Lesetekst 1: 3 Mos 19,1–2.16–18.33–34
1 Og Herren talte til Moses og sa: 2 Tal til hele Israels barns menighet og si til dem: Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig.
16 Du skal ikke gå omkring og baktale folk. Du skal ikke stå din neste etter livet. Jeg er Herren. 17 Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Men du skal irettesette din neste, for at du ikke skal få synd på deg for hans skyld. 18 Du skal ikke hevne deg og ikke gjemme på vrede mot ditt folks barn, men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren.
33 Når en fremmed bor hos dere i deres land, da skal dere ikke undertrykke ham. 34 Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært fremmede i landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud.
Lesetekst 2: Jak 2,1–10 (Jak 2,1–9)
1 Mine brødre! Dere som tror på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, må ikke samtidig gjøre forskjell på folk! 2 Sett nå at det kommer inn i forsamlingen en mann med gullring på fingeren og i praktfulle klær, og at det også kommer inn en fattig mann i skitne klær, 3 og så ser dere på ham i de praktfulle klærne og sier til ham: Sett deg her på en god plass! Men til den fattige: Du kan stå der, eller sett deg her ved fotskammelen min! 4 Gjør dere ikke da forskjell blant dere selv? Er dere ikke da blitt dommere med onde tanker? 5 Hør, mine kjære brødre! Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige i denne verden, til å være rike i troen og arvinger til det riket han har lovt dem som elsker ham? 6 Men dere har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som undertrykker dere, og er det ikke de som trekker dere for domstolene? 7 Er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere? 8 Men dersom dere oppfyller den kongelige lov etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv! – da gjør dere vel. 9 Men dersom dere gjør forskjell på folk, da gjør dere synd, og loven anklager dere som lovbrytere. 10 For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.
Evangelietekst: Luk 10,25–37
25 Og se, en lovkyndig sto fram og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? 26 Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du? 27 Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv! 28 Da sa han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve! 29 Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste? 30 Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød. 31 Nå traff det seg slik at en prest dro ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi. 32 Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. 34 Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham. 35 Neste dag tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake. 36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere? 37 Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!
25 Καὶ ἰδού, νομικός τις ἀνέστη, ἐκπειράζων αὐτόν, καὶN λέγων, Διδάσκαλε, τί ποιήσας ζωὴν αἰώνιον κληρονομήσω; 26 Ὁ δὲ εἶπεν πρὸς αὐτόν, Ἐν τῷ νόμῳ τί γέγραπται; Πῶς ἀναγινώσκεις; 27 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶς εἶπεν, Ἀγαπήσεις κύριον τὸν θεόν σου, ἐξ ὅλης τῆςN καρδίας σου, καὶ ἐξN ὅλης τῆς ψυχῆς σου, καὶ ἐξ ὅλης τῆς ἰσχύος σου, καὶ ἐξ ὅλης τῆς διανοίας σου· καὶ τὸν πλησίον σου ὡς σεαυτόν. 28 Εἶπεν δὲ αὐτῷ, Ὀρθῶς ἀπεκρίθης· τοῦτο ποίει, καὶ ζήσῃ. 29 Ὁ δὲ θέλων δικαιοῦνN ἑαυτὸν εἶπεν πρὸς τὸν Ἰησοῦν, Καὶ τίς ἐστίν μου πλησίον; 30 Ὑπολαβὼν δέN ὁ Ἰησοῦς εἶπεν, Ἄνθρωπός τις κατέβαινεν ἀπὸ Ἱερουσαλὴμ εἰς Ἰεριχώ, καὶ λῃσταῖς περιέπεσεν, οἳ καὶ ἐκδύσαντες αὐτὸν καὶ πληγὰς ἐπιθέντες ἀπῆλθον, ἀφέντες ἡμιθανῆ τυγχάνοντα.N 31 Κατὰ συγκυρίαν δὲ ἱερεύς τις κατέβαινεν ἐν τῇ ὁδῷ ἐκείνῃ· καὶ ἰδὼν αὐτὸν ἀντιπαρῆλθεν. 32 Ὁμοίως δὲ καὶ Λευΐτης γενόμενοςN κατὰ τὸν τόπον ἐλθὼν καὶ ἰδὼν ἀντιπαρῆλθεν. 33 ΣαμαρείτηςN δέ τις ὁδεύων ἦλθεν κατʼ αὐτόν, καὶ ἰδὼν αὐτὸνN ἐσπλαγχνίσθη, 34 καὶ προσελθὼν κατέδησεν τὰ τραύματα αὐτοῦ, ἐπιχέων ἔλαιον καὶ οἶνον· ἐπιβιβάσας δὲ αὐτὸν ἐπὶ τὸ ἴδιον κτῆνος, ἤγαγεν αὐτὸν εἰς πανδοχεῖον, καὶ ἐπεμελήθη αὐτοῦ. 35 Καὶ ἐπὶ τὴν αὔριον ἐξελθών,N ἐκβαλὼν δύοN δηνάρια ἔδωκεν τῷ πανδοχεῖ, καὶ εἶπεν αὐτῷ,N Ἐπιμελήθητι αὐτοῦ· καὶ ὅ τι ἂν προσδαπανήσῃς, ἐγὼ ἐν τῷ ἐπανέρχεσθαί με ἀποδώσω σοι. 36 Τίς οὖνN τούτων τῶν τριῶν πλησίον δοκεῖ σοι γεγονέναι τοῦ ἐμπεσόντος εἰς τοὺς λῃστάς; 37 Ὁ δὲ εἶπεν, Ὁ ποιήσας τὸ ἔλεος μετʼ αὐτοῦ. Εἶπεν οὖνN αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, Πορεύου, καὶ σὺ ποίει ὁμοίως.
NVariant with NA/UBS: καὶ λέγων ♦ λέγων NVariant with NA/UBS: τῆς καρδίας ♦ [τῆσ] καρδίας NVariant with NA/UBS: ἐξ ὅλης τῆς ψυχῆς σου καὶ ἐξ ὅλης τῆς ἰσχύος σου καὶ ἐξ ὅλης τῆς διανοίας ♦ ἐν ὅλῃ τῇ ψυχῇ σου καὶ ἐν ὅλῃ τῇ ἰσχύϊ σου καὶ ἐν ὅλῃ τῇ διανοίᾳ NVariant with NA/UBS: δικαιοῦν ♦ δικαιῶσαι NVariant with NA/UBS: δέ ♦ – NVariant with NA/UBS: τυγχάνοντα ♦ – NVariant with NA/UBS: γενόμενος ♦ [γενόμενοσ] NVariant with NA/UBS: Σαμαρείτης ♦ Σαμαρίτης NVariant with NA/UBS: αὐτὸν ἐσπλαγχνίσθη ♦ ἐσπλαγχνίσθη NVariant with NA/UBS: ἐξελθών ♦ – NVariant with NA/UBS: δύο δηνάρια ἔδωκεν ♦ ἔδωκεν δύο δηνάρια NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ – NVariant with NA/UBS: οὖν ♦ – NVariant with NA/UBS: οὖν ♦ δὲ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Samaritaneren som elsket sin neste (10,25–37)
Det kommer en skriftlærd til Jesus for å sette hans rettroenhet på prøve. Formelt sett opptrer han høflig. Han kaller ham rabbi og anser ham altså for å være en slags kollega. Men hans spørsmål er ikke et reelt spørsmål. Han vil ikke vite svaret, men vil bare lokke frem en påstand som kan kritiseres. Hans spørsmål var et av de store og viktige, det som også den rike unge mannen kom med: ”Hva skal jeg gjøre for å få evig liv?” Jesus avslører straks hensikten med spørsmålet, og han spør mannen hvordan han egentlig leser sin Bibel. ”Leser” betyr egentlig ”leser opp”. Det gjorde den skriftlærde hver dag da han gjentok Israels trosbekjennelse (5. Mos 6,4 f). Der inngår budet om å elske Gud av hele sitt hjerte. Allerede rabbinerne visste at budet om kjærligheten til nesten var en god sammenfatning av lovens bud. Det må ha vært sjenerende for den skriftlærde å lese opp noe så elementært. Og Jesus kunne begrense seg til å si: ’Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve!’
Den skriftlærde kjente brodden. Satte Jesus spørsmålstegn ved om han holdt disse budene? Kanskje kjærligheten til nesten? Her trakk de skriftlærde opp visse grenser, ellers ville det budet bli altfor vanskelig å holde. De grensene kunne man nok forsvare. Altså tok den skriftlærde opp spørsmålet: ’Og hvem er min neste?’
Jesus svarer med å ta et eksempel fra hverdagen. Judeas ørken lå mellom Jerusalem og Jeriko. Det var et øde fjellandskap, gjennomskåret av bratte kløfter der veien slynget seg ned til Jordan-sletten; den lå mer enn tusen meter lavere enn Oljeberget. Det var et ideelt tilholdssted for røvere og terrorister, og man var aldri helt trygg hvis man reiste der alene. Slik gikk det nå med mannen i fortellingen. Han ble ranet og slått så stygt at han ble liggende halvdød i veikanten. Så kommer en prest ”ned” samme veien; det må det hete når vi ser terrenget foran oss. Han så den forslåtte mannen, men gikk forbi. Han hadde god grunn til det. Mannen kunne jo allerede være død. Som prest måtte han ikke røre ved en død utenom sine nærmeste. Dessuten var det farlig å stanse. Røverne kunne jo fremdeles være i nærheten. Han skyndte seg videre. Det samme gjorde levitten som kom etter ham. Men en reisende samaritan dukket opp langs veien. Han tok seg av den skadde og forbandt sårene hans, slik man gjorde på den tiden. Han løftet ham opp på sitt esel og tok ham til neste herberge. (Også i dag ligger et lite vertshus i ørkenen, halvveis ned til Jeriko.) Der pleiet mannen ham videre, og han overnattet der. Neste dag gir han verten to denarer for den syke. Det er etter datidens opplysninger sannsynligvis nok til mat og losji i et par uker. Hvis ikke det var nok, lovet han å betale resten når han om en tid vendte tilbake samme vei. Han gjorde altså alt han kunne for denne jøden, som egentlig ble regnet som samaritanernes bitre fiender.
Dette var altså fortellingen. Deretter lar Jesus den skriftlærde konstatere hvem som viste seg å være en neste. Og igjen stiller han ham overfor kravet: ’Gå du bort og gjør likeså!’ Han ville diskutere og vise at Jesus tok feil. Nå ble han selv svar skyldig innfor Guds lov.
Spørsmålet om hvem som er min neste hadde også fått sitt svar; det er et meget praktisk svar som det ikke er så lett å vri seg unna. Min neste er den jeg møter på veien gjennom livet og kan gjøre noe for. Det er ikke tale om en allmenn kjærlighet til mennesker som jeg aldri har sett. Det er tale om å elske dem som Gud legger i min vei. Det gjelder konkrete handlinger som kan koste både tid og penger. For min neste er den som jeg har å gjøre med, en som jeg kan gagne eller skade.
Matteus og Markus forteller om en skriftlærd i Jerusalem som kom med et spørsmål om det største budet. Til svar fikk han det dobbelte kjærlighetsbud. Noen har villet se denne fortellingen hos Lukas som en sterkt forandret dublett. Men det gjelder to ulike spørsmål som hver for seg hørte til de som var meget omdiskutert blant de skriftlærde. Det er åpenbart at motstanderne gang på gang stilte Jesus slike spørsmål. Han pleide å svare med å henvise til Skriften. Det hadde vært underlig hvis man bare hadde brodert videre på et enkelt tilfelle om dette.