Hopp til innholdet

20. søndag i treenighetstiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Rut 2,8–11

    8 Da sa Boas til Rut: Hør, min datter! Gå ikke bort og sank aks på noen annen åker og gå heller ikke herfra, men hold deg til mine piker her! 9 Se etter hvor høstfolkene arbeider på åkeren, og gå etter dem! Jeg har befalt tjenerne at de ikke skal røre deg. Blir du tørst, så gå bort til krukkene og drikk av det som tjenerne øser opp! 10 Da falt hun på sitt ansikt og bøyde seg til jorden og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øyne, så du tar deg av meg, enda jeg er en fremmed? 11 Boas svarte henne: Det er blitt fortalt meg alt hva du har gjort mot din svigermor etter din manns død, hvordan du forlot din far og din mor og ditt fedreland og dro til et folk som du før ikke kjente.

    Lesetekst 2: Ef 6,1–4

    1 Dere barn: Vær lydige mot deres foreldre, i Herren! For dette er rett. 2 Hedre din far og din mor! Det er det første av budene som det er knyttet løfte til – 3 for at det må gå deg godt, og du må leve lenge i landet. 4 Og dere fedre: Vekk ikke sinne hos deres barn, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning.

    Evangelietekst: Matt 18,1–11

    1 I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike? 2 Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa: 3 Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. 4 Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himlenes rike. 5 Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg. 6 Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. 7 Ve verden for forførelser! For forførelser må komme, men ve det mennesket som forførelsen kommer ved! 8 Om din hånd eller din fot frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå halt eller vanfør inn til livet, enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. 9 Og om ditt øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet, enn å ha begge øyne og bli kastet i helvetes ild. 10 Se til at dere ikke forakter én av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars åsyn. 11 For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.

    Ἐν ἐκείνῃ τῇ ὥρᾳ προσῆλθον οἱ μαθηταὶ τῷ Ἰησοῦ, λέγοντες, Τίς ἄρα μείζων ἐστὶν ἐν τῇ βασιλείᾳ τῶν οὐρανῶν; 2 Καὶ προσκαλεσάμενος ὁN Ἰησοῦς παιδίον ἔστησεν αὐτὸ ἐν μέσῳ αὐτῶν, 3 καὶ εἶπεν, Ἀμὴν λέγω ὑμῖν, ἐὰν μὴ στραφῆτε καὶ γένησθε ὡς τὰ παιδία, οὐ μὴ εἰσέλθητε εἰς τὴν βασιλείαν τῶν οὐρανῶν. 4 Ὅστις οὖν ταπεινώσει ἑαυτὸν ὡς τὸ παιδίον τοῦτο, οὗτός ἐστιν ὁ μείζων ἐν τῇ βασιλείᾳ τῶν οὐρανῶν. 5 Καὶ ὃς ἐὰν δέξηται παιδίονN τοιοῦτον ἓν ἐπὶ τῷ ὀνόματί μου, ἐμὲ δέχεται· 6 Ὃς δʼ ἂν σκανδαλίσῃ ἕνα τῶν μικρῶν τούτων τῶν πιστευόντων εἰς ἐμέ, συμφέρει αὐτῷ ἵνα κρεμασθῇ μύλος ὀνικὸς εἰςN τὸν τράχηλον αὐτοῦ, καὶ καταποντισθῇ ἐν τῷ πελάγει τῆς θαλάσσης. 7 Οὐαὶ τῷ κόσμῳ ἀπὸ τῶν σκανδάλων· ἀνάγκη γάρ ἐστινN ἐλθεῖν τὰ σκάνδαλα· πλὴν οὐαὶ τῷ ἀνθρώπῳ ἐκείνῳ,N διʼ οὗ τὸ σκάνδαλον ἔρχεται. 8 Εἰ δὲ ἡ χείρ σου ἢ ὁ πούς σου σκανδαλίζει σε, ἔκκοψον αὐτὰN καὶ βάλε ἀπὸ σοῦ· καλόν σοι ἐστὶν εἰσελθεῖν εἰς τὴν ζωὴν χωλὸνN ἢ κυλλόν, ἢ δύο χεῖρας ἢ δύο πόδας ἔχοντα βληθῆναι εἰς τὸ πῦρ τὸ αἰώνιον. 9 Καὶ εἰ ὁ ὀφθαλμός σου σκανδαλίζει σε, ἔξελε αὐτὸν καὶ βάλε ἀπὸ σοῦ· καλόν σοι ἐστὶν μονόφθαλμον εἰς τὴν ζωὴν εἰσελθεῖν, ἢ δύο ὀφθαλμοὺς ἔχοντα βληθῆναι εἰς τὴν γέενναν τοῦ πυρός. 10 Ὁρᾶτε μὴ καταφρονήσητε ἑνὸς τῶν μικρῶν τούτων, λέγω γὰρ ὑμῖν ὅτι οἱ ἄγγελοι αὐτῶν ἐν οὐρανοῖς διὰ παντὸς βλέπουσιν τὸ πρόσωπον τοῦ πατρός μου τοῦ ἐν οὐρανοῖς. 11 Ἦλθεν γὰρ ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου σῶσαι τὸ ἀπολωλός.N

    NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ – NVariant with NA/UBS: παιδίον τοιοῦτον ἓν ♦ ἓν παιδίον τοιοῦτο NVariant with NA/UBS: εἰς τὸν ♦ περὶ τὸν NVariant with NA/UBS: ἐστιν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἐκείνῳ ♦ – NVariant with NA/UBS: αὐτὰ ♦ αὐτὸν NVariant with NA/UBS: χωλὸν ἢ κυλλόν ♦ κυλλὸν ἢ χωλὸν NVariant with NA/UBS: 

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    De minste er de største (18,1-5)

    Nå følger den fjerde store samlingen av Jesusord hos Matteus. Den fyller hele dette kapitlet. Det er livet i menighetene, de kristne imellom, som blir belyst.

                Det begynner med et spørsmål som disiplene stiller. Hos Markus er det Jesus som spør de forlegne disiplene om hva de hadde snakket om på veien. De hadde snakket om hvem av dem som var størst. Markus setter ofte Jesu ord inn i en hverdagslig og oversiktlig  sammenheng. Matteus er ikke interessert i noen omkringliggende omstendigheter. Han er interessert i læren, av det allmenngyldige. Man merker tydelig at han er skriftlærd, skolert i rabbinernes presise måte å tenke på. For ham er dette et lærespørsmål, noe som kunne debatteres i rabbinerskolen. Dette spørsmålet stiller nå disiplene til Jesus.

                Jesus svarer med en lignelse i handling, en slik som også profetene iblant brukte. Han roper på et lite barn. I antikken var et barn for ingenting å regne. De hadde ingen rettigheter og kunne ikke stille noen krav. Dersom foreldrene ville, kunne de selge det som slave. Og nå sier Jesus at slik må man bli hvis man overhodet vil komme inn i Guds rike. Dette hører med til omvendelsen: å bli som et barn, som ikke har noen rettigheter, ikke klarer noe og ikke forstår noe. Bare den som slik er ferdig med seg selv, kan komme inn i riket. Og der er barnet den største! Den som har sluttet å tro noe om seg selv og begjære noe for seg selv.

                Det betyr ikke at Jesus aksepterer samtidens syn på barn som rettsløse og verdiløse.  Tvert imot: nettopp den som tar imot et slikt barn i Jesu navn, tar imot Jesus selv. ”I Jesu navn” kan her omskrives med ”i tro på Jesus”, ”for Jesu skyld” eller ”fordi Jesus ønsker det”.

    Forførelsen til frafall (18,6–9)

    Det motsatte av å ta imot og å ta seg av er å forføre. På gresk brukes her et ord med grunnbetydningen ”bringe til fall”. Det er spørsmål om å forlede til frafall og dra noen bort fra troen. Med ”disse små” menes ikke bare barna, men alle de som er i Guds rike. Å føre dem til frafall er som å synde mot Jesus selv og ødelegge det han elsker. Dommen blir deretter. Å bli kastet i havet med en kvernstein om halsen hadde vært bedre for det mennesket.

                Så følger et verop over den verden som er så full av forførelser. Det er verdens ulykke at det er så mye som arbeider – aktivt og målrettet – for å dra mennesker bort fra Gud. Det vil være slik så lenge verden består. Det er ufravikelig. Men det forminsker ikke det menneskets skyld som blir redskap for forførelsen.

                Derfor er det så viktig å vise fra seg alt som forårsaker forførelse, uten kompromiss. Det kan bety at man må si nei til noe hos seg selv, noe som tilhører ens egen natur og utrustning – akkurat som hånden eller foten. Å gå fortapt er den største ulykke som kan ramme et menneske. Jesus sier det med bilder som ikke kan misforstås.

                Det er mulig at Matteus i disse ord også har hørt en formaning til den kristne kirke. Også den kan ha lemmer som er til forførelse. Da er det bedre å hugge av hånden eller rive ut øyet. De må ikke bli årsak til at hele kroppen forderves.

    Omsorgen for dem som står i fare for å gå fortapt (18,10–14)

    Man skal altså ikke ta det lett med noe menneske, uansett hvor lite det er – enten det er barn eller noen av de minste på jorden. Jesus viser at de er dyrebare i Guds øyne ved å si at deres engler alltid ser Guds ansikt. Jødiske kilder fra denne tiden viser at det må ha vært snakk om engler som har fått i oppdrag å våke over disse minste på jorden, og at de samtidig har en plass innfor Guds ansikt i den himmelske verden. Der har de en hedersplass nærmest Gud, sier Jesus. Så dyrebare er de i Guds øyne.             Vers 11 lyder slik: ’For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.’  Men det verset mangler i tre av de fire håndskriftene som blir ansett for å være de eldste og beste.  De lærde tror at det er et innskudd (fra Lukas 19,10) som er blitt tilføyd her, og derfor ekskluderes dette verset fra de fleste moderne bibelutgaver – eller det havner i en note under teksten. I alle tilfeller passer verset utmerket i sammenhengen. Her er det nettopp tale om Jesu omsorg for de fortapte, en omsorg hele hans kirke skal vise. Den omsorgen illustreres her med lignelsen om den fortapte sauen. Poenget i lignelsen er mannens glede når han finner sin bortkomne sau. Slik er Gud. Han vil ikke at en eneste av ”disse små” skal gå fortapt.