Hopp til innholdet

1. søndag i fastetiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: 2 Sam 12,1–10

    1 Og Herren sendte Natan til David. Da han kom inn til ham, sa han til ham: Det var to menn i en by, en rik og en fattig. 2 Den rike hadde småfe og storfe i mengdevis. 3 Men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam, som han hadde kjøpt og fødd opp. Det vokste opp hos ham sammen med hans barn. Det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham. 4 Så kom det en vandringsmann til den rike. Da kvidde han seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe og lage i stand for vandringsmannen som var kommet til ham. Han tok den fattiges eneste lam og laget det til for mannen som var kommet til ham. 5 Da ble David mektig vred på den mannen, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mannen som har gjort dette, skal dø, 6 og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet. 7 Da sa Natan til David: Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel, og fridde deg ut av Sauls hånd. 8 Jeg ga deg din herres hus og din herres koner i din favn. Jeg ga deg Israels og Judas hus. Og var det for lite, så ville jeg ha gitt deg enda mer, både det ene og det andre. 9 Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du slått med sverdet. Hans kone har du tatt til kone for deg selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd. 10 Så skal da sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone til kone for deg selv.

    Lesetekst 2: Hebr 5,1–10 (Hebr 5,7–9)

    1 For enhver yppersteprest blir tatt ut blant mennesker og innsatt for mennesker til tjeneste for Gud, for å bære fram gaver og offer for synder. 2 Han kan være medlidende med de uvitende og villfarne, siden også han selv er underlagt skrøpelighet, 3 og derfor må bære fram syndoffer, ikke bare for folket, men også for seg selv. 4 Og ingen tiltar seg selv denne æren, men han blir kalt av Gud, likesom Aron. 5 Slik ga heller ikke Kristus seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. 6 Likeså sier han også på et annet sted: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis. 7 Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. 8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. 9 Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, 10 og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.

    Evangelietekst: Matt 26,36–45

    36 Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! 37 Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. 38 Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. 39 Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. 40 Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! 41 Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. 42 Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! 43 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. 44 Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene. 45 Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.

    36 Τότε ἔρχεται μετʼ αὐτῶν ὁ Ἰησοῦς εἰς χωρίον λεγόμενον Γεθσημανῆ,N καὶ λέγει τοῖς μαθηταῖς, Καθίσατε αὐτοῦ, ἕως οὗN ἀπελθὼν προσεύξωμαιN ἐκεῖ. 37 Καὶ παραλαβὼν τὸν Πέτρον καὶ τοὺς δύο υἱοὺς Ζεβεδαίου, ἤρξατο λυπεῖσθαι καὶ ἀδημονεῖν. 38 Τότε λέγει αὐτοῖς ὁN Ἰησοῦς, Περίλυπός ἐστιν ἡ ψυχή μου ἕως θανάτου· μείνατε ὧδε καὶ γρηγορεῖτε μετʼ ἐμοῦ. 39 Καὶ προσελθὼνN μικρόν, ἔπεσεν ἐπὶ πρόσωπον αὐτοῦ προσευχόμενος καὶ λέγων, Πάτερ μου, εἰ δυνατόν ἐστιν, παρελθέτωN ἀπʼ ἐμοῦ τὸ ποτήριον τοῦτο· πλὴν οὐχ ὡς ἐγὼ θέλω, ἀλλʼ ὡς σύ. 40 Καὶ ἔρχεται πρὸς τοὺς μαθητάς, καὶ εὑρίσκει αὐτοὺς καθεύδοντας, καὶ λέγει τῷ Πέτρῳ, Οὕτως οὐκ ἰσχύσατε μίαν ὥραν γρηγορῆσαι μετʼ ἐμοῦ; 41 Γρηγορεῖτε καὶ προσεύχεσθε, ἵνα μὴ εἰσέλθητε εἰς πειρασμόν· τὸ μὲν πνεῦμα πρόθυμον, ἡ δὲ σὰρξ ἀσθενής. 42 Πάλιν ἐκ δευτέρου ἀπελθὼν προσηύξατο, λέγων, Πάτερ μου, εἰ οὐ δύναται τοῦτο τὸN ποτήριον παρελθεῖν ἀπʼ ἐμοῦ, ἐὰν μὴ αὐτὸ πίω, γενηθήτω τὸ θέλημά σου. 43 Καὶ ἐλθὼν εὑρίσκειN αὐτοὺς πάλιν καθεύδοντας, ἦσαν γὰρ αὐτῶν οἱ ὀφθαλμοὶ βεβαρημένοι. 44 Καὶ ἀφεὶς αὐτοὺς ἀπελθὼνN πάλιν προσηύξατο ἐκ τρίτου, τὸν αὐτὸν λόγον εἰπών.N 45 Τότε ἔρχεται πρὸς τοὺς μαθητὰς αὐτοῦ,N καὶ λέγει αὐτοῖς, Καθεύδετε τὸN λοιπὸν καὶ ἀναπαύεσθε· ἰδού, ἤγγικεν ἡ ὥρα, καὶ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου παραδίδοται εἰς χεῖρας ἁμαρτωλῶν.

    NVariant with NA/UBS: Γεθσημανῆ ♦ Γεθσημανὶ NVariant with NA/UBS: οὗ ♦ [οὗ] NVariant with NA/UBS: προσεύξωμαι ἐκεῖ ♦ ἐκεῖ προσεύξωμαι NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ – NVariant with NA/UBS: προσελθὼν ♦ προελθὼν NVariant with NA/UBS: παρελθέτω ♦ παρελθάτω NVariant with NA/UBS: τὸ ποτήριον παρελθεῖν ἀπʼ ἐμοῦ ♦ παρελθεῖν NVariant with NA/UBS: εὑρίσκει αὐτοὺς πάλιν ♦ πάλιν εὗρεν αὐτοὺς NVariant with NA/UBS: ἀπελθὼν πάλιν ♦ πάλιν ἀπελθὼν NVariant with NA/UBS: εἰπών ♦ εἰπὼν πάλιν NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: τὸ ♦ [τὸ]

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    I Getsemane (26,36–46)

    Dette understrekes ettertrykkelig i fortsettelsen. Jesus kommer til Getsemane. Ordet betyr ”oljepressen” og er altså et navn av samme type som ”sagbruket”, ”teglbruket” eller ”huggeriet”. Akkurat som Oljeberget hadde fått sitt navn av oliventrærne som vokste der, hadde denne plassen fått sitt navn etter olivenpressen. Johannes sier at det var en hage, og vi kan tenke oss at den var omgitt av høye steinmurer, slik som alle tomter og hager pleier å være i Østerland.

                Jesus ber nå disiplene om å vente mens han – som så ofte – går bort og ber. Tre av dem tar han med seg, de tre som også ellers synes å ha stått ham nærmest. Han ber dem våke – Matteus har i tillegg beholdt ”med meg”. De ordene sier noe om hva samhold betydde også for Jesus. Han må gå sin vei ensom, men inn i det siste ville han ha sine hos seg. Frelseren vil ikke være uten sin kirke.

                Som vanlig ba Jesus høyt. Disiplene kunne altså høre hans ord, så lenge de orket å holde seg våkne. De har gjengitt dem slik de hørte dem, uten å forsøke å forklare dem, like lite som de forsøkte å forklare Mesterens angst. Da Jesus talte om en kalk han helst ville slippe å drikke, var det temmelig klart hva han mente. Kalken er i Det gamle testamente straffen og hjemsøkelsen som kommer over de ugudelige. Det er Guds vredes kalk (Jes 51,22). Det er de bitre følgene av å ha forlatt Gud. At Jesus bad sin Far om å ta den fra ham, hørte til det som disiplene må ha forstått. Men det var et mysterium at han til slutt likevel måtte drikke den. Senere begynner dette å demre for dem.

                Jesus bad her med de ordene han selv hadde lært disiplene: Skje din vilje. Vi kan forstå hvilken sentral plass den bønnen må ha hatt i hans forhold til Faderen. En annen gjenklang av Fader Vår hører vi i hans formaning til de søvnige disiplene: Be om at dere ikke kommer i fristelse. Fristelse betyr her – som alltid i Det nye testamente og også i Fader Vår – ikke bare fristelser til synd, men også prøvelser. Og fremfor alt betyr fristelse den prøve man settes på under forfølgelser og i forfallstider. At ”ånden er villig, men kjødet er skrøpelig” betyr at også den som vil følge sin Herre kan regne med at det er noe i menneskenaturen som gjør oss svake. Disiplene hadde stolt på sin beslutning om å følge Mesteren, uansett hva som hendte. De fikk oppleve at det ikke holder med slike beslutninger. Det holdt ikke engang da de skulle våke. Han lot dem forstå hvor mye det betydde for ham. Selv da kunne de ikke holde seg våkne.

                Når Jesus kommer tilbake for tredje gang, har han kjempet ferdig. Han har den samme ro og fasthet som de er blitt vant til å se hos ham. Han bare konstaterer deres hjelpeløshet med mild ironi. Og så sier han at ”stunden” er inne – den som fiendene har gått og ventet på og som samtidig er tegnet i Guds hemmelige beslutning.