Hopp til innholdet

19. søndag i treenighetstiden (II)

    Tekstrekke II

    5 Mos 30,11–16 (5 Mos 30,11–15)

    11 For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. 12 Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? 13 Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? 14 Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.

    15 Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde. 16 Jeg byr deg i dag å elske Herren din Gud, og vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det landet du kommer inn i og skal ta i eie.

    Rom 1,18-32 (Rom 2,13–16)

    18 For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. 19 For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. 20 For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning. 21 For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. 22 Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer. 23 Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. 24 Derfor overga også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. 25 De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen. 26 Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene deres byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. 27 På samme vis forlot også menneneden naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse. 28 Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. 29 De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, 30 baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, 31 uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige. 32 De kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.

    Joh 7,14–17

    14 Men da det alt var midt i høytiden, gikk Jesus opp i templet og lærte. 15 Judeerne undret seg og sa: Hvor har han skriftkunnskapen sin fra, han som ikke er opplært? 16 Jesus svarte dem og sa: Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg. 17 Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.

    14 Ἤδη δὲ τῆς ἑορτῆς μεσούσης, ἀνέβη ὁN Ἰησοῦς εἰς τὸ ἱερόν, καὶ ἐδίδασκεν. 15 ΚαὶN ἐθαύμαζον οἱ Ἰουδαῖοι λέγοντες, Πῶς οὗτος γράμματα οἶδεν, μὴ μεμαθηκώς; 16 Ἀπεκρίθη οὖν αὐτοῖς ὁN Ἰησοῦς καὶ εἶπεν, Ἡ ἐμὴ διδαχὴ οὐκ ἔστιν ἐμή, ἀλλὰ τοῦ πέμψαντός με. 17 Ἐάν τις θέλῃ τὸ θέλημα αὐτοῦ ποιεῖν, γνώσεται περὶ τῆς διδαχῆς, πότερον ἐκ τοῦ θεοῦ ἐστιν, ἢ ἐγὼ ἀπʼ ἐμαυτοῦ λαλῶ.
    NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ – NVariant with NA/UBS: Καὶ ἐθαύμαζον ♦ Ἐθαύμαζον οὖν NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ [ὁ]

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Guds talsmann (7,14−18)

    Løvhyttefesten varte en hel uke, fra én sabbat til den neste. Den ble feiret som en stor gledesfest, delvis som en høstfest etter at forfedrene bygde seg løvhytter i ørkenen, delvis som en statlig tempelfest med prosesjoner og fakkeltog. Midt i denne festuken kommer så Jesus uventet inn i helligdommen og begynner å undervise. Som så ofte før er menneskene forbløffet over denne undervisningen. Hvor har han lært seg alt dette? I dette spørsmålet kan det ligge beundring, men det kan også ligge kritikk. Jesus hadde jo ikke gått på noen skole for rabbinere. Han hadde ikke som andre slike viet lange år i studier under en berømt lærer. Likevel underviste han som en rabbiner, og gjorde krav på å ha noe maktpåliggende å lære bort. Jesus gir et svar som kan passe like godt for hans beundrere som for hans kritikere. Han har ikke noe av seg selv å komme med. Det han sier, er det som Gud har befalt ham å si. Hver og en kan personlig overbevise seg om dette. Betingelsen er at man vil «gjøre hans vilje», altså Guds vilje, som nå taler gjennom Jesus. Og å gjøre hans vilje som har sendt Jesus, det betyr her, som overalt i Det nye testamente, å komme til Jesus, lytte til ham og tro det han sier. I Jesus møter man noe nytt, noe som man ikke kan lære å kjenne noen andre steder. Og dette nye, det har en iboende, overbevisende kraft. Det er en sannhet som overbeviser både hjertet og samvittigheten.

            Visst finnes det falske profeter. Men de taler sin egen sak, og søker fordeler for seg selv. Den som lytter til Guds utsendte, kommer til å oppdage at det her ikke er tale om budbærerens egen ære, men Guds.