Hopp til innholdet

Første søndag i adventstiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Jes 12,1–6

    1 På den dagen skal du si: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. 2 Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse. 3 Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder. 4 Og dere skal si på den dagen: Takk Herren! Påkall hans navn! Kunngjør hans gjerninger blant folkene, forkynn at hans navn er opphøyet! 5 Syng Herrens pris, for herlige ting har han gjort! La hele jorden få vite det! 6 Rop høyt og juble, dere som bor på Sion! Stor er Israels Hellige midt iblant dere!

    Lesetekst 2: Åpb 3,14-22 (Åp 3,19–22)

    14 Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk: 15 Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. 16 Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. 17 Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, 18 så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være kledd i dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se. 19 Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg! 20 Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg. 21 Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg òg har seiret og har satt meg med min Far på hans trone. 22 Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!

    Evangelietekst: Matt 21,10–22 (Matt 21,10–17)

    10 Og da han dro inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse, og de spurte: Hvem er dette? 11 Og folket svarte: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.

    12 Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle dem som solgte og kjøpte der, og han veltet pengevekslernes bord og duekremmernes benker, 13 og han sa til dem: Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule! 14 I templet kom det blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. 15 Men da yppersteprestene og de skriftlærde så de undergjerningene han gjorde, og barna som ropte i templet: Hosianna, Davids sønn! – da ble de harme. 16 Og de sa til ham: Hører du hva disse sier? Men Jesus sa til dem: Ja! Har dere aldri lest: Fra småbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning? 17 Og han forlot dem og dro ut av byen til Betania, og der overnattet han.

    18 Tidlig neste morgen, da han var på vei tilbake til byen, ble han sulten. 19 Han fikk da se et fikentre like ved veien og gikk bort til det. Men han fant ikke noe på det uten bare blad. Da sier han til det: Aldri i evighet skal det mer vokse frukt på deg! Og straks visnet fikentreet. 20 Da disiplene så dette, undret de seg og sa: Hvordan gikk det til at fikentreet straks visnet? 21 Jesus svarte og sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Hvis dere har tro og ikke tviler, da skal dere ikke bare kunne gjøre slikt som dette med fikentreet. Men om dere så sier til dette fjellet: Løft deg opp og kast deg i havet! – så skal det skje. 22 Og alt dere ber om med tro i deres bønn, det skal dere få.

    10 Καὶ εἰσελθόντος αὐτοῦ εἰς Ἱεροσόλυμα, ἐσείσθη πᾶσα ἡ πόλις, λέγουσα, Τίς ἐστιν οὗτος; 11 Οἱ δὲ ὄχλοι ἔλεγον, Οὗτός ἐστιν ἸησοῦςN ὁ προφήτης, ὁ ἀπὸ ΝαζαρὲτN τῆς Γαλιλαίας.

    NVariant with NA/UBS: Ἰησοῦς ὁ προφήτης ♦ ὁ προφήτης Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: Ναζαρὲτ ♦ Ναζαρὲθ

    12 Καὶ εἰσῆλθεν ὁN Ἰησοῦς εἰς τὸ ἱερὸν τοῦN θεοῦ, καὶ ἐξέβαλεν πάντας τοὺς πωλοῦντας καὶ ἀγοράζοντας ἐν τῷ ἱερῷ, καὶ τὰς τραπέζας τῶν κολλυβιστῶν κατέστρεψεν, καὶ τὰς καθέδρας τῶν πωλούντων τὰς περιστεράς. 13 Καὶ λέγει αὐτοῖς, Γέγραπται, Ὁ οἶκός μου οἶκος προσευχῆς κληθήσεται· ὑμεῖς δὲ αὐτὸν ἐποιήσατεN σπήλαιον λῃστῶν. 14 Καὶ προσῆλθον αὐτῷ χωλοὶN καὶ τυφλοὶ ἐν τῷ ἱερῷ· καὶ ἐθεράπευσεν αὐτούς. 15 Ἰδόντες δὲ οἱ ἀρχιερεῖς καὶ οἱ γραμματεῖς τὰ θαυμάσια ἃ ἐποίησεν, καὶ τοὺς παῖδας κράζονταςN ἐν τῷ ἱερῷ, καὶ λέγοντας, Ὡσαννὰ τῷ υἱῷ Δαυίδ, ἠγανάκτησαν, 16 καὶ εἶπονN αὐτῷ, Ἀκούεις τί οὗτοι λέγουσιν; Ὁ δὲ Ἰησοῦς λέγει αὐτοῖς, Ναί· οὐδέποτε ἀνέγνωτε ὅτι Ἐκ στόματος νηπίων καὶ θηλαζόντων κατηρτίσω αἶνον; 17 Καὶ καταλιπὼν αὐτοὺς ἐξῆλθεν ἔξω τῆς πόλεως εἰς Βηθανίαν, καὶ ηὐλίσθη ἐκεῖ.

    NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ – NVariant with NA/UBS: τοῦ θεοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐποιήσατε ♦ ποιεῖτε NVariant with NA/UBS: χωλοὶ καὶ τυφλοὶ ♦ τυφλοὶ καὶ χωλοὶ NVariant with NA/UBS: κράζοντας ♦ τοὺς κράζοντας NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν

    18 ΠρωῒαςN δὲ ἐπανάγων εἰς τὴν πόλιν, ἐπείνασεν·19 καὶ ἰδὼν συκῆν μίαν ἐπὶ τῆς ὁδοῦ, ἦλθεν ἐπʼ αὐτήν, καὶ οὐδὲν εὗρεν ἐν αὐτῇ εἰ μὴ φύλλα μόνον· καὶ λέγει αὐτῇ, Μηκέτι ἐκ σοῦ καρπὸς γένηται εἰς τὸν αἰῶνα. Καὶ ἐξηράνθη παραχρῆμα ἡ συκῆ. 20 Καὶ ἰδόντες οἱ μαθηταὶ ἐθαύμασαν, λέγοντες, Πῶς παραχρῆμα ἐξηράνθη ἡ συκῆ; 21 Ἀποκριθεὶς δὲ ὁ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτοῖς, Ἀμὴν λέγω ὑμῖν, ἐὰν ἔχητε πίστιν, καὶ μὴ διακριθῆτε, οὐ μόνον τὸ τῆς συκῆς ποιήσετε, ἀλλὰ κἂν τῷ ὄρει τούτῳ εἴπητε, Ἄρθητι καὶ βλήθητι εἰς τὴν θάλασσαν, γενήσεται. 22 Καὶ πάντα ὅσα ἐὰνBN αἰτήσητε ἐν τῇ προσευχῇ, πιστεύοντες, λήψεσθε.N
    NVariant with NA/UBS: Πρωῒας ♦ Πρωῒ BVariant with other Byzantine MSS: ἐὰν ♦ ἂν NVariant with NA/UBS: ἐὰν ♦ ἂν NVariant with NA/UBS: λήψεσθε ♦ λήμψεσθε

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Messias, Kongen, drar inn i sin by (21,1–11)

    På sin egen måte svarer Jesus på alle de spørsmål som ikke var blitt stilt. Etter den lange vandringen gjennom Judea-ørkenen, stadig oppover, har man nådd åsryggen av Oljeberget. Fremfor seg har man Betfage, Jerusalems østre forstad. Jesus sender to disipler i forveien og lar dem hente et esel. Han rir videre på det.

                Det var en proklamasjon i handling. Slik skulle Sions konge, den lovede, komme til sin by, saktmodig, ridende på et esel. Jesus iverksatte sitt inntog bevisst, slik at det ble en oppfyllelse av akkurat det profetordet (Sak 9,9). Det gav det rette bildet av Guds Messias. Kongen kom ikke med våpen, ikke til hest, men i ytre ringhet. Matteus har tydelig sett at her lå tyngdepunktet i det som Jesus ville si med sin måte å handle på. Profetien sier også at Kongen kom rettferdig og seierrik. Men Matteus siterer bare ordet: ”saktmodig” – fattig, simpel, uten ytre ressurser, mild og barmhjertig – noe som alt sammen ligger i grunntekstens ord. I profetien heter det at denne samme konge rir ”på et esel, på føllet av et trekkdyr”. Han rir altså ikke på en flott ridehest. Det dobbelte uttrykket er det vanlige i semittisk poesi. Man sier hver sak to ganger med slagferdige og klangfulle variasjoner. Slik leste imidlertid ikke rabbinerne sine tekster. De veide hvert ord på gullvekt for å få ut så mye som mulig av teksten. Hele Matteus’ evangelium viser at han har gått i den skolen. Det er altså ikke umulig at han har ment at profetiene taler om et esel og et føll, og at han har sett en bokstavelig oppfyllelse i akkurat dette: disiplene hentet både en eselhoppe og et eselføll i byen. Nettopp dette, som han tydeligvis syntes var viktig, har forårsaket en del forviklinger i håndskriftene og for utleggerne. I den vanligste tekstformen heter det ordrett at disiplene ”la kappene på dem, og han satte seg på dem”. Det siste, ”dem”, kan både vise til kappene og på begge dyrene. Et par gamle håndskrifter har i steder for ”dem” ordet ”den” (forskjellen er ikke større på gresk enn på norsk). Med den lesemåten utelukker man den bisarre utleggingen om at Jesus skulle ha ridd på to dyr samtidig. Det finnes eksegeter som faktisk har påstått at Matteus mente det. Man har vanskelig for å tro dem. Vel kan lærde teologer – og man må regne Matteus blant dem – gjøre seg underlige forestillinger om virkeligheten. Men Matteus var dog fra Midtøsten; han må ha ridd tilstrekkelig på esel til å vite bedre.

                Mange i følget må ha forstått hva Jesus nå satte i gang. Andre jublet med uten riktig å vite hva de skulle tro. Men noe var de sikre på. Her kom en stor profet, minst like stor som Døperen. Gud hadde sett til sitt folk. Denne påsken skulle kanskje ikke bli som alle andre.

                Det ble også en stor oppstandelse i byen. Pilegrimene sang og ropte slik at det gjallet mellom husene. Folk stakk hodet ut og spurte hva som skjedde. Og mengden svarte at det var den store profeten. Noen skyndte seg kanskje ut og trengte seg frem mellom de andre for å se ham. Andre hadde ingen interesse for profeter, da som nå.

    Messias renser templet og blir hyllet der (21,12–17)

    Så går Jesus inn på tempelplassen og gjør det som bare Messias kunne gjøre. Han setter seg over landets høyeste myndigheter og lar seg hylle som Davids sønn. I de store forgårdene pågikk som vanlig handelen med offerdyr og vekslingen av utenlandsk valuta til jødiske mynter. Tempelskatten måtte betales med jødisk mynt. Dette var yppersteprestenes monopol,  og det var en god inntektskilde. Jesus gjør slutt på alt sammen, uten at noen tør å løfte en hånd for å stoppe ham i det. Man kan forstå hvor upopulært det høyere presteskapet måtte ha vært, ettersom de ikke våget å gripe inn.

                Men på ett punkt protesterte de. Syke kom frem og ble helbredet. Det kunne man ikke gjøre noe med, selv om det gav den nye profeten ennå større popularitet. Men det gikk for langt da barna til og med her inne på tempelplassen ropte ”Davids sønn”. Det kan synes som at de eldre ikke roper lenger. De forsto at så farlige saker kunne man ikke si inne i Jerusalem, innen rekkevidde for den romerske garnisonen på borgen Antonia, som reiste sine respektinngytende festningsmurer der tempelplassen endte i nord. Men barna fortsate å rope. Og profeten lar det skje. Yppersteprestene og de skriftlærde spurte om han ikke hørte hva de sa. Og svaret var sjokkerende. Jo visst hørte han dem. Forsto de ikke Skriften? Sto det ikke at Messias skulle bli hyllet av de små, til og med av spedbarna? Jesus siterte fra Salme 8, en av de salmene som kunne gis en messiansk tolkning. Dermed hadde profeten i det minste antydet at han var Messias. Og dermed var det klart at han måtte ryddes av veien, før det skjedde en verre ulykke. 

    Fikentreet som visnet. Troens makt (21,18–22)

    Som så mange andre pilegrimer måtte Jesus og disiplene overnatte utenfor det overfylte Jerusalem. De hadde venner i Betania, på østsiden av Oljeberget, nesten på grensen til ørkenen. Dit begav de seg ut på kveldene, for så å gå inn igjen til byen tidlig om morgenen.  De gikk langs den svingete veien over Oljebergets kam og ned i Kedron-dalen.

                Etter den første natten der ute er de nå på vei tilbake. Akkurat som Jesus dagen før her på Oljeberget omsatte sitt budskap i handling, på en måte som burde bli forstått av den som hadde øyne å se med, så gjør han det nå på nytt. Slik pleier man i hvert fall å tolke innholdet i det som hendte med fikentreet. Det sto der, grønt. Det burde ha vært bråmodne kart på det, slik som et sultent menneske kan spise. Men det hadde tydeligvis ikke blomstret engang, og Jesus uttaler en dom over det. Men å ”bære frukt” var for jødene det faste uttrykket for å tjene Gud og bli det han vil. Og et menneske eller et folk kunne sammenlignes med et tre. Jesus hadde selv sammenlignet Israel med et fruktbart fikentre, et slikt som han nå hadde fremfor seg. Den gangen fikk det løfte om å stå enda ett år. Ville han si at nå var nådetiden slutt?

                Matteus forteller at fikentreet straks visnet. Markus forteller – med flere detaljer – hvordan disiplene til sin forskrekkelse fikk se det stå der inntørket neste morgen, når de igjen var på vei inn til byen. Det er ikke det eneste eksempelet på ulik rekkefølge og varierende detaljer i evangeliene. Slik forteller evangelistene, og det har man vært klar over helt tilbake til urkirkens dager. Når det gjelder Matteus, kan man nok spørre seg om han ikke i dette tilfellet helt enkelt ville forkorte skildringen, og få med hele denne hendelsen i sammenheng. (Hos Markus er den delt i to separate avsnitt.) Om fikentreet visnet med en gang eller etter en dag, det var for ham helt uten betydning. Lærdommen som skulle komme av hendelsen ble jo den samme i begge tilfellene. For Matteus kommer alt an på å gi et riktig bilde av Jesu guddomsmakt og frelsesgjerning.              For disiplene var denne hendelsen tydeligvis en undervisning i troens makt. Enda en gang sto de der med sin svake tro. Og det gjør vi alle. En slik tro har ingen av oss. Å tro er å være helt i Guds hånd, slik at vår vilje formes helt og holdent av Guds vilje, og slik at vi er helt avhengig av ham. Vi glemmer så lett at Jesus selv levde i en slik tro; han var helt avhengig av Faderens vilje og Faderens hjelp. I nattens timer kjempet han i bønn for å kunne gå på Guds vei. Da ble alt mulig. Men det var ingen enkel vei.