17. søndag i treenighetstiden (III)

Lesetekst 1: Esek 37,1–14 (Esek 37,1–5.10–14)

1 Herrens hånd kom over meg og førte meg ved Herrens Ånd ut og satte meg ned midt i dalen. Den var full av ben. 2 Han førte meg rundt omkring dem, og se, de lå der i store mengder utover dalen, og de var helt tørre. 3 Han sa til meg: Menneskesønn! Skal disse benene bli levende? Jeg svarte: Herre Herre, du vet det! 4 Da sa han til meg: Profeter om disse benene og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord! 5 Så sier Herren Herren til disse benene: Se, jeg lar det komme ånd i dere, og dere skal bli levende. 6 Jeg vil legge sener på dere og la det komme kjøtt på dere og dekke dere med hud og gi ånd i dere, og dere skal bli levende. Og dere skal kjenne at jeg er Herren. 7 Og jeg profeterte slik som det var befalt meg. Mens jeg profeterte, hørtes det en sterk lyd. Det ble en larm, og benene nærmet seg til hverandre, hvert ben til sitt ben. 8 Og jeg så, og se: det kom sener og kjøtt på dem, og utenpå ble de dekket av hud. Men ånd var det ikke i dem. 9 Da sa han til meg: Profeter og tal til Ånden! Profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren: Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte mennene, så de kan bli levende! 10 Jeg profeterte slik som han hadde befalt meg. Og Ånden kom i dem, og de ble levende og sto opp på sine føtter – en meget, meget stor hær. 11 Og han sa til meg: Menneskesønn! Disse benene er hele Israels hus. Se, de sier: Våre ben er tørket inn, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt. 12 Profeter derfor og si til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene, og jeg fører dere til Israels land. 13 Og dere skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpner deres graver og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene. 14 Og jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende. Og jeg vil bosette dere i deres land. Dere skal kjenne at jeg, Herren, har sagt det, og at jeg også vil gjøre det, sier Herren.

Lesetekst 2: Fil 1,20–26

20 Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. 21 For: for meg er det å leve Kristus, og å dø en vinning. 22 Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av arbeidet mitt, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. 23 Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. 24 Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. 25 Og da jeg er viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere, til fremgang og glede for dere i troen, 26 slik at dere i Kristus Jesus rikelig kan rose dere for min skyld, når jeg igjen kommer til dere.

Evangelietekst: Mark 5,35–43

35 Mens han ennå talte, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger? 36 Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro! 37 Han lot ingen følge med seg uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38 De kommer så til synagogeforstanderens hus. Der ser han et stort oppstyr, folk som storgråter og jamrer høyt. 39 Idet han kommer inn, sier han til dem: Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død, hun sover. 40 Men de bare lo av ham. Han driver alle ut, tar med seg barnets far og mor og dem som er med ham, og går inn der barnet er. 41 Så tar han barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi! Det betyr: Pike, jeg sier deg: Stå opp! 42 Straks sto piken opp og gikk omkring, for hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43 Han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og sa at hun måtte få noe å spise.

Gresk tekst er under arbeid og kommer snart.

Kommentar til evangelieteksten

Av Bo Giertz.

Kommer snart