Lesetekst 1: Rut 1,7–19 (Rut 1,7–11.16–19a)
7 Hun dro bort fra det stedet hvor hun hadde bodd, og begge svigerdøtrene var med henne. Mens de nå gikk fram etter veien for å vende tilbake til Juda land, 8 sa No’omi til sine to svigerdøtre: Vend nå om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Måtte Herren vise godhet mot dere, som dere har gjort mot de døde og mot meg! 9 Herren gi at dere må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem. Men de brast i gråt 10 og sa til henne: Nei, vi vil følge deg tilbake til ditt folk. 11 Da sa No’omi: Vend tilbake, mine døtre! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg da ennå sønner i mitt liv som dere kunne få til menn? 12 Snu om og dra hjem igjen, mine døtre! Jeg er jo for gammel til å bli gift. Og om jeg tenkte: Jeg har ennå håp! – ja, om jeg allerede i natt fikk en mann og så fødte sønner, 13 skulle dere derfor vente til de ble voksne? Skulle dere stenge dere inne og ikke få dere menn? Nei, mine døtre! Det er mye bitrere for meg enn for dere, ettersom Herrens hånd har rammet meg så hardt. 14 Da brast de igjen i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel. Men Rut klynget seg til henne. 15 Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til folket sitt og til sin gud. Vend nå du òg tilbake og følg din svigerinne! 16 Men Rut sa: Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. 17 Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og senere om noe annet enn døden skulle skille meg fra deg. 18 Da No’omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun opp med å tale til henne om det. 19 Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld. Kvinnene sa: Er dette No’omi?
Lesetekst 2: 1 Kor 13,7–13
7 Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 8 Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt. 9 For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. 10 Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. 12 For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent. 13 Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
Evangelietekst: Joh 15,9–12
9 Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet. 10 Hvis dere holder fast på mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt fast på min Fars bud og blir i hans kjærlighet. 11 Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.
12 Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.
9 Καθὼς ἠγάπησέν με ὁ πατήρ, κἀγὼ ἠγάπησαN ὑμᾶς· μείνατε ἐν τῇ ἀγάπῃ τῇ ἐμῇ. 10 Ἐὰν τὰς ἐντολάς μου τηρήσητε, μενεῖτε ἐν τῇ ἀγάπῃ μου· καθὼς ἐγὼ τὰς ἐντολὰς τοῦ πατρός μου τετήρηκα, καὶ μένω αὐτοῦ ἐν τῇ ἀγάπῃ. 11 Ταῦτα λελάληκα ὑμῖν, ἵνα ἡ χαρὰ ἡ ἐμὴ ἐν ὑμῖν μείνῃ,N καὶ ἠ χαρὰ ὑμῶν πληρωθῇ. 12 Αὕτη ἐστὶν ἡ ἐντολὴ ἡ ἐμή, ἵνα ἀγαπᾶτε ἀλλήλους, καθὼς ἠγάπησα ὑμᾶς.
NVariant with NA/UBS: ἠγάπησα ὑμᾶς ♦ ὑμᾶς ἠγάπησα NVariant with NA/UBS: μείνῃ ♦ ᾖ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Å forbli i Kristus (15,7–11)
Alt avhenger altså av at vi «blir i Kristus». Men hvordan skjer det? Jesus gir oss et første svar når han som en parallell nevner at hans ord forblir i oss. ’Bli’ kan også gjengis med å bo, oppholde seg, bli værende. Det dreier seg om noe som varer og består. Jesu ord er altså ikke noe som man hører og kanskje legger merke til, for senere å la det bli glemt. Det er noe man beskjeftiger seg med, tenker på og lar seg påvirke av. Da trenger sevjen fra vinstokken inn i ranken og setter den i stand til å bære frukt. Her nevner Jesus også bønnen, og gir et løfte om bønnhørelse. Dette er vel å merke for dem som forblir i ham og hans ord, slik at det er han som virker i dem også når de ber. Da blir det frukt! Kanskje ikke øyeblikkelig; bildet uttrykker snarere at det kan ta sin tid. Men frukten vil komme, og Gud får æren av den, slik Jesus sier det i Bergprekenen: Deres lys skal «skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.»
Men det viktigste er likevel noe annet. Å forbli i Kristus er å forbli i hans kjærlighet. Det er å vite: Jesus elsker meg. Dette er den store lykke som vi daglig kan fryde oss over. Den viser seg i at vi holder hans bud, eller «holder fast ved dem» som vi har sett at det betyr. Vi vet at de er sanne; vi er glade for at de finnes; vi prøver ikke å forandre på dem. Vi vet at vi er omsluttet av hans tilgivelse, selv om vi gang på gang mislykkes i å leve opp til hans bud. Vi lever ikke under en tvang som vi følger med frykt og ulyst. Vi lever i en stor glede. Det er også en glede å være lydig mot ham. Hans bud er ikke tunge; de beviser jo nettopp at han elsker oss. Derfor kan Jesus si at han har talt alt dette for at hans glede skal bo i oss, og for at vår glede skal bli fullkommen, så rik som den kan bli her på jorden.
Å elske fordi man selv blir elsket (15,12–17)
Nå følger det store budet: «dere skal elske hverandre». Det blir gjentatt på slutten av dette avsnittet. Vi skulle kanskje vente at Jesus ville gi regler og anvisninger for den kristne søskenkjærligheten. I stedet taler han bare om grunnen til den. Det er han som har elsket oss. Ved å gi sitt liv for sine venner har han gitt det høyeste beviset som finnes på kjærlighet. Nå kaller han ikke lenger disiplene for tjenere, men for venner. Det greske ordet for ’venner’ har samme rot som ordet ’elske’. (Venn heter filos, elske heter filein, som i avskjedstalen veksler med det vanligere agapan.) En venn er altså en som man elsker. Det store beviset på Jesu kjærlighet er at han har utvalgt sine disipler. Vi innbiller oss gjerne at det viktige er at vi «velger å følge Kristus». Her sier Jesus at det er han som har utvalgt sine, og besluttet for dem at de skal få tjene ham og bære frukt. Å være disippel er altså et privilegium, som man har fått gjennom Guds kjærlighet. Gjennom Jesu kjærlighet er man kommet inn i en søskenflokk som han elsker. Da skal også de som er slike søsken, elske hverandre.