17. søndag i treenighetstiden (II)

Ukategorisert

1 Kong 17,17–24

17 Men en tid etter hendte det at sønnen til konen som eide huset, ble syk, og sykdommen ble så svær at det til slutt ikke var livspust i ham. 18 Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la sønnen min dø. 19 Han svarte henne: Gi meg sønnen din! Så tok han ham fra hennes fang og bar ham opp på loftsrommet, hvor han bodde. Og han la ham på sengen sin. 20 Så ropte han til Herren og sa: Herre min Gud! Har du da også ført ulykke over denne enken hvor jeg får bo som gjest, så du lar hennes sønn dø? 21 Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren og sa: Herre min Gud! La sjelen vende tilbake til dette barnet! 22 Og Herren hørte Elias bønn. Barnets sjel vendte tilbake, så det ble levende igjen. 23 Elia tok barnet og bar det ned fra det øverste rommet i huset, og ga det til moren. Og han sa: Se, sønnen din lever. 24 Da sa kvinnen til Elia: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.

1 Kor 15,35–45

35 Men en kunne si: Hvordan blir de døde reist opp? Hva slags legeme trer de fram med? 36 Du dåre! Det du sår, får ikke liv uten at det dør. 37 Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn – om det nå er av hvete eller av et annet slag. 38 Men Gud gir det et legeme slik han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme. 39 Ikke alt kjøtt er av samme slag. Ett slag er i mennesker, et annet i fe, et annet i fugl og et annet i fisk. 40 Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer. De himmelske legemene har én glans, de jordiske en annen. 41 Én glans har solen, en annen månen, og en annen stjernene – stjerne skiller seg fra stjerne i glans. 42 Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet. 43 Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft. 44 Det blir sådd et naturlig legeme, det reises opp et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme. 45 Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.

Luk 7,11–17

11 Dagen etter skjedde det at han dro til en by som heter Nain. Mange av disiplene hans og mye folk gikk dit sammen med ham. 12 Da han nærmet seg byporten, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne. 13 Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke! 14 Så gikk han borttil og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp! 15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og han ga ham til hans mor. 16 Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er reist opp iblant oss, og Gud har gjestet sitt folk. 17 Og dette ordet om ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring.

11 Καὶ ἐγένετο ἐν τῷB ἑξῆς, ἐπορεύετοN εἰς πόλιν καλουμένην Ναΐν· καὶ συνεπορεύοντο αὐτῷ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ ἱκανοί,N καὶ ὄχλος πολύς. 12 Ὡς δὲ ἤγγισεν τῇ πύλῃ τῆς πόλεως, καὶ ἰδού, ἐξεκομίζετο τεθνηκώς, υἱὸςN μονογενὴς τῇ μητρὶ αὐτοῦ, καὶ αὐτὴ χήρα·BN καὶ ὄχλος τῆς πόλεως ἱκανὸς σὺνN αὐτῇ. 13 Καὶ ἰδὼν αὐτὴν ὁ κύριος ἐσπλαγχνίσθη ἐπʼ αὐτῇ, καὶ εἶπεν αὐτῇ, Μὴ κλαῖε. 14 Καὶ προσελθὼν ἥψατο τῆς σοροῦ· οἱ δὲ βαστάζοντες ἔστησαν. Καὶ εἶπεν, Νεανίσκε, σοὶ λέγω, ἐγέρθητι. 15 Καὶ ἀνεκάθισεν ὁ νεκρὸς, καὶ ἤρξατο λαλεῖν. Καὶ ἔδωκεν αὐτὸν τῇ μητρὶ αὐτοῦ. 16 Ἔλαβεν δὲ φόβος πάντας, καὶ ἐδόξαζον τὸν θεόν, λέγοντες ὅτι Προφήτης μέγας ἐγήγερταιN ἐν ἡμῖν, καὶ ὅτι Ἐπεσκέψατο ὁ θεὸς τὸν λαὸν αὐτοῦ. 17 Καὶ ἐξῆλθεν ὁ λόγος οὗτος ἐν ὅλῃ τῇ Ἰουδαίᾳ περὶ αὐτοῦ, καὶ ἐνN πάσῃ τῇ περιχώρῳ.
BVariant with other Byzantine MSS: τῷ ♦ τῇ NVariant with NA/UBS: ἐπορεύετο ♦ ἐπορεύθη NVariant with NA/UBS: ἱκανοί ♦ – NVariant with NA/UBS: υἱὸς μονογενὴς ♦ μονογενὴς υἱὸς BVariant with other Byzantine MSS: χήρα ♦ ἦν χήρα NVariant with NA/UBS: χήρα ♦ ἦν χήρα NVariant with NA/UBS: σὺν ♦ ἦν σὺν NVariant with NA/UBS: ἐγήγερται ♦ ἠγέρθη NVariant with NA/UBS: ἐν πάσῃ ♦ πάσῃ

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Enkens sønn i Nain (7,11–17)

Nain lå en mil sørøst for Nasaret, et par dagsreiser fra Kapernaum. Tidsrammen er igjen usikker. Lukas henter sin fortelling fra det stoff som han er alene om å gjengi.

            At Jesus vekket opp døde forutsettes som allment kjent utfra svaret han gir til Døperens disipler. Det følger rett etter denne fortellingen. Det kan være grunnen til at Lukas har flettet den inn her. Han ville ha et eksempel på hva Jesus mente.

            Dette eksempelet er også typisk. Jesus handlet av medlidenhet. Døden hadde slått til på en måte som virket mer brutal og meningsløs enn ellers. Overalt i Det nye testamente blir  døden oppfattet som en fiende, noe som ikke burde finnes, noe som vi trenger å bli frelst ifra.  Men Jesu oppgave var ikke å vekke opp døde, men å gjøre dødens makt til intet og gi alle mulighet til oppstandelse og evig liv. Når han gav livet tilbake til en død, skjedde det av barmhjertighet. Det var også et tegn på at Guds rike var nær og at den messianske tiden hadde kommet. Slik oppfattet også folket det som skjedde i Nain. Gud hadde ”besøkt sitt folk”.

            Scenen er jødisk og orientalsk. Den døde ble som regel begravet samme dag. Vedkommende ble gravlagt utenfor byen. Følget drar altså ut gjennom byporten. Det er et stort følge ettersom mange har villet vise sin deltakelse med den stakkars enken. Folk er ikke stille som i et norsk begravelsesfølge. Begravelsen vi leser om i Luk 7 er preget av skingrende hyl og hjerteskjærende klagerop. Den døde ble fraktet på en båre. Grunntekstens ord betyr kiste, men kisten besto som regel av en åpen båre hvor den døde lå i sitt svøp.