15. søndag i treenighetstiden (III)

Lesetekst 1: Rut 1,7–19 (Rut 1,7–11.16–19a)

7 Hun dro bort fra det stedet hvor hun hadde bodd, og begge svigerdøtrene var med henne. Mens de nå gikk fram etter veien for å vende tilbake til Juda land, 8 sa No’omi til sine to svigerdøtre: Vend nå om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Måtte Herren vise godhet mot dere, som dere har gjort mot de døde og mot meg! 9 Herren gi at dere må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem. Men de brast i gråt 10 og sa til henne: Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk. 11 Da sa No’omi: Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg da ennå sønner i mitt liv som dere kunne få til menn? 12 Snu om og dra hjem igjen, mine døtre! Jeg er jo for gammel til å bli gift. Og om jeg tenkte: Jeg har ennå håp! – ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og så fødte sønner, 13 skulle dere derfor vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og ikke få dere menn? Nei, mine døtre! Det er mye bitrere for meg enn for dere, ettersom Herrens hånd har rammet meg så hardt. 14 Da brast de igjen i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel. Men Rut klynget seg til henne. 15 Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til folket sitt og til sin gud. Vend nå du òg tilbake og følg din svigerinne! 16 Men Rut sa: Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. 17 Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og senere om noe annet enn døden skulle skille meg fra deg. 18 Da No’omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun opp med å tale til henne om det. 19 Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld. Kvinnene sa: Er dette No’omi?

Lesetekst 2: 1 Kor 13,7–13

7 Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 8 Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt. 9 For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. 10 Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. 12 For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent. 13 Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Evangelietekst: Joh 15,9–12

9 Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. 10 Hvis dere holder fast på mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt fast på min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 11 Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.

12 Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.

Gresk tekst er under arbeid og kommer snart.

Kommentar til evangelieteksten

Av Bo Giertz.

Kommer snart