Hopp til innholdet

19. søndag i treenighetstiden (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: Salme 36,6–11

    Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene.7 Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp. Mennesker og dyr frelser du, Herre!8 Hvor dyrebar er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge.9 De blir rikelig mettet av det gode i ditt hus, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke.10 For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.11 La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner deg, og din rettferdighet for de oppriktige av hjertet.

    Lesetekst 2: Gal 5,16– 6,2 (Gal 5,16–26)

    Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst.17 For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.18 Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven.

    19 Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet,20 avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier,21 misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.22 Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet,23 ydmykhet, avholdenhet. Mot slike er loven ikke.24 De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster.25 Dersom vi lever i Ånden, da la oss òg vandre i Ånden!26 La oss ikke ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre eller misunner hverandre.

    6:1 Brødre! Om også et menneske skulle bli overrumplet av en eller annen synd, da hjelp ham til rette, dere åndelige, med ydmyk ånd. Men ta deg i vare, så ikke du også blir fristet.2 Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.

    Evangelietekst: Matt 5,17-26 (Matt 5,20–26)

    Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.18 For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.19 Den som da bryter et eneste av disse minste budene, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.20 For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.

    21 Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.22 Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for Rådet. Og den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes ild.23 Om du da bærer fram ditt offer til alteret, og der kommer til å tenke på at din bror har grunn til å klage på deg,24 da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær fram ditt offer!25 Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien! Ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til vakten, og du bli kastet i fengsel.26 Sannelig sier jeg deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!

    17 Μὴ νομίσητε ὅτι ἦλθον καταλῦσαι τὸν νόμον ἢ τοὺς προφήτας· οὐκ ἦλθον καταλῦσαι ἀλλὰ πληρῶσαι. 18 Ἀμὴν γὰρ λέγω ὑμῖν, ἕως ἂν παρέλθῃ ὁ οὐρανὸς καὶ ἡ γῆ, ἰῶτα ἓν ἢ μία κεραία οὐ μὴ παρέλθῃ ἀπὸ τοῦ νόμου, ἕως ἂν πάντα γένηται. 19 Ὃς ἐὰν οὖν λύσῃ μίαν τῶν ἐντολῶν τούτων τῶν ἐλαχίστων, καὶ διδάξῃ οὕτως τοὺς ἀνθρώπους, ἐλάχιστος κληθήσεται ἐν τῇ βασιλείᾳ τῶν οὐρανῶν· ὃς δʼ ἂν ποιήσῃ καὶ διδάξῃ, οὗτος μέγας κληθήσεται ἐν τῇ βασιλείᾳ τῶν οὐρανῶν. 20 Λέγω γὰρ ὑμῖν ὅτι ἐὰν μὴ περισσεύσῃ ἡN δικαιοσύνη ὑμῶν πλεῖον τῶν γραμματέων καὶ Φαρισαίων, οὐ μὴ εἰσέλθητε εἰς τὴν βασιλείαν τῶν οὐρανῶν.

    NVariant with NA/UBS: ἡ δικαιοσύνη ὑμῶν ♦ ὑμῶν ἡ δικαιοσύνη

    21 Ἠκούσατε ὅτι ἐρρέθη τοῖς ἀρχαίοις, Οὐ φονεύσεις· ὃς δʼ ἂν φονεύσῃ, ἔνοχος ἔσται τῇ κρίσει· 22 ἐγὼ δὲ λέγω ὑμῖν ὅτι πᾶς ὁ ὀργιζόμενος τῷ ἀδελφῷ αὐτοῦ εἰκῆN ἔνοχος ἔσται τῇ κρίσει· ὃς δʼ ἂν εἴπῃ τῷ ἀδελφῷ αὐτοῦ, Ῥακά, ἔνοχος ἔσται τῷ συνεδρίῳ· ὃς δʼ ἂν εἴπῃ, Μωρέ, ἔνοχος ἔσται εἰς τὴν γέενναν τοῦ πυρός. 23 Ἐὰν οὖν προσφέρῃς τὸ δῶρόν σου ἐπὶ τὸ θυσιαστήριον, καὶN ἐκεῖ μνησθῇς ὅτι ὁ ἀδελφός σου ἔχει τι κατὰ σοῦ, 24 ἄφες ἐκεῖ τὸ δῶρόν σου ἔμπροσθεν τοῦ θυσιαστηρίου, καὶ ὕπαγε, πρῶτον διαλλάγηθι τῷ ἀδελφῷ σου, καὶ τότε ἐλθὼν πρόσφερε τὸ δῶρόν σου. 25 Ἴσθι εὐνοῶν τῷ ἀντιδίκῳ σου ταχύ, ἕως ὅτου εἶ ἐνN τῇ ὁδῷ μετʼ αὐτοῦ, μήποτέ σε παραδῷ ὁ ἀντίδικος τῷ κριτῇ, καὶ ὁ κριτής σεN παραδῷ τῷ ὑπηρέτῃ, καὶ εἰς φυλακὴν βληθήσῃ. 26 Ἀμὴν λέγω σοι, οὐ μὴ ἐξέλθῃς ἐκεῖθεν, ἕως ἂν ἀποδῷς τὸν ἔσχατον κοδράντην.

    NVariant with NA/UBS: εἰκῆ ♦ – NVariant with NA/UBS: καὶ ἐκεῖ ♦ κἀκεῖ NVariant with NA/UBS: ἐν τῇ ὁδῷ μετʼ αὐτοῦ ♦ μετʼ αὐτοῦ ἐν τῇ ὁδῷ NVariant with NA/UBS: σε παραδῷ τῷ ♦ τῷ

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Jesus og loven (5,17–20)

    Med ”loven og profetene” mente man i dagligtalen hele Det gamle testamente. Jesus sier nå at ingen skal tro at han er kommet for å oppheve noe av det som står i Skriften. Det beholder sin gyldighet, også den minste av bokstavene. (Jesus sier ”Jod”, som er den minste av de hebraiske bokstavene, og han nevner de ”streker” som karakteriserte dem.)

                Dette kan jo virke som en selvmotsigelse. Det er jo tydelig at Jesus ”opphevet”  sabbatsbudet og ”lærte menneskene dette”. Han fulgte ikke alle forskrifter om rent og urent. Og her i bergprekenen gir han en umiddelbar utleggelse av loven, en utleggelse som endrer og skjerper det Moses hadde lært. Forklaringen på dette ligger i Jesu eget ord. Han har ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Å ”oppfylle” betyr her å fullbyrde og å gi uttrykk for det som er lovens virkelige mening og hensikt. Hele Det gamle testamente var jo et forbilde og en forutsigelse som pekte fremover. Alt, også loven, hadde en dypere mening som skulle bli åpenbar når Messias trådte frem. Når Messias fullbyrder alt, gir han også den rette tolkning av lovens innhold. Samtidig legger han en annen grunn for frelsen enn loven. Det er gjennom troen på Messias at man blir Guds barn. Men lovens krav står fast. Jesus åpner ikke veien til Gud ved å slå av på kravene, slik at de kan oppfylles med litt god innsats. Tvert imot skjerper han dem. Det nye som er kommet med ham er ikke en modernisert lov, tilpasset våre evner. Men det er en ny vei til Gud gjennom troen på Kristus. Derfor kan Jesus si at det ikke holder med den strengeste rettferdighet som den tiden kjente til: de skriftlærdes og fariseernes. I all sin strenghet var den bare et uholdbart lappverk. Den forvandlet Guds krav til en samling paragrafer; de var sikkert  vanskelige, men det gikk likevel an å oppfylle dem. Men Guds krav er større enn som så. Det er det Jesus nå viser med en rekke eksempler.

    Drap, vrede og fiendskap (5,21–26) 

    ”Du skal ikke drepe” var et av de ti bud i Guds lov. Jødene praktiserte det bare i det ytre; det gjaldt bare de ytre gjerningene. I Moseloven var det bestemmelser for hvordan en drapsmann skulle dømmes. Jesus sier nå at synden sitter like mye i hjertet som i gjerningen. Bare det å være sint på sin bror er en synd som faller inn under dommen. Det fantes forseelser som ble påtalt innfor den lokale domstol, og det fantes grovere forbrytelser som måtte opp for Det høye råd i Jerusalem. Meningen med Jesu ord er nå at den som er sint og fornærmer en annen, gjør seg skyld i noe som er like straffbart. Allerede vreden burde påtales innfor domstolen. Den som sier ”Din dumrian” (på hebraisk ”Raka”), et skjellsord som ikke synes å ha tilhørt de groveste, noe i stil med ”din dumrian”, han fortjener å bli stilt for Det høye råd. Dette er naturligvis ingen anvisning for en offentlig lovgivning. Det er Jesu måte å klargjøre hvor alvorlige slike synder er. Jesus mener at vi er skyldige innfor Gud, og at vi er ansvarlige innfor hans domstol; dette ser vi av det tredje eksempelet. Om noen kaller sin bror for en ”dåre” (noe som hos jødene også betydde at han var gudløs), så er han skyldig til å bli kastet i Gehenna.             Derfor er det så viktig å forsone seg, dersom man vet at man er uvenn med noen. Det går ikke an å komme med sin offergave til Gud om man ikke vil gjøre sitt for å bli forsonet med sin bror. Da Jesus sa dette, besto ennå tempeltjenesten, og det var selvsagt for hans tilhørere at man skulle bære frem sitt offer der. Men ordene gjelder også bønnens offer eller offeret av oss selv. De kan heller ikke bæres frem av den som ikke vil forlike seg. Uforsonligheten stenger veien til Gud, her i tiden og på dommens dag. Ennå er vi ”på veien”, og det gjelder å forsone seg straks. Når regnskapet skal gjøres opp, er det for sent. Hvis man da har en motstander, en som man ikke har villet tilgi, betyr det at man har en anklager. Man blir overlatt til dommeren, og så havner man i fengsel. Da er det for sent. Ingen kan betale sin  skyld til siste øre.