Salme 13,1–6 (Salme 13,2–6)
1 Til sangmesteren. En salme av David. 2 Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for evig? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for meg? 3 Hvor lenge skal jeg huse sorgfulle tanker i min sjel, ha sorg i hjertet hele dagen? Hvor lenge skal min fiende opphøye seg over meg? 4 Se hit og svar meg, Herre min Gud! Oppklar mine øyne så jeg ikke skal sovne inn i døden. 5 Da skal ikke min fiende kunne si: Jeg fikk overhånd over ham! Og mine motstandere vil ikke kunne fryde seg når jeg vakler. 6 Men jeg setter min lit til din miskunnhet. Mitt hjerte skal fryde seg i din frelse. Jeg vil lovsynge Herren, for han har gjort vel imot meg.
1 Pet 4,12–19
12 Mine kjære! Undre dere ikke over den ilden som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere. 13 Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart. 14 Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. 15 For ingen av dere må lide som en drapsmann eller tyv eller ugjerningsmann, eller som en som blander seg i andres saker. 16 Men lider han som kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet. 17 For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? 18 Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen? 19 Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode.
Matt 5,10–12
10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. 11 Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld. 12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.
10 Μακάριοι οἱ δεδιωγμένοι ἕνεκεν δικαιοσύνης· ὅτι αὐτῶν ἐστιν ἡ βασιλεία τῶν οὐρανῶν.
11 Μακάριοί ἐστε, ὅταν ὀνειδίσωσιν ὑμᾶς καὶ διώξωσιν, καὶ εἴπωσιν πᾶν πονηρὸν ῥῆμαN καθʼ ὑμῶν ψευδόμενοι,N ἕνεκεν ἐμοῦ. 12 Χαίρετε καὶ ἀγαλλιᾶσθε, ὅτι ὁ μισθὸς ὑμῶν πολὺς ἐν τοῖς οὐρανοῖς· οὕτως γὰρ ἐδίωξαν τοὺς προφήτας τοὺς πρὸ ὑμῶν.
NVariant with NA/UBS: ῥῆμα ♦ – NVariant with NA/UBS: ψευδόμενοι ♦ [ψευδόμενοι]
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Saligprisningene (5,3–12)
Saligprisningene er ikke en katalog over ” kristne dyder” som det gjelder å legge vinn på. De er snarere en kunngjøring, en Guds inngripen. De innebærer et løfte om Guds rike, et løfte som gis til en samling av mennesker som lever i undertrykkelse og som har vanskelig for å tro at de kan være rikets barn.
Jesus vender seg til en bestemt gruppe mennesker. De eksisterte faktisk i hans omgivelser. Når han kaller dem ”fattige”, bruker han et uttrykk som allerede var kjent fra Det gamle testamente. Det henviste til de fromme menneskene – for det meste fattige småfolk – som elsket Skriften og gudstjenesten, og som tok Guds lov på alvor. Derfor var de også klar over hvor mye de manglet. Sosialt sett var de ofte undertrykket og tilsidesatt. Utelatt og maktesløse som de var, hadde de lært seg å stole helt på Gud. De var ”de stille i landet” (Salme 35,20), de som ”ventet på Israels trøst” og på ”forløsning for Jerusalem” (Luk 2,25.38). De var velkjent med Skriften, de kjente til løftene om Messias, og de levde i håpet om Guds store inngripen.
Matteus kaller dem ”fattige i ånden”, mens Lukas bare sier ”fattige” (6,20). Dette skyldes ulike oversettelser av samme ord på arameisk. Matteus har villet understreke at deres fattigdom ikke bare var materiell. De kjente seg fattige på alle åndelige områder også. Det var det som skilte dem fra fariseerne. Deres fromhet hadde jo ikke ført til at de kjente seg sikre eller tilfredse, men fattige og små. Også vi pleier å tale om ”åndens fattigdom” hos mennesker som har tatt Guds krav fullt på alvor og virkelig vil leve som kristne. Likevel har de gjennom dette fått se hvor mye som mangler.
Nå sier altså Jesus at Guds rike er til akkurat for slike. Dette er evangeliet: Gud kommer til dem. Gud gjør det mulig for dem å bli hans barn. Gud tar dem opp i riket. Jesus står her selv som Guds utsendte, og på vegne av Gud lover han dem alt dette. Ennå er riket skjult, men det kommer – og det kommer snart.
Alle de andre saligprisningene er variasjoner av det samme løftet til de samme fattige menneskene. De sørger over all urett, både det som skjer i verden og det som finnes i deres eget hjerte. Når de kalles ”saktmodige”, inneholder dette omtrent det samme som i den første saligprisningen. De ”fattige” er ydmyke, stillferdige. De hevder seg ikke med protester eller vold, men de har lagt sin sak i Guds hender. De sulter og tørster etter rettferdighet, altså etter at Gud skal råde, både i verden og deres hjerter. De er barmhjertige, fordi de vet at de selv trenger barmhjertighet. At de er ”rene av hjertet”, betyr at deres hjerte ligger åpent for Gud, uten forbehold og uten å forsøke å fuske eller gjemme unna noe. De skaper fred fordi de ikke fremhever seg selv eller streber etter prestisje og penger. De lider heller urett. De tilgir og visker bort motsetninger. De lider forfølgelse og blir sett ned på nettopp fordi de søker de Gud og hans rettferdighet.
Det er altså disse fattige og undertrykte, som Gud nå tar opp i sitt rike. I hans rike blir de trøstet, der blir de mettet, der får de se Gud, og der blir de Guds lykkelige barn. Når verden dømmes, møtes de av barmhjertighet. De blir ”Guds sønner”, som det egentlig står i den sjuende saligprisningen. De tas opp i skaren av de himmelske vesener som tjener og priser Gud.
Dette riket er altså noe som kommer når Gud en gang gjør alt nytt. Men det skinner igjennom at det allerede her er virkelig, selv om man ikke kan se det med øynene. Allerede her kommer Gud med trøst og barmhjertighet. Kanskje mener også Jesus at det allerede her på jorden vil bli opprettet et Guds herrevelde, når Gud griper inn. Uttrykket ”de skal arve jorden” kan tolkes i den retningen.
Vi bør legge merke til hvor selvsagt det er for Jesus at de som tror på evangeliet, må lide forfølgelse. Allerede profetene gjorde det. Slik har det alltid vært med Guds ”fattige”, og slik kommer det til å forbli. Forfølgelsen er i hele Det nye testamente noe som man normalt må regne med. Det er et tegn på at man er på rett vei. ”Lønnen” i himmelen er det som kalles en ”nådelønn”. Det er ikke en erstatning eller betaling man har rett på. Men man har løfte om en Guds gave. Den er ufortjent – som alle andre gaver fra Gud.