Hopp til innholdet

16. søndag i treenighetstiden (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: Salme 40,2–6

    Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop.3 Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.4 Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.5 Salig er den mannen som setter sin lit til Herren, som ikke akter på de overmodige og dem som gir seg av med løgn.6 Herre, min Gud! Mange er de under du har gjort, og mange er dine tanker for oss! Ingen kan lignes med deg. Vil jeg kunngjøre dem og tale om dem, er de flere enn at de kan telles.

    Lesetekst 2: Rom 8,18–27 (Rom 8,19–23)

    For jeg er overbevist om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den herlighet som skal åpenbares på oss.19 For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares.20 Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet,21 i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten.22 For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer.23 Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.24 For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp – hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser?25 Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet.26 Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord.27 Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter. For det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige.

    Evangelietekst: Mark 7,31–37

    Da han dro bort igjen fra bygdene ved Tyrus, tok han veien gjennom Sidon til Galilea-sjøen, midt gjennom Dekapolis-landet.32 De førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de ba ham legge hånden på ham.33 Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket. Han stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans.34 Han så opp mot himmelen, sukket, og sa til mannen: Effata! Det betyr: Lukk deg opp!35 Straks ble ørene hans åpnet, og tungens bånd ble løst, slik at han talte rent.36 Han bød dem at de ikke skulle fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød dem det, dess mer gjorde de det kjent.37 De var overmåte forundret og sa: Han har gjort alle ting vel! Han gjør det så at både de døve hører og de stumme taler.

    31 Καὶ πάλιν ἐξελθὼν ἐκ τῶν ὁρίων Τύρου καὶN Σιδῶνος, ἦλθεν πρὸς τὴν θάλασσαν τῆς Γαλιλαίας, ἀνὰ μέσον τῶν ὁρίων Δεκαπόλεως. 32 Καὶ φέρουσιν αὐτῷ κωφὸν μογγιλάλον,BN καὶ παρακαλοῦσιν αὐτὸν ἵνα ἐπιθῇ αὐτῷ τὴν χεῖρα. 33 Καὶ ἀπολαβόμενος αὐτὸν ἀπὸ τοῦ ὄχλου κατʼ ἰδίαν, ἔβαλεν τοὺς δακτύλους αὐτοῦ εἰς τὰ ὦτα αὐτοῦ, καὶ πτύσας ἥψατο τῆς γλώσσης αὐτοῦ, 34 καὶ ἀναβλέψας εἰς τὸν οὐρανόν, ἐστέναξεν, καὶ λέγει αὐτῷ, Ἐφφαθά, ὅ ἐστιν, Διανοίχθητι. 35 Καὶ εὐθέωςN διηνοίχθησαν αὐτοῦ αἱ ἀκοαί· καὶ ἐλύθη ὁ δεσμὸς τῆς γλώσσης αὐτοῦ, καὶ ἐλάλει ὀρθῶς. 36 Καὶ διεστείλατο αὐτοῖς ἵνα μηδενὶ εἴπωσιν·N ὅσον δὲ αὐτὸςN αὐτοῖς διεστέλλετο, μᾶλλον περισσότερον ἐκήρυσσον. 37 Καὶ ὑπερπερισσῶς ἐξεπλήσσοντο, λέγοντες, Καλῶς πάντα πεποίηκεν· καὶ τοὺς κωφοὺς ποιεῖ ἀκούειν, καὶ τοὺςN ἀλάλους λαλεῖν.

    NVariant with NA/UBS: καὶ Σιδῶνος ἦλθεν πρὸς ♦ ἦλθεν διὰ Σιδῶνος εἰς BVariant with other Byzantine MSS: μογγιλάλον ♦ μογιλάλον NVariant with NA/UBS: μογγιλάλον ♦ καὶ μογιλάλον NVariant with NA/UBS: εὐθέως διηνοίχθησαν ♦ [εὐθέωσ] ἠνοίγησαν NVariant with NA/UBS: εἴπωσιν ♦ λέγωσιν NVariant with NA/UBS: αὐτὸς αὐτοῖς διεστέλλετο ♦ αὐτοῖς διεστέλλετο αὐτοὶ NVariant with NA/UBS: τοὺς ἀλάλους ♦ [τοὺσ] ἀλάλους

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    På hedensk jord. En døv blir helbredet (7,31–37)

    Jesus vandrer videre med disiplene. Veien går først nordover, forbi Sidon (omtrent fire mil nord for Tyrus). Siden bøyer de av mot sør og kommer omsider tilbake til Galilea-sjøen. Men nå befinner de seg tydeligvis på den andre siden, i Dekapolis-landet på hedensk jord. De fører en døv mann til Jesus. I tillegg har mannen vondt for å tale. Markus er alene om å fortelle dette. Jesus tar den døve avsides og behandler ham på en måte som bare nevnes her. I stedet for å legge hendene på ham, noe han vanligvis gjorde med de syke, stikker han fingrene i ørene hans. Han fukter en finger med spytt og rører ved tungen hans. For samtiden var meningen med slike handlinger umiddelbart forståelige. Det er ikke usannsynlig at Jesus gjorde det på den måten for at den døve skulle forstå ham.

                Markus har flettet inn denne fortellingen i en sammenheng som sier at den  skjedde på hedensk jord. Dette er altså et nytt eksempel på at Jesus ville vise at hans verk gjaldt hele menneskeheten – selv om han var sendt til Guds folk Israel. Samtidig sier Markus her at Jesus ble møtt med samme vantro blant hedningene som av sitt eget folk. Folk tok gjerne imot hjelp fra ham så lenge det gjaldt å bli frisk, men de rettet seg ikke etter hans vilje. De ville heller ikke se på hans oppgave slik han selv så på den.