Jes 59,20.21 (Jes 61,1–3)
20 Det skal komme en gjenløser for Sion og for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob, sier Herren. 21 Og dette er den pakten som jeg gjør med dem, sier Herren: Min Ånd, som er over deg, og mine ord, som jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn eller fra dine barnebarns munn, sier Herren, fra nå av og til evig tid.
Åp 5,1–14 (Åp 5,1–5)
1 Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl. 2 Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den? 3 Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den. 4 Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den. 5 Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Judas stamme, Davids rot, har seiret. Han kan åpne boken og de sju seglene på den. 6 Og jeg så – og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, sto det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden. 7 Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd. 8 Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse, – det er de helliges bønner. 9 Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, 10 og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden. 11 Og jeg så, og jeg hørte røsten av mange engler omkring tronen og de fire livsvesener og de eldste – tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen. 12 De sa med høy røst: Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse! 13 Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet! 14 Og de fire livsvesener sa: Amen! Og de eldste falt ned og tilba.
Luk 4,16–22a
16 Og han kom til Nasaret, hvor han var oppfostret. På sabbatsdagen gikk han inn i synagogen, slik han pleide å gjøre, og sto opp for å lese for dem. 17 De ga ham da profeten Jesajas bok, og da han hadde åpnet boken, fant han stedet der det står skrevet: 18 Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, 19 for å forkynne et nådens år fra Herren. 20 Han lukket boken, ga den til tjeneren og satte seg. Alle som var i synagogen hadde øynene sine festet på ham. 21 Han begynte så med å si til dem: I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for ørene deres. 22 Alle ga ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn.
16 Καὶ ἦλθεν εἰς τὴνN Ναζαρέτ, οὗ ἦν τεθραμμένος· καὶ εἰσῆλθεν, κατὰ τὸ εἰωθὸς αὐτῷ, ἐν τῇ ἡμέρᾳ τῶν σαββάτων εἰς τὴν συναγωγήν, καὶ ἀνέστη ἀναγνῶναι. 17 Καὶ ἐπεδόθη αὐτῷ βιβλίον ἨσαΐουN τοῦ προφήτου. Καὶ ἀναπτύξας τὸ βιβλίον, εὗρεν τὸν τόπον οὗ ἦν γεγραμμένον, 18 Πνεῦμα κυρίου ἐπʼ ἐμέ, οὗ εἵνεκεν ἔχρισέν με εὐαγγελίσασθαι πτωχοῖς· ἀπέσταλκέν με ἰὰσασθαιN τοὺς συντετριμμένους τὴν καρδίαν· κηρύξαι αἰχμαλώτοις ἄφεσιν, καὶ τυφλοῖς ἀνάβλεψιν, ἀποστεῖλαι τεθραυσμένους ἐν ἀφέσει, 19 κηρύξαι ἐνιαυτὸν κυρίου δεκτόν. 20 Καὶ πτύξας τὸ βιβλίον, ἀποδοὺς τῷ ὑπηρέτῃ, ἐκάθισεν· καὶ πάντων ἐνN τῇ συναγωγῇ οἱ ὀφθαλμοὶ ἦσαν ἀτενίζοντες αὐτῷ. 21 Ἤρξατο δὲ λέγειν πρὸς αὐτοὺς ὅτι Σήμερον πεπλήρωται ἡ γραφὴ αὕτη ἐν τοῖς ὠσὶν ὑμῶν. 22 Καὶ πάντες ἐμαρτύρουν αὐτῷ, καὶ ἐθαύμαζον ἐπὶ τοῖς λόγοις τῆς χάριτος τοῖς ἐκπορευομένοις ἐκ τοῦ στόματος αὐτοῦ, καὶ ἔλεγον, ΟὐχN οὗτος ἐστιν ὁ υἱός Ἰωσήφ;
NVariant with NA/UBS: τὴν Ναζαρέτ ♦ Ναζαρά NVariant with NA/UBS: Ἠσαΐου τοῦ προφήτου ♦ τοῦ προφήτου Ἠσαΐου NVariant with NA/UBS: ἰὰσασθαι τοὺς συντετριμμένους τὴν καρδίαν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐν τῇ συναγωγῇ οἱ ὀφθαλμοὶ ♦ οἱ ὀφθαλμοὶ ἐν τῇ συναγωγῇ NVariant with NA/UBS: Οὐχ οὗτος ἐστιν ὁ υἱός Ἰωσήφ ♦ Οὐχὶ υἱός ἐστιν Ἰωσὴφ οὗτος
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Jesus forkynner på sitt hjemsted (4,14–30)
I synagogen i Nasaret hadde Jesus lært sine første vers fra Salmene; det gjorde han før han kunne snakke helt rent. Der hadde han lyttet til den høytidelige resiteringen fra Skriften. Det gammeldagse språket ble brukt, og etter hvert begynte han å forstå det. Trolig holdt ”Bet sefer” til her, dvs. en slags grunnskole hvor guttene fikk lære å lese og sitere fra Skriften. Det var ikke enkelt. Hjemme snakket de arameisk, men Skriften var på hebraisk. I bokrullene og på de små håndskrevne lappene de hadde som lesebok sto det bare konsonanter. Dessuten skulle alt leses halvt syngende etter nøye bestemte melodier. Det var altså en stor kunst å ”tre frem og lese fra Skriften”. Den som meldte seg, sto opp, og med synagogeforstanderens tillatelse stilte han seg ved siden av skapet med bokrullene. Synagogetjeneren hentet frem den rullen som trengtes. Den som skulle lese, rullet den opp og lette seg frem til det riktige stedet.
Dette skjedde også på denne sabbaten, når Jesus som vanlig deltok i gudstjenesten. Han leste en profettekst som han kunne velge selv. Hans valg må ha satt nysgjerrigheten i helspenn i menigheten. Det var en tekst om Messias. Kanskje fikk de høre hva Jesus mente om den store dagen som skulle komme?
Jesus avslutter opplesningen. Han leverer rullen tilbake og setter seg, slik lærerne gjør i østerlandet. Alle stirrer på ham. De kan høre en knappenål falle.
Lukas gjengir det Jesus sa deretter med en eneste hensikt. Han sa at dette ordet hadde gått i oppfyllelse nå, her, i dag og foran deres øyne. Messias hadde kommet.
Teksten sier ikke helt klart hva som skjedde etter dette. Det er tydelig at folket i Nasaret på den ene siden syntes at deres landsmann var en fremragende predikant. Men på den andre siden syntes de at han tok for store ord i sin munn. Han var jo tross alt bare en av deres landsmenn. Det er usikkert hvordan vi skal oversette den greske teksten. Lukas bruker verbformer som uttrykker en handling som blir gjentatt. En moderne dansk oversettelse (Seidelin) sier: ”Siden begynte de stadig å avbryte ham med bifall og utrop av forundring over de nåderike ord som strømmet fra hans lepper”.
Disse ”nådens ord” voldte anstøt. Jesus hadde brukt profetens ord på seg selv. Han var herolden som kunngjorde et nådens år fra Herren. Han kom med frihet og legedom. Han var salvet av Ånden. Han var den Salvede, Messias.
Det lå i luften hva kritikerne nå ville si. De ville kreve at han legitimerte seg ved å gjøre under. Jesus kom dem i forkjøpet. Han lot dem forstå at hans hjemsted ikke hadde noen rettigheter fremfor andre. Det var som med Israel på Elias’ og Elisas’ tid. Gud forventet troskap av sitt folk, i Nasaret som på alle andre steder.
Dette utløste forbitrelse i synagogen, som vokste til lynsjestemning. Dette var jo gudsbespottelse! Deres landsmann regnet seg som Messias. En gudsbespotter skulle steines. De grep Jesus og førte ham ut av byen for å kaste ham utfor et stup. Deretter ville de la et regn av steiner falle over ham; det var vanlig ved en slik henrettelse. Men nå viste Jesus den makt han ikke ville bruke for å imponere mennesker. Han fikk dem til å vike unna, tydeligvis med sitt blikk eller makten i sin person, slik som da han drev ut folket fra Jairus’ gård eller renset templet. Så forlot ham dem. Han hadde blitt forkastet, ikke som botspredikant eller for sine strenge krav, men for evangeliets skyld. For evangeliet rommer et ufravikelig anstøt: at det er nettopp denne Jesus som kommer med nåden, at alt til slutt avhenger av hvordan man tar imot ham.
Lukas’ fortelling vitner om at han åpenbart har hentet den fra en annen kilde enn Matteus og Markus; også de forteller om hvordan Jesus ble forkastet i sin hjemby. Den tilhører det vi kaller Lukas’ ”særstoff”. Dette særstoffet har han flettet inn i en fortelling; i denne følger han som regel Markus når det gjelder den kronologiske rekkefølgen. Her har han imidlertid gjort et unntak. Hos Markus kommer denne fortellingen senere. Lukas setter den i begynnelsen av Jesu virksomhet. Selve teksten sier neppe noe om at dette skjedde i begynnelsen. Det forutsettes tvert imot at Jesus allerede hadde gjort underlige tegn i Kapernaum. Lukas har snarere plassert teksten her som noe typisk, noe som skulle gjentas og bli sluttresultatet av Jesu virksomhet i Galilea. Hendelsen i Nasaret sier det samme som Simeon hadde sagt i templet: Jesus var et tegn som ville bli motsagt.