterte romerriket og ikke tok det altfor nøye med Moseloven. Nå hadde man fått en felles fiende, så farlig at det gjaldt å få ryddet ham av veien. Og nå – på sabbaten! – nølte man ikke med å legge planer  for å drepe et menneske.             Markus har allerede antydet hva som kommer til å skje. Motstanderne vil rydde Jesus av veien, og Jesus selv har gitt uttrykk for at brudgommen ikke alltid kommer til å være iblant bryllupsgjestene. Men bryllupsgleden varer enda.