5 Mos 15,7–11 (5 Mos 15,7–8.10–11)
Når det er en fattig hos deg, blant dine brødre i noen av byene i det landet som Herren din Gud gir deg, da skal du ikke være hardhjertet og lukke din hånd for din fattige bror, 8 men du skal lukke opp din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger til. 9 Vokt deg at det ikke kommer en fordervet tanke opp i ditt hjerte, så du sier: Nå er det snart det sjuende året, ettergivelsesåret! Og du ser med onde øyne på din fattige bror og gir ham ikke noe – for da kommer han til å klage over deg til Herren, og du fører synd over deg. 10 Du skal gjerne gi ham, og la ikke ditt hjerte være ondt når du gir ham. For Herren din Gud vil velsigne deg i alt ditt arbeid og i alt det du tar deg fore, fordi du gir. 11 For fattige kommer det alltid til å være i landet. Derfor byr jeg deg og sier: Du skal lukke opp din hånd for din bror, for de trengende og fattige som du har i ditt land.
1 Joh 3,14–24 (1 Joh 3,16–18)
14 Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene. Den som ikke elsker, blir i døden. 15 Hver den som hater sin bror, er en morder, og dere vet at ingen morder har evig liv værende i seg. 16 På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene. 17 Men den som har jordisk gods og ser sin bror lide nød og likevel lukker sitt hjerte for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli værende i ham? 18 Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet! 19 På dette skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal stille vårt hjerte til ro for hans åsyn. 20 For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.
21 Mine kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud, 22 og hva vi enn ber om, det får vi av ham, fordi vi holder fast på hans bud og gjør det som er til behag for ham. 23 Dette er hans bud, at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han bød oss. 24 Den som holder fast på hans bud, blir i ham, og han i ham. Og på dette kjenner vi at han blir i oss: av den Ånd som han ga oss.
Luk 16,19–31
19 Det var en rik mann som kledde seg i purpur og fineste lin, og som levde hver dag i herlighet og glede. 20 Men det var en fattig mann ved navn Lasarus, som var lagt ved porten hans. Han var full av verkende sår. 21 Hans ønske var å få mette seg med smulene som falt fra den rikes bord. Men endog hundene kom og slikket sårene hans. 22 Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams fang. Men også den rike døde og ble begravet. 23 Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans fang. 24 Da ropte han og sa: Far Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden. 25 Men Abraham sa: Sønn, husk at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines. 26 Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss. 27 Da sa han: Så ber jeg deg, far, at du må sende ham til min fars hus – 28 for jeg har fem brødre – for at han kan vitne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted. 29 Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene. La dem høre dem! 30 Men han sa: Nei, far Abraham! Men kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg. 31 Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.
19 Ἄνθρωπος δέ τις ἦν πλούσιος, καὶ ἐνεδιδύσκετο πορφύραν καὶ βύσσον, εὐφραινόμενος καθʼ ἡμέραν λαμπρῶς. 20 Πτωχὸς δέ τις ἦνN ὀνόματι Λάζαρος, ὃς ἐβέβλητο πρὸς τὸν πυλῶνα αὐτοῦ ἡλκωμένοςN 21 καὶ ἐπιθυμῶν χορτασθῆναι ἀπὸ τῶνN ψιχίων τῶν πιπτόντων ἀπὸ τῆς τραπέζης τοῦ πλουσίου· ἀλλὰ καὶ οἱ κύνες ἐρχόμενοι ἀπέλειχονN τὰ ἕλκη αὐτοῦ. 22 Ἐγένετο δὲ ἀποθανεῖν τὸν πτωχόν, καὶ ἀπενεχθῆναι αὐτὸν ὑπὸ τῶν ἀγγέλων εἰς τὸν κόλπον Ἀβραάμ· ἀπέθανεν δὲ καὶ ὁ πλούσιος, καὶ ἐτάφη. 23 Καὶ ἐν τῷ ᾍδῃ ἐπάρας τοὺς ὀφθαλμοὺς αὐτοῦ, ὑπάρχων ἐν βασάνοις, ὁρᾷ τὸνN Ἀβραὰμ ἀπὸ μακρόθεν, καὶ Λάζαρον ἐν τοῖς κόλποις αὐτοῦ. 24 Καὶ αὐτὸς φωνήσας εἶπεν, Πάτερ Ἀβραάμ, ἐλέησόν με, καὶ πέμψον Λάζαρον, ἵνα βάψῃ τὸ ἄκρον τοῦ δακτύλου αὐτοῦ ὕδατος, καὶ καταψύξῃ τὴν γλῶσσάν μου· ὅτι ὀδυνῶμαι ἐν τῇ φλογὶ ταύτῃ. 25 Εἶπεν δὲ Ἀβραάμ, Τέκνον, μνήσθητι ὅτι ἀπέλαβες σὺN τὰ ἀγαθά σου ἐν τῇ ζωῇ σου, καὶ Λάζαρος ὁμοίως τὰ κακά· νῦν δὲ ὧδε παρακαλεῖται, σὺ δὲ ὀδυνᾶσαι. 26 Καὶ ἐπὶN πάσιν τούτοις, μεταξὺ ἡμῶν καὶ ὑμῶν χάσμα μέγα ἐστήρικται, ὅπως οἱ θέλοντες διαβῆναι ἔνθεν πρὸς ὑμᾶς μὴ δύνωνται, μηδὲ οἱN ἐκεῖθεν πρὸς ἡμᾶς διαπερῶσιν. 27 Εἶπεν δέ, Ἐρωτῶ οὖνN σε, πάτερ, ἵνα πέμψῃς αὐτὸν εἰς τὸν οἶκον τοῦ πατρός μου, 28 ἔχω γὰρ πέντε ἀδελφούς, ὅπως διαμαρτύρηται αὐτοῖς, ἵνα μὴ καὶ αὐτοὶ ἔλθωσιν εἰς τὸν τόπον τοῦτον τῆς βασάνου. 29 Λέγει αὐτῷN Ἀβραάμ, Ἔχουσιν ΜωσέαN καὶ τοὺς προφήτας· ἀκουσάτωσαν αὐτῶν. 30 Ὁ δὲ εἶπεν, Οὐχί, πάτερ Ἀβραάμ· ἀλλʼ ἐάν τις ἀπὸ νεκρῶν πορευθῇ πρὸς αὐτούς, μετανοήσουσιν. 31 Εἶπεν δὲ αὐτῷ, Εἰ ΜωσέωςN καὶ τῶν προφητῶν οὐκ ἀκούουσιν, οὐδέ,N ἐάν τις ἐκ νεκρῶν ἀναστῇ, πεισθήσονται.
NVariant with NA/UBS: ἦν ὀνόματι Λάζαρος ὃς ♦ ὀνόματι Λάζαρος NVariant with NA/UBS: ἡλκωμένος ♦ εἱλκωμένος NVariant with NA/UBS: τῶν ψιχίων ♦ – NVariant with NA/UBS: ἀπέλειχον ♦ ἐπέλειχον NVariant with NA/UBS: τὸν ♦ – NVariant with NA/UBS: σὺ τὰ ♦ τὰ NVariant with NA/UBS: ἐπὶ ♦ ἐν NVariant with NA/UBS: οἱ ἐκεῖθεν ♦ ἐκεῖθεν NVariant with NA/UBS: οὖν σε ♦ σε οὖν NVariant with NA/UBS: Λέγει αὐτῷ ♦ Λέγει δὲ NVariant with NA/UBS: Μωσέα ♦ Μωϋσέα NVariant with NA/UBS: Μωσέως ♦ Μωϋσέως NVariant with NA/UBS: οὐδέ ♦ οὐδʼ
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Den rike mannen og Lasarus (16,19–31)
Lignelser kan være av ulike slag. Enkelte tar et bilde fra hverdagslivet som illustrerer noe som har med Guds rike å gjøre (som for eksempel lignelsen om den uærlige forvalteren). Slike lignelser må tydes. Men – som vi allerede har sagt – det finnes en annen type lignelser som man pleier å kalle eksempelfortellinger. De gir enkle og klare eksempler på hvordan man skal handle eller ikke handle, når det gjelder Gud og nesten. Historien om den barmhjertige samaritan hører med der, akkurat som fortellingen om den rike bonden og hans byggeplaner. Her får vi en tredje lignelse av samme type. Saklig sett hører den sammen med den forrige lignelsen. Lignelsen om den uærlige forvalteren handlet om å tenke på fremtiden og bruke sine penger klokt. Her kommer nå bildet av en mann som ikke gjorde det. Han eide alt det mennesker pleier å ønske seg, men likevel levde han et forfeilet liv. I motsetning til ham stilles den fattige Lasarus. Vi får ikke vite noe om ham, uten at han levde i den ytterste fattigdom. Likevel levde han ikke et forfeilet liv. Det ledet til det mål som Gud har satt for hvert menneskeliv: den store gleden i Guds rike. Lignelsen inneholder et oppgjør med den vanlige jødiske forestillingen om at lykke i dette livet må være et tegn på Guds velbehag, mens ulykken er en straff. Lignelsen sier i stedet at det er mye i denne onde verden som virker urettferdig og uforståelig, men som Gud ordner opp i når vi holder oss til ham. Det sies ikke uttrykkelig at Lasarus holdt seg til Gud, men det fremgår av fortsettelsen at det er det avgjørende. For sent innser den rike mannen at han ikke skulle forsømt det som hadde med Gud å gjøre. Hans feil var ikke at han var rik, men at han levde i ødselhet; han brukte ikke det han hadde fått på riktig måte. Som motsetning til den rike mannen stiller Jesus en annen rik mann, en som forvaltet sin eiendom rett. Han kunne gi den fra seg. Han lot Lot ta de beste delene av landet. Han var til og med villig til å ofre sin eneste sønn, om Gud ville det.
Meningen med lignelsen er altså ikke at man kommer til himmelen bare fordi man er fattig. Men den sier det samme som Paulus uttrykker i 2. Kor 4,17: ”For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.”
Jesus beskriver livet på den andre siden med de trekk som var velkjent for hans samtid. På dette punkt sier han ingenting nytt, og hans ord er nok ikke ment som en undervisning om tilstanden etter døden. Hovedtrekket i bildet er det samme som ellers i Jesu forkynnelse. Det blir glede eller dom. Dommen kan ikke endres. For øvrig må vi være forsiktige med å utnytte detaljene. Det er meningsløst å spørre om dette skal skje før eller etter den store, endelige dommen eller om det virkelig går an å komme fra den ene verden til den andre. Det er ikke det lignelsen handler om.
Derimot har den en annen del som hører med til dens budskap. Den rike mannen vil at Lasarus skal vende tilbake til jorden for å advare hans brødre. Abraham svarer at de allerede har fått vite det de trenger å vite. De har jo Guds ord. Den rike mannen svarer at slikt bryr de seg ikke om. Men skulle noen komme tilbake fra de døde, så ville de sikkert omvende seg. Da sier Abraham at den som ikke lar seg overbevise av Guds ord, kommer heller ikke til å omvende seg om noen står opp fra de døde. I disse ord gir Jesus oss grunnen til hvorfor han avviste alle krav på at han skulle gjøre under som bevis på hvem han var. Slike under skaper ingen virkelig tro. Ingen kan elske Gud utfra beregninger. De fleste bortforklarer for øvrig alt de får se av hans makt. Da Lukas skrev dette, visste han hvor rett Jesus hadde fått. Hans motstandere hadde aldeles ikke latt seg overbevise om at han sto opp fra de døde.
De små trekk i lignelsen er like konkrete som alltid. Purpur var et eksklusivt tekstil, farget med ekstraktet fra en liten kjertel hos purpursneglen (det gikk tusenvis av snegler med til å farge en kappe). Tøystykket av fint lin het byssus og var nesten like kostbart som purpurstoffer. Hundene var Orientens halvville gatehunder. Den rike mannen ble lagt i en grav. Det fortelles derimot ikke om Lasarus. Det er en fare for at han havnet på søppelhaugen og at sjakalene tok hånd om hans ben.