Lesetekst 1: Mika 6,6–8
Hva skal jeg komme fram for Herren med, bøye meg ned for Gud i det høye? Skal jeg komme fram for ham med brennoffer, med årsgamle kalver?7 Vil Herren ha behag i tusener av værer, i titusener av oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte for min overtredelse, mitt livs frukt som syndoffer for min sjel?8 Han har sagt deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?
Lesetekst 2: Fil 1,9–11
Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt,10 slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag,11 fylt av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris.
Evangelietekst: Matt 5,38–48
Dere har hørt det er sagt: Øye for øye, og tann for tann!39 Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør det onde mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.40 Vil noen føre sak mot deg for å ta din kappe, så la ham også få ytterplagget!41 Og om noen tvinger deg til å følge ham én mil, da gå to med ham!42 Gi til den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg.
43 Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende!44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,45 for at dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.46 Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?47 Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?48 Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.
38 Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη, Ὀφθαλμὸν ἀντὶ ὀφθαλμοῦ, καὶ ὀδόντα ἀντὶ ὀδόντος· 39 ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν μὴ ἀντιστῆναι τῷ πονηρῷ· ἀλλʼ ὅστις σε ῥαπίσειN ἐπί τὴν δεξιὰνB σιαγόνα, στρέψονN αὐτῷ καὶ τὴν ἄλλην· 40 καὶ τῷ θέλοντί σοι κριθῆναι καὶ τὸν χιτῶνά σου λαβεῖν, ἄφες αὐτῷ καὶ τὸ ἱμάτιον· 41 καὶ ὅστις σε ἀγγαρεύσει μίλιον ἕν, ὕπαγε μετʼ αὐτοῦ δύο. 42 Τῷ αἰτοῦντί σε δίδου·N καὶ τὸν θέλοντα ἀπὸ σοῦ δανείσασθαιN μὴ ἀποστραφῇς.
NVariant with NA/UBS: ῥαπίσει ἐπί ♦ ῥαπίζει εἰς BVariant with other Byzantine MSS: σιαγόνα ♦ σου σιαγόνα NVariant with NA/UBS: στρέψον ♦ [σου] στρέψον NVariant with NA/UBS: δίδου ♦ δός NVariant with NA/UBS: δανείσασθαι ♦ δανίσασθαι
43 Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη, Ἀγαπήσεις τὸν πλησίον σου, καὶ μισήσεις τὸν ἐχθρόν σου· 44 ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν, Ἀγαπᾶτε τοὺς ἐχθροὺς ὑμῶν, εὐλογεῖτεN τοὺς καταρωμένους ὑμᾶς, καλῶς ποιεῖτε τοῖς μισοῦσιν ὑμᾶς, καὶ προσεύχεσθε ὑπὲρ τῶν ἐπηρεαζόντωνN ὑμᾶς, καὶ διωκόντων ὑμᾶς· 45 ὅπως γένησθε υἱοὶ τοῦ πατρὸς ὑμῶν τοῦ ἐν τοῖςBN οὐρανοῖς, ὅτι τὸν ἥλιον αὐτοῦ ἀνατέλλει ἐπὶ πονηροὺς καὶ ἀγαθούς, καὶ βρέχει ἐπὶ δικαίους καὶ ἀδίκους. 46 Ἐὰν γὰρ ἀγαπήσητε τοὺς ἀγαπῶντας ὑμᾶς, τίνα μισθὸν ἔχετε; Οὐχὶ καὶ οἱ τελῶναι τὸ αὐτὸ ποιοῦσιν; 47 Καὶ ἐὰν ἀσπάσησθε τοὺς φίλουςN ὑμῶν μόνον, τί περισσὸν ποιεῖτε; Οὐχὶ καὶ οἱ τελῶναιN οὕτως ποιοῦσιν; 48 Ἔσεσθε οὖν ὑμεῖς τέλειοι, ὥσπερN ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ ἐνN τοῖς οὐρανοῖς τέλειός ἐστιν.
NVariant with NA/UBS: εὐλογεῖτε τοὺς καταρωμένους ὑμᾶς καλῶς ποιεῖτε τοῖς μισοῦσιν ὑμᾶς ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐπηρεαζόντων ὑμᾶς καὶ ♦ – BVariant with other Byzantine MSS: τοῖς ♦ – NVariant with NA/UBS: τοῖς ♦ – NVariant with NA/UBS: φίλους ♦ ἀδελφοὺς NVariant with NA/UBS: τελῶναι οὕτως ♦ ἐθνικοὶ τὸ αὐτὸ NVariant with NA/UBS: ὥσπερ ♦ ὡς NVariant with NA/UBS: ἐν τοῖς οὐρανοῖς ♦ οὐράνιος
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Selvhevdelse og gjengjeldelse (5,38–42)
”Øye for øye og tann for tann”. Slik lyder den klassiske grunnregel for den rettferdige som krever godtgjørelse og gjengjeldelse. Den kalles jus taliónis og var vanlig i antikken, også ut fra Moseloven (3. Mos 24,20). Jesus vender seg nå mot den, men ikke bare mot den, men mot all verdens gjengjeldelse. I Guds rike råder en annen ordning. Der krever man ikke noe ut fra gjengjeldelse. Rikets barn avstår heller fra sin rett. De vet at de får bli med i riket bare fordi Gud har tilgitt all deres skyld. Denne skylden burde han ha avkrevd dem. Derfor skal også de avstå fra å kreve sin rett av andre. Blir man slått, skal man ikke slå igjen, men vende det andre kinnet til. Vil noen føre sak, må han få mer enn han krever. (Jesus nevner her de to standardplagg som man bar på den tiden. En fotsid kjortel, en slags langs skjorte man hadde nærmest kroppen, og en kappe utenpå den – om etiketten eller været krevde det. Begge disse plaggene har blitt bevart helt frem til vår tid, i den kirkelige drakten.) Neste eksempel taler om å ”tvinges” til å gå en mil. Den som ”tvinger” er en eller annen embetsmann, kanskje en militær fra okkupasjonsmakten. Vedkommende tvinger en sivil til å bære hans bagasje eller vise ham veien.
Igjen ser vi at denne måten å leve på ikke kan gjøres til en norm for hele samfunnet. Der må rett være rett, og samfunnets fremste oppgave er å sørge for at lov og rett overholdes. Det sier også Det nye testamente. Under denne loven kan en kristen holde på sin rett. Når Jesus innfor domstolen ble slått av en tjenestemann, vendte han ikke det andre kinnet til. Han kom derimot med et spørsmål som inneholdt en irettesettelse (Joh 18,23). Også Paulus kunne påberope seg sin lovlige rett ovenfor åpenbare overgrep fra dommernes side. Men den rettspraksis som gjelder – og som må gjelde – i denne verdens rike, gjelder ikke i Guds rike. Kristi rike er ikke av denne verden. Der har man fått tilgivelse, og der tilgir man. Der kan man møte urett med vennlighet eller en tjeneste. Der lider man heller urett enn at man gjør krav på det man har ”rett” til.
Å være som sin Far i himmelen (5,43–48)
Til slutt kommer enda et punkt (den sjette i rekken). Her stiller Jesus himmelrikets nye orden opp mot den orden som råder i denne verden. Han siterer budet ”Du skal elske din neste” med tillegget ”og hate din fiende”. Den tilføyelsen finnes ikke i Det gamle testamente, men det gjengir den vanlige innstillingen blant jødene. Som sin neste regnet man medlemmer av sitt eget folk. Folkets fiender hørte ikke med der. De var jo Guds fiender. De ville utslette troen på Gud. Om dem kunne man si: ”Jeg hater dem med et fullkomment hat” (Salme 139,22). Igjen stiller Jesus gudsrikets ordning opp mot dette: å elske sine fiender og be for dem som forfølger. Også i denne verden er det mye naturlig godhet og vennlighet. Men den retter seg selvsagt mot dem man sympatiserer med. Dette er noe relativt godt, men det er ikke kristendom. Det som utmerker Guds barn, burde være at de likner sin Far i himmelen: like gode, like sjenerøse, like sløsende i sin kjærlighet – også mot de onde og urettferdige.
Dette avsnittet av bergprekenen avsluttes med et sammendrag: altså skal dere være fullkomne, slik som deres Far er. Det kravet kan ingen av oss oppfylle. Likevel er det rimelig. Guds barn skal ligne sin Far. De skal handle som ham. Hvis dette hadde vært et krav som måtte vært oppfylt før vi kunne være Guds barn, ville alle vært utestengt fra riket. Men det er ikke meningen med bergprekenen. Derfor begynner den med saligprisningene. De retter seg nettopp til de som ville være Guds barn, men som vet at de ikke er verdige. Nå hører de at himmelriket tilhører dem. Slik er det at Guds Messias gjør det umulige mulig. Men de som kommer inn i riket, vil av hjertet leve slik som det sømmer seg for rikets barn. Dermed begynner noe nytt i deres liv. Det blir ikke fullkomment, men det er der. Det er denne nye rettferdigheten Jesus skildrer her. Det er den som overgår fariseernes og de skriftlærdes. Det er ikke et vilkår for å ha barnekår hos Gud, men en følge av det.
Man misforstår altså bergprekenen hvis man tror at man her har reglene for et jordisk samfunn. Man kan ikke tvinge mennesker ved hjelp av jordiske lover til å leve som man lever i Guds rike. Samfunnet kan heller ikke behandle de som krenker retten slik man handler utfra bergprekenen. Like lite kan man underkjenne hele den jordiske rettsordning (med skilsmisser, edsavleggelse, politi, fengsler, forsvar, osv.) fordi det ikke er den ordningen som gjelder i Guds rike. Så lenge verden består, må det også finnes jordiske samfunn. De er bygget på rett og straff. Men midt i denne gamle ordningen er det noe helt nytt: den ordning som gjelder i Guds rike og som legemliggjøres i dem som for Jesus skyld kan elske sine fiender og avstå fra sin rett.