Ordsp 6,20–23a
20 Min sønn, hold fast på din fars bud, og forlat ikke din mors lære! 21 Bind dem alltid til ditt hjerte, knytt dem fast om din hals! 22 Når du går, skal de lede deg. Når du ligger, skal de verne deg. Og når du våkner, skal de tale til deg. 23 For budet er en lykt og læren et lys.
Fil 2,1–4
1 Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet, 2 da gjør min glede fullkommen, så dere har det samme sinn og den samme kjærlighet, ja, med én sjel har det ene sinn. 3 Gjør ikke noe av ærgjerrighet eller av lyst til tom ære, men akt hverandre i ydmykhet høyere enn dere selv. 4 Ingen må bare se på sitt eget, men enhver må også ha de andres gagn for øye.
Joh 12,34–43 (Joh 12,35–36)
34 Folket svarte ham: Vi har hørt av loven at Messias blir til evig tid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen må opphøyes? Hvem er denne Menneskesønnen? 35 Jesus sa da til dem: Ennå en liten stund er lyset blant dere. Vandre den stund dere har lyset, for at ikke mørket skal komme over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. 36 Tro på lyset mens dere har lyset, så dere kan bli lysets barn!
Dette talte Jesus, og gikk bort og skjulte seg for dem. 37 Men enda han hadde gjort så mange tegn for øynene deres, trodde de ikke på ham. 38 Det var for at dette ordet hos profeten Jesaja skulle bli oppfylt – som han har sagt: Herre, hvem trodde det budskapet vi hørte? Og hvem ble Herrens arm åpenbart for? 39 Derfor kunne de ikke tro, for også dette har Jesaja sagt: – 40 Han har blindet deres øyne og forherdet deres hjerter, for at de ikke skal se med øynene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne lege dem. 41 Dette sa Jesaja fordi han så hans herlighet, og talte om ham. 42 Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen. 43 For de ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud.
34 Ἀπεκρίθη αὐτῷN ὁ ὄχλος, Ἡμεῖς ἠκούσαμεν ἐκ τοῦ νόμου ὅτι ὁ χριστὸς μένει εἰς τὸν αἰῶνα· καὶ πῶς σὺN λέγεις, Δεῖ ὑψωθῆναι τὸν υἱὸν τοῦ ἀνθρώπου; Τίς ἐστιν οὗτος ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου; 35 Εἶπεν οὖν αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς, Ἔτι μικρὸν χρόνον τὸ φῶς μεθʼN ὑμῶν ἐστιν. Περιπατεῖτε ἕωςN τὸ φῶς ἔχετε, ἵνα μὴ σκοτία ὑμᾶς καταλάβῃ· καὶ ὁ περιπατῶν ἐν τῇ σκοτίᾳ οὐκ οἶδεν ποῦ ὑπάγει. 36 ἝωςN τὸ φῶς ἔχετε, πιστεύετε εἰς τὸ φῶς, ἵνα υἱοὶ φωτὸς γένησθε.
Ταῦτα ἐλάλησεν ὁN Ἰησοῦς, καὶ ἀπελθὼν ἐκρύβη ἀπʼ αὐτῶν. 37 Τοσαῦτα δὲ αὐτοῦ σημεῖα πεποιηκότος ἔμπροσθεν αὐτῶν, οὐκ ἐπίστευον εἰς αὐτόν· 38 ἵνα ὁ λόγος Ἠσαΐου τοῦ προφήτου πληρωθῇ, ὃν εἶπεν, Κύριε, τίς ἐπίστευσεν τῇ ἀκοῇ ἡμῶν; Καὶ ὁ βραχίων κυρίου τίνι ἀπεκαλύφθη; 39 Διὰ τοῦτο οὐκ ἠδύναντο πιστεύειν, ὅτι πάλιν εἶπεν Ἠσαΐας, 40 Τετύφλωκεν αὐτῶν τοὺς ὀφθαλμούς, καὶ πεπώρωκενN αὐτῶν τὴν καρδίαν· ἵνα μὴ ἴδωσιν τοῖς ὀφθαλμοῖς, καὶ νοήσωσιν τῇ καρδίᾳ, καὶ ἐπιστραφῶσιν,N καὶ ἰάσωμαιB αὐτούς. 41 Ταῦτα εἶπεν Ἠσαΐας, ὅτεN εἶδεν τὴν δόξαν αὐτοῦ, καὶ ἐλάλησεν περὶ αὐτοῦ. 42 Ὅμως μέντοι καὶ ἐκ τῶν ἀρχόντων πολλοὶ ἐπίστευσαν εἰς αὐτόν· ἀλλὰ διὰ τοὺς Φαρισαίους οὐχ ὡμολόγουν, ἵνα μὴ ἀποσυνάγωγοι γένωνται. 43 Ἠγάπησαν γὰρ τὴν δόξαν τῶν ἀνθρώπων μᾶλλον ἤπερ τὴν δόξαν τοῦ θεοῦ.
NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ οὖν αὐτῷ NVariant with NA/UBS: σὺ λέγεις ♦ λέγεις σὺ ὅτι NVariant with NA/UBS: μεθʼ ὑμῶν ♦ ἐν ὑμῖν NVariant with NA/UBS: ἕως ♦ ὡς NVariant with NA/UBS: Ἕως ♦ Ὡς NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ – NVariant with NA/UBS: πεπώρωκεν ♦ ἐπώρωσεν NVariant with NA/UBS: ἐπιστραφῶσιν καὶ ἰάσωμαι ♦ στραφῶσιν καὶ ἰάσομαι BVariant with other Byzantine MSS: ἰάσωμαι ♦ ἰάσομαι NVariant with NA/UBS: ὅτε ♦ ὅτι
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Et siste tilbud (12,34–36)
Mange hadde undret seg om ikke Jesus var Messias. Ved inntoget i byen var slike forhåpninger kommet til syne. Men Messias skulle jo opprette et rike som var uten ende? Og nå snakket Jesus om å gå bort. Hvordan kunne dette henge sammen?
Jesus svarer ikke direkte på spørsmålet. Eller om han gjorde det, så har Johannes valgt ut av svaret det han selv anså som vesentlig. Kanskje vil han også minne oss om at Gud ikke går inn i noen debatt med oss mennesker. Han svarer ikke på kritikk. Han tilbyr sin nåde, og det er det Jesus gjør her. Ennå kan lyset ses. Ennå går det an å finne veien. Men mørket vil komme. Det er det siste kallet som nå går ut. Når Jesus har lagt det frem denne gangen, går han bort og skjuler seg for dem.
Johannes sier ingen ting om hvor dette skjedde, men bruker vi synoptikerne som bakgrunn, ligger det nær å tenke seg at dette var en del av Jesu møte med sine motstandere i tempelet. Selv om synoptikerne og Johannes tar frem ulike episoder, blir hovedtrekkene i bildet det samme: Jesus blir forsmådd av det folket som nettopp har hyllet ham med sine hosianna-rop. Johannes markerer også med ettertrykk at nå er det slutt med Jesu forsøk på å vinne sitt eget folk. Han er forkastet. Nå gjenstår det bare for ham å dø for den verden som forkastet ham.
Alvoret i å forkaste Jesus (12,37–50)
Johannes er nå nådd frem til slutten på den første halvdelen av sin bok, den som handler om Menneskesønnens tegn. Han har skildret hvordan Jesus ble sendt av Gud, hvordan han trådte frem med mektige gjerninger og med et avgjørende budskap – og ble forkastet. «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» Dermed er det slutt på Jesu offentlige virksomhet. Det gjenstår for Johannes bare å gi oss avslutningen, et tragisk bilde av et forstokket folk og et alvorsord fra ham som ble forsmådd.
Hvorfor gikk det som det gikk? I urkristendommen visste de at det hang sammen med en forherdelsesdom av det slaget som Gud i gamle tider hadde felt over sitt ubotferdige folk. Da Jesaja ble kalt til profet og sendt til sine egne, visste Gud på forhånd hvordan det ville gå. Folket ville bare bli hardere og blindere. Slik virker nemlig Guds ord når man viser det fra seg. Jesaja skulle kalle til bot og si til sitt folk at blodrøde synder kunne bli hvite som snø. Men folket sa nei, og dermed ble profetens oppdrag faktisk å gjøre folkets hjerte sløvt, og kline til øynene deres (Jes 6,10). Dette var et ord som man helst unngikk å sitere i Israel. Men Jesus gjengir det. Og her henter Johannes det frem som en forklaring på jødenes underlige blindhet. Enda de hadde fått se så mange tegn, trodde de ikke. Han, likesom Paulus, har lagt merke til at denne blindheten og vantroen er omtalt nettopp i profetien om Herrens lidende tjener (Jes 53,1). Jesus, likesom Jesaja, skulle gå til et ubotferdig folk som bare gjorde seg hardere og hardere. At «hans egne» fikk evangeliet tilbudt, betydde en dom. Gud bød dem sin nåde, og med det forstokket han hjertene deres. Det er ikke Guds ønske at noen skal gå fortapt. Men vantroen bærer sin egen dom med seg. Man blir hardere og blindere, og det nettopp gjennom evangeliet. Det var dette som hendte med jødene. Derfor kunne de ikke tro. Johannes mener ikke at dette er noen unnskyldning. Det er likevel en forklaring: Skylden lå hos dem selv. Allerede Jesaja visste det. Han hadde sett Kristi herlighet. Det Johannes mener er at da Jesaja så Gud, den tre ganger hellige, da så han også Kristus.
Så avslutter Johannes med noen ord av Jesus, uten å nevne når eller hvor de har vært fremsagt. Som vanlig er det bare innholdet som interesserer ham. Det dreier seg om det uendelige alvoret som ligger i å handle som jødene og forkaste Guds sønn. Det strekker ikke til at man i all stillhet gir ham sin anerkjennelse, slik flere av rådsherrene gjorde. Overfor Kristus avgjør vi om vi er for eller mot Gud. For her er det Gud som taler. Hånden hans er utstrakt, og man kan gripe den eller vise den fra seg. Tilbudet fra Gud kommer gjennom Kristi ord. Viser man det fra seg, har man sagt nei til det som Ordet lover, og da får man det samme Ordet som dommer over seg. Kristus kom for å frelse, ikke for å dømme. Men siden frelsen er en virkelighet, noe som må skje med et menneske, men ikke skjer automatisk, blir dommen uunngåelig dersom man viser denne frelsen fra seg. Dommen og mørket fantes allerede før evangeliet og lyset kom: «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset» (3,19).
Med dette alvorsordet slutter altså den første delen av Johannesevangeliet. Og som alltid taler Johannes om noe som gjelder her og nå, noe som hver tid på nytt trenger å høre, siden evangeliet stiller hver ny generasjon innfor det samme avgjørende valget som jødene en gang fikk.