Hopp til innholdet

13. søndag i treenighetstiden (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: Salme 92,2–6.13–16

    Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste,3 å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene,4 til tistrenget sitar og harpe, til tankefullt spill på sitar.5 For du har gledet meg, Herre, med ditt verk. Jeg jubler over det dine hender har gjort.6 Hvor store dine gjerninger er, Herre! Overmåte dype er dine tanker.

    Den rettferdige spirer som palmen. Som en seder på Libanon vokser han.14 De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder.15 Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne,16 for at de skal forkynne at Herren er rettvis, han, min klippe. Det er ingen urett i ham.

    Lesetekst 2: 1 Kor 12,4–11

    Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme.5 Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme.6 Det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle.7 Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig.8 For til én blir det gitt visdoms tale ved Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd,9 en annen får tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd.10 En annen får kraft til å gjøre undergjerninger, en annen gave til å tale profetisk, en annen gave til å prøve ånder. En annen får ulike slags tunger, en annen tydning av tunger.11 Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil.

    Evangelietekst: Matt 25,14–30

    For det er som med en mann som var i ferd med å dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem eiendommen sin.15 Til en ga han fem talenter, til en annen to, til en tredje én talent – hver av dem etter som de hadde evne til. Så dro han utenlands.16 Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem, og tjente fem til.17 Han som hadde fått to, gjorde det samme, og tjente to til.18 Men han som hadde fått den ene talenten, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres penger.19 Etter lang tid kom så disse tjenernes herre og holdt regnskap med dem.20 Da kom han fram som hadde fått de fem talentene. Han hadde med seg fem talenter til, og sa: Herre, du ga meg fem talenter, se, jeg har tjent fem talenter til!21 Hans herre sa til ham: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!22 Så kom han fram som hadde fått de to talentene, og sa: Herre, du ga meg to talenter, se, jeg har tjent to talenter til!23 Og hans herre sa til ham: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!24 Men også han kom fram som hadde fått den ene talenten, og han sa: Herre, jeg visste at du er en hard mann, som høster der du ikke sådde, og sanker hvor du ikke strødde.25 Derfor ble jeg redd. Jeg gikk og gjemte talenten din i jorden. Se, her har du ditt.26 Men hans herre svarte og sa til ham: Du onde og late tjener! Du visste at jeg høster der jeg ikke sådde og sanker hvor jeg ikke strødde.27 Da burde du ha overlatt pengene mine til utlånerne, så hadde jeg fått mitt igjen med renter når jeg kom.28 Ta derfor fra ham talenten og gi den til ham som har de ti talentene.29 For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.30 Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner.

    14 Ὥσπερ γὰρ ἄνθρωπος ἀποδημῶν ἐκάλεσεν τοὺς ἰδίους δούλους, καὶ παρέδωκεν αὐτοῖς τὰ ὑπάρχοντα αὐτοῦ· 15 καὶ ᾧ μὲν ἔδωκεν πέντε τάλαντα, ᾧ δὲ δύο, ᾧ δὲ ἕν, ἑκάστῳ κατὰ τὴν ἰδίαν δύναμιν· καὶ ἀπεδήμησεν εὐθέως. 16 Πορευθεὶς δὲN ὁ τὰ πέντε τάλαντα λαβὼν εἰργάσατοN ἐν αὐτοῖς, καὶ ἐποίησενN ἄλλα πέντε τάλαντα. 17 Ὡσαύτως καὶN ὁ τὰ δύο ἐκέρδησεν καὶN αὐτὸς ἄλλα δύο. 18 Ὁ δὲ τὸ ἓν λαβὼν ἀπελθὼν ὤρυξεν ἐνN τῇ γῇ, καὶ ἀπέκρυψεν τὸ ἀργύριον τοῦ κυρίου αὐτοῦ. 19 Μετὰ δὲ χρόνονN πολὺν ἔρχεται ὁ κύριος τῶν δούλων ἐκείνων, καὶ συναίρει μετʼN αὐτῶν λόγον. 20 Καὶ προσελθὼν ὁ τὰ πέντε τάλαντα λαβὼν προσήνεγκεν ἄλλα πέντε τάλαντα, λέγων, Κύριε, πέντε τάλαντά μοι παρέδωκας· ἴδε, ἄλλα πέντε τάλαντα ἐκέρδησα ἐπʼN αὐτοῖς. 21 Ἔφη δὲN αὐτῷ ὁ κύριος αὐτοῦ, Εὖ, δοῦλε ἀγαθὲ καὶ πιστέ, ἐπὶ ὀλίγα ἦς πιστός, ἐπὶ πολλῶν σε καταστήσω· εἴσελθε εἰς τὴν χαρὰν τοῦ κυρίου σου. 22 Προσελθὼν δὲN καὶ ὁ τὰ δύο τάλαντα λαβὼνN εἶπεν, Κύριε, δύο τάλαντά μοι παρέδωκας· ἴδε, ἄλλα δύο τάλαντα ἐκέρδησα ἐπʼN αὐτοῖς. 23 Ἔφη αὐτῷ ὁ κύριος αὐτοῦ, Εὖ, δοῦλε ἀγαθὲ καὶ πιστέ, ἐπὶ ὀλίγα ἦς πιστός, ἐπὶ πολλῶν σε καταστήσω· εἴσελθε εἰς τὴν χαρὰν τοῦ κυρίου σου. 24 Προσελθὼν δὲ καὶ ὁ τὸ ἓν τάλαντον εἰληφὼς εἶπεν, Κύριε, ἔγνων σε ὅτι σκληρὸς εἶ ἄνθρωπος, θερίζων ὅπου οὐκ ἔσπειρας, καὶ συνάγων ὅθεν οὐ διεσκόρπισας· 25 καὶ φοβηθείς, ἀπελθὼν ἔκρυψα τὸ τάλαντόν σου ἐν τῇ γῇ· ἴδε, ἔχεις τὸ σόν. 26 Ἀποκριθεὶς δὲ ὁ κύριος αὐτοῦ εἶπεν αὐτῷ, Πονηρὲ δοῦλε καὶ ὀκνηρέ, ᾔδεις ὅτι θερίζω ὅπου οὐκ ἔσπειρα, καὶ συνάγω ὅθεν οὐ διεσκόρπισα· 27 ἔδει οὖνN σε βαλεῖν τὸN ἀργύριόν μου τοῖς τραπεζίταις, καὶ ἐλθὼν ἐγὼ ἐκομισάμην ἂν τὸ ἐμὸν σὺν τόκῳ. 28 Ἄρατε οὖν ἀπʼ αὐτοῦ τὸ τάλαντον, καὶ δότε τῷ ἔχοντι τὰ δέκα τάλαντα. 29 Τῷ γὰρ ἔχοντι παντὶ δοθήσεται, καὶ περισσευθήσεται· ἀπὸN δὲ τοῦ μὴ ἔχοντος, καὶ ὃ ἔχει, ἀρθήσεται ἀπʼ αὐτοῦ. 30 Καὶ τὸν ἀχρεῖον δοῦλον ἐκβάλετε εἰς τὸ σκότος τὸ ἐξώτερον. Ἐκεῖ ἔσται ὁ κλαυθμὸς καὶ ὁ βρυγμὸς τῶν ὀδόντων.

    NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ – NVariant with NA/UBS: εἰργάσατο ♦ ἠργάσατο NVariant with NA/UBS: ἐποίησεν ἄλλα πέντε τάλαντα ♦ ἐκέρδησεν ἄλλα πέντε NVariant with NA/UBS: καὶ ὁ ♦ ὁ NVariant with NA/UBS: καὶ αὐτὸς ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐν τῇ γῇ καὶ ἀπέκρυψεν ♦ γῆν καὶ ἔκρυψεν NVariant with NA/UBS: χρόνον πολὺν ♦ πολὺν χρόνον NVariant with NA/UBS: μετʼ αὐτῶν λόγον ♦ λόγον μετʼ αὐτῶν NVariant with NA/UBS: ἐπʼ αὐτοῖς ♦ – NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ – NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ [δὲ] NVariant with NA/UBS: λαβὼν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐπʼ αὐτοῖς ♦ – NVariant with NA/UBS: οὖν σε ♦ σε οὖν NVariant with NA/UBS: τὸ ἀργύριόν ♦ τὰ ἀργύριά NVariant with NA/UBS: ἀπὸ δὲ τοῦ ♦ τοῦ δὲ

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Betrodd kapital (25,14–30)

    Den neste lignelsen handler om en rik mann, tydelig en forretningsmann, som tenker på å reise utenlands for en lengre periode. Han kaller til seg alle sine ”tjenere”. Vi burde kanskje snakke om sjefen som kaller til seg alle de mest betrodde i firmaet sitt. Men situasjonen har ikke et helt likt motstykke hos oss. ”Tjenerne” var nemlig som regel slaver, høyt betrodde og vant til å få maktpåliggende oppdrag, men samtidig var de  helt avhengige av sin herre, bokstavelig talt med liv og legeme.

                Nå får de altså ta hånd om hans penger. En ”talent” var egentlig ikke en mynt, men en vekt (ca 30 kg, forskjellig i ulike land). Talenten ble brukt om en viss mengde mynter som ble veid opp. Det ble et stort beløp, umulig å angi nøyaktig i vår tids usikre pengeverdi. Det skulle i hvert fall ha tilsvart et femsifret beløp hos oss.

                To av tjenerne forsto straks at de skulle investere pengene slik at de gav avkastning. Men den tredje var redd og forsiktig, kanskje også lat. Han gjorde bruk av den form for bank som i årtusener er blitt ansett for å være den sikreste av alle: et  skattkammer i jorden.

                Til slutt kommer herren deres tilbake. Her som i den forrige lignelsen understrekes det at det kan drøye med Kristi gjenkomst. Når det nå avlegges regnskap, blir de to første tjenerne rost for sin flid. Men når den tredje trer frem og vil forklare hvorfor han har vært så forsiktig, går det ham riktig ille. Han får høre at han har vært udugelig og lat. Hans talent blir tatt ifra ham, og den blir gitt til den som allerede har ti. Den dårlige tjeneren blir avsatt og kastet ut i mørket. Her glir lignelsen over i anvendelsen. Kanskje er det Matteus som legger til de ord som han så ofte har sitert: der blir det gråt, og der skjærer man tenner.

                Hva vil nå denne lignelsen si? Som vanlig er det ikke tale om en fortelling der aktørene skal vise oss hvordan et godt og moralsk menneske handler. Det er tvert imot tale om ufromme mennesker som elsker pengene og seg selv. Men med sin måte å handle på gir de et bilde av noe som skjer når Kristus kommer. Han er Herren som har gitt sine tjenere noe å forvalte. Det sies ikke hva det er tale om, og det trengs ikke heller. Ifølge hele Det nye testamente er vi mennesker forvaltere av alt vi ”eier”: vår kropp, våre anlegg, evner, kunnskaper, vår tid og våre penger, vår tro, de Åndens gaver vi kan ha fått og vårt medlemskap i kirken. Alt er en kapital som er betrodd oss. Den skal brukes i Kristi tjeneste. Vi skal gjøre regnskap for denne kapitalen. Man er altså ikke unnskyldt med at man ikke gjorde noe galt. Man må ikke  grave ned sin kapital. Den skal settes i omløp. Da vokser den, og det var derfor vi fikk den. Det er årsaken til at noen synes å ha fått så mye. Den som bruker det han har fått på rett måte, får mer og mer. Men den som lar kapitalen ligge ubrukt, mister den. Det er årsaken til at så mye ”barnetro” blekner bort og dør med årene. Når den troen man hadde som barm eller konfirmant ikke settes i funksjon og ikke vokser, visner den hen.

                Uttrykket ”gå inn til din herres glede” betyr omtrent: ’Velkommen inn for å dele din herres glede.’ Men anvendt på Kristus får det en dypere mening. Det er her tale om den ufattelige og endeløse gleden i Guds rike, den som finnes hjemme hos Gud. Her er det tydelig at Jesus tenker på den gleden.

                En lignelse hos Lukas (19,12–27) minner oss om dette. Også den står i en sammenheng som gjelder Kristi gjenkomst. Også der får tjenerne belønning og straff alt etter hvordan de har brukt de midler de er blitt betrodd. Poenget er det samme: den som har, får enda mer, og den som forsømmer seg, mister det han har. Men detaljene og til og med språket er så ulikt at begge versjonene knapt  kan ha hatt samme opprinnelse. Her har vi sannsynligvis en lignelse som Jesus bruker i ulike sammenhenger og i forskjellige versjoner.