13. søndag i treenighetstiden (II)

Ukategorisert

2 Krøn 1,7–12

7 Samme natt åpenbarte Gud seg for Salomo og sa til ham: Be om det du vil jeg skal gi deg! 8 Salomo svarte Gud: Du har vist stor miskunn mot min far David og gjort meg til konge etter ham. 9 Herre Gud, så la nå ditt ord til min far David bli sannhet! For du har gjort meg til konge over et folk som er så tallrikt som støvet på jorden. 10 Gi meg nå visdom og kunnskap, så jeg kan være leder og fører for dette folket! For hvem kunne ellers dømme dette ditt folk som er så stort? 11 Da sa Gud til Salomo: Fordi det var dette som lå deg på hjertet, og du ikke har bedt om rikdom, skatter og ære eller dine fienders død og heller ikke om et langt liv, men har bedt om visdom og kunnskap, så du kan dømme mitt folk som jeg har gjort deg til konge over, 12 så er visdom og kunnskap gitt deg. Og jeg vil også gi deg rikdom og skatter og ære, som ingen av de kongene som har vært før deg har hatt, og heller ikke de som kommer etter deg, kommer til å få.

Ef 4,11–16

11 Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, 12 for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, 13 inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, 14 for at vi ikke lenger skal være småbarn og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep. 15 Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. 16 Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.

Luk 12,41–48

41 Da sa Peter til ham: Herre, er det til oss du taler denne lignelsen, eller også til alle andre? 42 Og Herren sa: Hvem er da den tro og kloke forvalter, som herren skal sette over husfolket sitt for å gi dem deres mat i rette tid? 43 Salig er den tjener som herren finner i ferd med å gjøre dette når han kommer. 44 Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt han eier! 45 Men dersom denne tjeneren sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme! – og han gir seg til å slå tjenerne og pikene og ete og drikke og fylle seg, 46 da skal denne tjenerens herre komme en dag da han ikke venter det og i en time som han ikke vet. Og han skal hogge ham ned og gi ham del med de vantro. 47 Den tjener som kjente sin herres vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få mange slag. 48 Men den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente slag, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.

41 Εἶπεν δὲ αὐτῷN ὁ Πέτρος, Κύριε, πρὸς ἡμᾶς τὴν παραβολὴν ταύτην λέγεις, ἢ καὶ πρὸς πάντας; 42 ΕἶπενN δὲ ὁ κύριος, Τίς ἄρα ἐστὶν ὁ πιστὸς οἰκονόμος καὶN φρόνιμος, ὃν καταστήσει ὁ κύριος ἐπὶ τῆς θεραπείας αὐτοῦ, τοῦ διδόναι ἐν καιρῷ τὸN σιτομέτριον; 43 Μακάριος ὁ δοῦλος ἐκεῖνος, ὃν ἐλθὼν ὁ κύριος αὐτοῦ εὑρήσει ποιοῦντα οὕτως. 44 Ἀληθῶς λέγω ὑμῖν ὅτι ἐπὶ πᾶσιν τοῖς ὑπάρχουσιν αὐτοῦ καταστήσει αὐτόν. 45 Ἐὰν δὲ εἴπῃ ὁ δοῦλος ἐκεῖνος ἐν τῇ καρδίᾳ αὐτοῦ, Χρονίζει ὁ κύριός μου ἔρχεσθαι, καὶ ἄρξηται τύπτειν τοὺς παῖδας καὶ τὰς παιδίσκας, ἐσθίειν τε καὶ πίνειν καὶ μεθύσκεσθαι· 46 ἥξει ὁ κύριος τοῦ δούλου ἐκείνου ἐν ἡμέρᾳ ᾗ οὐ προσδοκᾷ, καὶ ἐν ὥρᾳ ᾗ οὐ γινώσκει· καὶ διχοτομήσει αὐτόν, καὶ τὸ μέρος αὐτοῦ μετὰ τῶν ἀπίστων θήσει. 47 Ἐκεῖνος δὲ ὁ δοῦλος ὁ γνοὺς τὸ θέλημα τοῦ κυρίου ἑαυτοῦ,N καὶ μὴ ἑτοιμάσας μηδὲN ποιήσας πρὸς τὸ θέλημα αὐτοῦ, δαρήσεται πολλάς· 48 ὁ δὲ μὴ γνούς, ποιήσας δὲ ἄξια πληγῶν, δαρήσεται ὀλίγας. Παντὶ δὲ ᾧ ἐδόθη πολύ, πολὺ ζητηθήσεται παρʼ αὐτοῦ· καὶ ᾧ παρέθεντο πολύ, περισσότερον αἰτήσουσιν αὐτόν.
NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ – NVariant with NA/UBS: Εἶπεν δὲ ♦ Καὶ εἶπεν NVariant with NA/UBS: καὶ φρόνιμος ♦ ὁ φρόνιμος NVariant with NA/UBS: τὸ ♦ [τὸ] NVariant with NA/UBS: ἑαυτοῦ ♦ αὐτοῦ NVariant with NA/UBS: μηδὲ ♦ ἢ

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Forvalter i husbondens sted (12,41–48)

Lukas har fremstilt alt dette som en tale til disiplene (fra v 22). Peter spør om ordene også kan ha en videre adresse. Jesus svarer med et motspørsmål. Hva tror dere selv? Hvem taler jeg  om? Og så tegner han bildet av en forvalter. Hans herre har satt ham til å være arbeidsleder for husfolket og ansvarlig for deres beste mens han er borte. Det er tydelig at bildet sikter til apostlene og andre ledere i menigheten. Det er deres oppgave å gi sine medtjenere rett føde i rett tid. De skal dele ut livets brød. ”Fø mine sauer!” er oppdraget, slik det er formulert i Johannesevangeliet (21,17). Her gjelder det å være usvikelig tro mot det oppdrag man har fått. Det viktige er ikke å vente sin Herre akkurat nå, men å ha ham i sin nærhet allerede nå, å leve innfor hans ansikt og gjøre hans vilje. Den som slik står midt i tjenesten for ham er klar når han kommer. Men det går ille for den som har sin Herre i bakgrunnen, på passe avstand for å kunne ta seg små friheter. Det dramatiske bildet med å bli hogget i stykker var den harde virkelighet for en slave. En utro forvalter kunne virkelig komme ille ut. Og Jesus sier at det også gjelder i dette tilfellet.

            Lukas har tilføyd noen ord om straffen. Den blir ikke lik for alle. Den blir strengere for den som har fått vite om sin Herres vilje – noe som alle ledere i menighetene har. De får det altså vanskeligere i dommen enn andre syndere. Vi har hørt flere ganger at det på dommens dag kan bli ”tåleligere” for Sodomas og Sidons syndere enn for dem som har fått høre evangeliet. Men spør vi hva en slik gradert dom mer nøyaktig inneholder, finner vi ikke noe svar i Jesu ord. Vi får nøye oss med den antydning han gir.