Salme 73,23–28
23 Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. 24 Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. 25 Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden. 26 Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig. 27 For se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne. Du utrydder hver den som faller fra deg i hor. 28 Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud. Jeg tar min tilflukt til Herren Herren for å fortelle alle dine gjerninger.
2 Kor 5,1–10 (2 Kor 5,4–10)
1 Vi vet jo at om det teltet vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. 2 Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen. 3 For så sant vi er ikledd den, skal vi ikke bli funnet nakne. 4 Vi som er i dette teltet, sukker under byrden. For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet. 5 Men han som har satt oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant. 6 Derfor er vi alltid frimodige, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren. 7 For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. 8 Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren. 9 Derfor setter vi også vår ære i – enten vi er hjemme eller borte – å være ham til behag. 10 For vi må alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.
Joh 5,19–29 (Joh 5,24–29)
19 Jesus svarte da og sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså. 20 For Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør. Og han skal vise ham større gjerninger enn disse, for at dere skal undre dere. 21 For likesom Faderen reiser opp de døde og gjør levende, slik gjør også Sønnen levende dem han vil. 22 For heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen, 23 for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham. 24 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. 25 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. 26 For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. 27 Og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er menneskesønn. 28 Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. 29 Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.
19 Ἀπεκρίνατο οὖν ὁ Ἰησοῦς καὶ εἶπενN αὐτοῖς, Ἀμὴν ἀμὴν λέγω ὑμῖν, οὐ δύναται ὁ υἱὸς ποιεῖν ἀφʼ ἑαυτοῦ οὐδέν, ἐὰν μή τι βλέπῃ τὸν πατέρα ποιοῦντα· ἃ γὰρ ἂν ἐκεῖνος ποιῇ, ταῦτα καὶ ὁ υἱὸς ὁμοίως ποιεῖ. 20 Ὁ γὰρ πατὴρ φιλεῖ τὸν υἱόν, καὶ πάντα δείκνυσιν αὐτῷ ἃ αὐτὸς ποιεῖ· καὶ μείζονα τούτων δείξει αὐτῷ ἔργα, ἵνα ὑμεῖς θαυμάζητε. 21 Ὥσπερ γὰρ ὁ πατὴρ ἐγείρει τοὺς νεκροὺς καὶ ζωοποιεῖ, οὕτως καὶ ὁ υἱὸς οὓς θέλει ζωοποιεῖ. 22 Οὐδὲ γὰρ ὁ πατὴρ κρίνει οὐδένα, ἀλλὰ τὴν κρίσιν πᾶσαν δέδωκεν τῷ υἱῷ· 23 ἵνα πάντες τιμῶσιν τὸν υἱόν, καθὼς τιμῶσιν τὸν πατέρα. Ὁ μὴ τιμῶν τὸν υἱόν, οὐ τιμᾷ τὸν πατέρα τὸν πέμψαντα αὐτόν. 24 Ἀμὴν ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτι ὁ τὸν λόγον μου ἀκούων, καὶ πιστεύων τῷ πέμψαντί με, ἔχει ζωὴν αἰώνιον· καὶ εἰς κρίσιν οὐκ ἔρχεται, ἀλλὰ μεταβέβηκεν ἐκ τοῦ θανάτου εἰς τὴν ζωήν. 25 Ἀμὴν ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτι ἔρχεται ὥρα καὶ νῦν ἐστιν, ὅτε οἱ νεκροὶ ἀκούσονταιN τῆς φωνῆς τοῦ υἱοῦ τοῦ θεοῦ, καὶ οἱ ἀκούσαντες ζήσονται.N 26 Ὥσπερ γὰρ ὁ πατὴρ ἔχει ζωὴν ἐν ἑαυτῷ, οὕτως ἔδωκενN καὶ τῷ υἱῷ ζωὴν ἔχειν ἐν ἑαυτῷ· 27 καὶ ἐξουσίαν ἔδωκεν αὐτῷ καὶN κρίσιν ποιεῖν, ὅτι υἱὸς ἀνθρώπου ἐστίν. 28 Μὴ θαυμάζετε τοῦτο· ὅτι ἔρχεται ὥρα, ἐν ᾗ πάντες οἱ ἐν τοῖς μνημείοις ἀκούσονταιN τῆς φωνῆς αὐτοῦ, 29 καὶ ἐκπορεύσονται, οἱ τὰ ἀγαθὰ ποιήσαντες, εἰς ἀνάστασιν ζωῆς· οἱ δὲ τὰ φαῦλα πράξαντες, εἰς ἀνάστασιν κρίσεως.
NVariant with NA/UBS: εἶπεν ♦ ἔλεγεν NVariant with NA/UBS: ἀκούσονται ♦ ἀκούσουσιν NVariant with NA/UBS: ζήσονται ♦ ζήσουσιν NVariant with NA/UBS: ἔδωκεν καὶ τῷ υἱῷ ♦ καὶ τῷ υἱῷ ἔδωκεν NVariant with NA/UBS: καὶ κρίσιν ♦ κρίσιν NVariant with NA/UBS: ἀκούσονται ♦ ἀκούσουσιν
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Jesus er lik Gud (5,16−20)
Det har altså oppstått strid om sabbaten. Men denne striden går dypere enn som så. Hos synoptikerne ser vi at Jesus hadde to hovedgrunner for sin holdning til sabbaten. Det ene var at det var rett å gjøre gode ting på sabbaten, siden sabbaten var til for menneskets skyld. Det andre var at Menneskesønnen var herre over sabbaten. Her tar Jesus frem begge deler. Han sier at han har handlet på Guds vegne. Gud er virksom hele tiden. Han holder sitt skaperverk oppe, og han hjelper dem som lider. Men han fullbyrder også sin åpenbaring. Gud sier noe som han ikke har sagt før, og det gjør han gjennom Jesus. Jesus er Sønnen, og han har et forhold til Faderen som ingen har hatt eller kan ha. Det er dette kravet som gjør jødene forbitret: Han gjør seg jo til Guds like!
Dermed er konflikten kommet frem til det avgjørende punkt. Jesus gjør klart hvem han er. Han er Sønnen, som har sett og hørt det ikke noe menneske kan vite. Han ser det Faderen gjør. Han er ikke som andre henvist til å ane eller tro eller spørre dem som vet mer. Han har innblikk i Faderens innerste vilje, og han utfører den. Når han handler, er det Gud selv som handler. Og det han hittil har gjort, er bare en begynnelse. Det kommer en dag da alle skal se og bli overrasket, også motstanderne. Da skal alle forstå at Jesus virkelig er Guds sønn.
Å tro på Jesus er å gå over fra døden til livet (5,21−30)
Det som nå følger er en skildring av Sønnens absolutt enestående stilling i menneskeheten. Vi kan gå ut fra at Johannes her har føyd sammen ting han senere har hørt og forstått, ting som Jesus har sagt i disippelkretsen. Synoptikerne viser oss at det tok sin tid før disiplene forsto det. Enda lenger tid tok det for motstanderne. Da de omsider skjønte det, dømte de Jesus til døden. Når Johannes ser tilbake, ser han alt sammen som ett enhetlig bilde. Slik var Jesus. Dette hadde han å si om seg selv.
Det Jesus her sier om seg selv er like viktig og like omstridt i dag. Det finnes mange mennesker som regner seg som religiøse, kanskje kristne også, men som aldri har forstått hvem Jesus er. Og det enda det dreier seg om sannheter som er grunnleggende for all kristendom, og ikke til å komme forbi.
Grunntanken er denne: Det er Sønnen som gir menneskene liv. Med liv menes da det virkelige livet, det som vi ble skapt til. Det er et liv i fellesskap med Gud, et liv som hans barn, et liv som aldri skal dø. Dette livet har menneskeheten mistet. Vi er kommet bort fra Gud, og det vil si at vi er fortapt. At «Faderen oppvekker de døde og gjør levende» er altså ikke først og fremst noe som skal hende på den ytterste dag. Det er noe som skjer nå, og som må skje allerede nå dersom det skal ende godt med oss i dommen. Gud har sendt Sønnen for at vi skal få livet. Det var den eneste vei som var mulig. Sønnen er Menneskesønnen. Det betyr to ting: Han er den ringe, foraktede, forkastede som tar på seg våre synder og blir Guds lam som ofres for oss. Samtidig er han den som skal komme på himmelens skyer og dømme verden. Gud har overlatt all dom til ham, nettopp fordi han er Menneskesønnen, han som har dødd for alle før dommen setter inn, for at alle skal kunne få tilgivelse for alt de har forbrutt. Redningen for et menneske ligger nå i å komme til ham. Den som hører hans ord og tar imot den gave som Gud har sendt ned på jorden, går over fra døden til livet og kommer aldri under noen dom. Den tid er allerede her da «de døde skal høre Guds Sønns røst». Jesus mener her ikke de døde i gravene (dem omtaler han litt lenger frem), men de åndelig døde, de som lever sitt menneskeliv, men ikke eier det virkelige livet, det som forener dem med Gud. Det virkelige livet er det bare Gud som eier. Han har «liv i seg selv». Det samme livet har Sønnen fått. Han er «født av Faderen før alle tider», som det heter i trosbekjennelsen. Det er dette livet som han nå kan gi til oss. Det livet tar man imot hos ham og fra ham, når man tror på ham. Derfor skal man ære ham på samme måte som man ærer Gud. Om Jesus kan vi ikke dømme eller vurdere. Han er ikke en partileder eller en filosof. Heller ikke er han et religiøst geni som man ærer fordi han sier eller gjør slikt som man bifaller etter å ha prøvd det ut fra sine egne normer eller synspunkter. Han har noe som ingen av oss andre har: Guds eget liv. Derfor er han verdens frelser.
Derfor blir også hvert menneskes fremtidige skjebne avgjort etter hvordan det stiller seg til Kristus. Det kommer en dag da de døde skal stå frem. Denne oppstandelsen blir av to slag, som er fundamentalt forskjellige. Det blir en oppstandelse til liv, og en oppstandelse til dom. Til liv oppstår de som eier livet fordi de har tatt imot det som Kristus gav dem. Det er dette som kalles å «gjøre det gode». Å gjøre Guds vilje er nemlig å tro på Sønnen (6,29). De som gjorde det onde, kom ikke til lyset (3,20). Dommen hviler allerede over dem (3,36), og Menneskesønnen kan ikke gjøre mer enn det han allerede har gjort. Han har fullbyrdet Guds vilje, og gått i døden. Med dette gav han oss muligheten til ikke å gå fortapt (3,16). Noen annen mulighet fantes ikke.