1 Mos 2,18–25
Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like. 19 Og Gud Herren hadde formet av landjorden alle markens dyr og alle himmelens fugler. Og han førte dem til mennesket for å se hva han ville kalle dem. Det mennesket kalte hver levende sjel, det ble dens navn. 20 Så ga mennesket navn til alt feet, til himmelens fugler og til alle markens dyr. Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like. 21 Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. 22 Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. 23 Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt. 24 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru, og de skal være ett kjød. 25 De var nakne, både Adam og hans hustru, men skammet seg ikke.
Ef 5,21–33 (Ef 5,31–33)
21 Underordne dere under hverandre i Kristi frykt. 22 Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren. 23 For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode – han som er sitt legemes frelser. 24 Men likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting. 25 Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den, 26 for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet, 27 slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig. 28 Slik skylder også mennene å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. 29 Ingen har noen gang hatet sitt eget kjød, men han nærer og varmer det, slik også Kristus gjør med menigheten. 30 For vi er lemmer på hans legeme. 31 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. 32 Dette mysteriet er stort – jeg taler her om Kristus og menigheten. 33 Men også hver enkelt av dere skal elske sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.
Matt 19,3-9 (Mark 10,2–9)
Fariseerne kom da til ham for å friste ham, og de sa: Er det tillatt for en mann å skille seg fra sin kone av hvilken som helst grunn? 4 Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, 5 og sa: Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? 6 Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille. 7 De sa til ham: Hvorfor har da Moses bestemt at en skulle gi ektefellen skilsmissebrev og skille seg fra henne? 8 Han sa til dem: Fordi dere har så hardt et hjerte, tillot Moses at dere skiller dere fra deres koner. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. 9 Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han begår ekteskapsbrudd.
3 Καὶ προσῆλθον αὐτῷ οἱN Φαρισαῖοι πειράζοντες αὐτόν, καὶ λέγοντες αὐτῷ,N Εἰ ἔξεστιν ἀνθρώπῳ ἀπολῦσαι τὴν γυναῖκα αὐτοῦ κατὰ πᾶσαν αἰτίαν; 4 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶς εἶπεν αὐτοῖς,N Οὐκ ἀνέγνωτε ὅτι ὁ ποιήσαςN ἀπʼ ἀρχῆς ἄρσεν καὶ θῆλυ ἐποίησεν αὐτούς, 5 καὶ εἶπεν, ἝνεκενN τούτου καταλείψει ἄνθρωπος τὸν πατέραB καὶ τὴν μητέρα, καὶ προσκολληθήσεταιBN τῇ γυναικὶ αὐτοῦ, καὶ ἔσονται οἱ δύο εἰς σάρκα μίαν; 6 Ὥστε οὐκέτι εἰσὶν δύο, ἀλλὰ σὰρξ μία· ὃ οὖν ὁ θεὸς συνέζευξεν, ἄνθρωπος μὴ χωριζέτω. 7 Λέγουσιν αὐτῷ, Τί οὖν ΜωσῆςN ἐνετείλατο δοῦναι βιβλίον ἀποστασίου, καὶ ἀπολῦσαι αὐτήν;N 8 Λέγει αὐτοῖς ὅτι ΜωσῆςN πρὸς τὴν σκληροκαρδίαν ὑμῶν ἐπέτρεψεν ὑμῖν ἀπολῦσαι τὰς γυναῖκας ὑμῶν· ἀπʼ ἀρχῆς δὲ οὐ γέγονεν οὕτως. 9 Λέγω δὲ ὑμῖν ὅτι ὃς ἂν ἀπολύσῃ τὴν γυναῖκα αὐτοῦ, μὴ ἐπὶ πορνείᾳ, καὶ γαμήσῃ ἄλλην, μοιχᾶται· καὶN ὁ ἀπολελυμένην γαμήσας μοιχᾶται.
NVariant with NA/UBS: οἱ ♦ – NVariant with NA/UBS: αὐτῷ Εἰ ♦ Εἰ NVariant with NA/UBS: αὐτοῖς ♦ – NVariant with NA/UBS: ποιήσας ♦ κτίσας NVariant with NA/UBS: Ἕνεκεν ♦ Ἕνεκα BVariant with other Byzantine MSS: πατέρα ♦ πατέρα αὐτοῦ BVariant with other Byzantine MSS: προσκολληθήσεται ♦ κολληθήσεται NVariant with NA/UBS: προσκολληθήσεται ♦ κολληθήσεται NVariant with NA/UBS: Μωσῆς ♦ Μωϋσῆς NVariant with NA/UBS: αὐτήν ♦ [αὐτήν] NVariant with NA/UBS: Μωσῆς ♦ Μωϋσῆς NVariant with NA/UBS: καὶ ὁ ἀπολελυμένην γαμήσας μοιχᾶται ♦ –
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Kan man skille seg? (19,1–12)
Matteus avslutter den fjerde samlingen av Jesusord på samme måte som de tre foregående: Da Jesus var ferdig med … Han markerer at også han er ferdig med enda et avsnitt av sin bok. Nå begynner noe nytt. Jesus forlater Galilea og drar mot Jerusalem.
Den vanlige reiseruten for pilegrimene gikk over Jordan og videre sør for Østjordanlandet. Man tok den omveien for å slippe å vandre gjennom Samaria, hvor man visste at man ikke var velkommen. Slik Matteus her uttrykker seg, regner han en del av landet på østsiden av Jordan (det het Perea på den tiden) til Judeas område.
Under vandringen kommer fariseerne med et brennbart spørsmål, et spørsmål der det var lett å få kritikk p.g.a. det syn man hadde på saken. Det gjaldt det Moses hadde ment med det vilkår som tillot en mann til å skille seg fra sin hustru ved å utstede et skilsmissebrev. De strengere mente at det bare gjaldt utroskap og ekteskapsbrudd, mens andre godkjente alt som ektemannen på en eller annen måte mislikte. Det var altså et typisk rabbinsk skolespørsmål som man nå stilte Mesteren fra Galilea. Jesus spør om de ikke har lest hvordan det var fra begynnelsen. Hva ville Skaperen? Har han ikke selv sagt at man skal holde seg til sin hustru? Og at mann og hustru er ett, slik at de tilhører hverandre og ikke mer er isolerte individer, men har blitt en enhet som mennesker ikke kan skille? Fariseerne fremholder at Moses likevel har sagt at man kan skrive et skilsmissebrev. Jesus varer at det var en tillatelse betinget av menneskers ondskap. Men det er ikke Guds vilje. Den som lever som barn av sin himmelske Far, i hans rike, vet at han begår ekteskapsbrudd om han skiller seg. Med ett unntak. Her som i bergprekenen gjelder det utroskap, tydeligvis hor som den andre parten bedriver. Dermed er ekteskapet brutt og kan oppløses.
For jødene var ekteskapet nærmest en plikt. Sølibat forekom bare i visse sekter (som i klosteret ved Qumran, et kloster som ble gjenoppdaget i moderne tid). Ellers var sølibat et sjeldent unntak. Disiplene stiller seg nå det spørsmålet om de virkelig kan gifte seg når ekteskapet er så uoppløselig som Mesteren har sagt. Jesu svar er opphavet til mange forskjellige utleggelser. Problemet er hva ”dette ordet” sikter til. Viser det til noe som allerede er sagt eller til det som Jesus nå kommer til å si? Hvis det siste er tilfelle, er meningen klar: sølibat er bare mulig for den som har fått en spesiell gave til å leve på den måten. Jesus taler her om tre slags ”evnukker”. Han bruker dette greske ordet, som vi har som låneord. Det gjelder de som er født slik, de som er blitt kastrert av mennesker, og de som frivillig har sagt fra seg tanken på ekteskap for å kunne leve helt i tjeneste for himmelriket. Sølibat kan altså være et kall, og man må være kalt til det for å ta det på seg. Akkurat som Døperen Johannes og Paulus kan Jesus selv gi oss eksempler på slike kall.
Så langt synes meningen å være klar. Men hvordan kan dette være et svar på disiplenes spørsmål? For å få en rimelig sammenheng, antar man at disiplenes spørsmål gjaldt om man virkelig – som til nå – kunne anse det som en plikt å gifte seg hvis ekteskapet var uoppløselig. Var det ikke bedre å forbli ugift? Jesus svarer da at ”dette ordet” – sølibatet, tanken om å leve ugift – bare er gyldig for noen. For de fleste gjelder det han har sagt tidligere: Gud vil ekteskapet, og han vil at det skal være livslangt.