Lesetekst 1: Jes 51,11–16
11 Så skal Herrens forløste vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal flykte. 12 Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress, 13 og at du glemmer Herren, din skaper, som utspente himmelen og grunnfestet jorden – at du alltid hele dagen engster deg for undertrykkerens vrede, når han legger pilen til rette for å ødelegge? For hvor er undertrykkerens vrede? 14 Snart skal den som ligger i lenker, bli løst! Han skal ikke dø og gå i graven. Han skal ikke mangle sitt brød. 15 Jeg er Herren din Gud, som rører opp havet så dets bølger bruser. Herren, hærskarenes Gud, er hans navn. 16 Jeg la mine ord i din munn og dekket deg med min hånds skygge for å plante himmelen og grunnfeste jorden, og for å si til Sion: Du er mitt folk!
Lesetekst 2: 1 Tess 4,13–18
13 Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. 14 For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. 15 For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. 16 For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. 17 Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. 18 Trøst da hverandre med disse ordene.
Evangelietekst: Matt 24,35–44
35 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.
36 Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far. 37 Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. 38 For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, 39 og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. 40 Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. 41 To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. 42 Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer. 43 Men det skjønner dere, at dersom husbonden visste hva for en nattevakt tyven kom i, så ville han våke og ikke la ham bryte inn i huset sitt. 44 Vær derfor beredt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.
35 Ὁ οὐρανὸς καὶ ἡ γῆ παρελεύσονται,N οἱ δὲ λόγοι μου οὐ μὴ παρέλθωσιν. 36
Περὶ δὲ τῆς ἡμέρας ἐκείνης καὶ ὥρας οὐδεὶς οἶδεν, οὐδὲ οἱ ἄγγελοι τῶν οὐρανῶν, εἰN μὴ ὁ πατήρ μου μόνος. 37 Ὥσπερ δὲN αἱ ἡμέραι τοῦ Νῶε, οὕτως ἔσται καὶN ἡ παρουσία τοῦ υἱοῦ τοῦ ἀνθρώπου. 38 ὭσπερN γὰρ ἦσαν ἐν ταῖς ἡμέραις ταῖςN πρὸ τοῦ κατακλυσμοῦ τρώγοντες καὶ πίνοντες, γαμοῦντες καὶ ἐκγαμίζοντες,N ἄχρι ἧς ἡμέρας εἰσῆλθεν Νῶε εἰς τὴν κιβωτόν, 39 καὶ οὐκ ἔγνωσαν, ἕως ἦλθεν ὁ κατακλυσμὸς καὶ ἦρεν ἅπαντας, οὕτως ἔσται καὶN ἡ παρουσία τοῦ υἱοῦ τοῦ ἀνθρώπου. 40 Τότε δύο ἔσονται ἐν τῷ ἀγρῷ· ὁN εἷς παραλαμβάνεται, καὶ ὁN εἷς ἀφίεται. 41 Δύο ἀλήθουσαι ἐν τῷ μύλωνι·N μία παραλαμβάνεται, καὶ μία ἀφίεται. 42 Γρηγορεῖτε οὖν, ὅτι οὐκ οἴδατε ποίᾳ ὥρᾳN ὁ κύριος ὑμῶν ἔρχεται. 43 Ἐκεῖνο δὲ γινώσκετε, ὅτι εἰ ᾔδει ὁ οἰκοδεσπότης ποίᾳ φυλακῇ ὁ κλέπτης ἔρχεται, ἐγρηγόρησεν ἄν, καὶ οὐκ ἂν εἴασεν διορυγῆναιN τὴν οἰκίαν αὐτοῦ. 44 Διὰ τοῦτο καὶ ὑμεῖς γίνεσθε ἕτοιμοι· ὅτι ᾗ ὥρᾳN οὐ δοκεῖτε, ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου ἔρχεται.
NVariant with NA/UBS: παρελεύσονται ♦ παρελεύσεται NVariant with NA/UBS: εἰ μὴ ὁ πατήρ μου ♦ οὐδὲ ὁ υἱός, εἰ μὴ ὁ πατὴρ NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ γὰρ NVariant with NA/UBS: καὶ ♦ – NVariant with NA/UBS: Ὥσπερ ♦ Ὡς NVariant with NA/UBS: ἡμέραις ♦ ἡμέραις [ἐκείναισ] NVariant with NA/UBS: ἐκγαμίζοντες ♦ γαμίζοντες NVariant with NA/UBS: καὶ ἡ ♦ [καὶ] ἡ NVariant with NA/UBS: ἀγρῷ ὁ ♦ ἀγρῷ NVariant with NA/UBS: καὶ ὁ ♦ καὶ NVariant with NA/UBS: μύλωνι ♦ μύλῳ NVariant with NA/UBS: ὥρᾳ ♦ ἡμέρᾳ NVariant with NA/UBS: διορυγῆναι ♦ διορυχθῆναι NVariant with NA/UBS: ὥρᾳ οὐ δοκεῖτε ♦ οὐ δοκεῖτε ὥρᾳ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Bare Faderen kjenner dagen (24,34–36)
Med stort ettertrykk innskjerper Jesus at ingen, ikke en gang han selv, vet når den dagen kommer. Det er ikke meningen at noen skal vite det. Det hører med til budskapet fra Gud at den kommer. Men tidspunktet skal vi ikke spørre etter. Det er bevis på en feilslått religiøs interesse når man begynner å spekulere og regne, og når man tror at man har funnet hemmeligheten i dette.
At ingen kjenner dagen kan kanskje hjelpe oss til å forstå ordet om at ”denne slekt” ikke skal forgå før Kristus kommer. ”Denne slekt” kan bety ”denne generasjon”, men Jesus bruker ofte det uttrykket om sitt folk og sin samtid på en måte som gir det en videre betydning, omtrent som det norske ordet ”slekt”. Jesu ord innebærer i så fall at det jødiske folk skal leve på jorden frem til hans gjenkomst. Og det gjelder naturligvis også hele menneskeslekten. Verden kommer ikke til å rulle videre gjennom et øde rom når menneskene har gjort slutt på hverandre med sine kjernevåpen.
Jesu fremtidsperspektiv er altså helt annerledes enn det sekulariserte menneskets. For ham eller henne virker det selvsagt at alt er i forandring: skikker, moral, lover og regler. Men universet skal bestå. Jesus sier det motsatte. Universet er skapt. Det skal forgå. Men det han har sagt, kommer fra Gud og skal derfor overleve verden.
Uvitenhet foran katastrofen (24,37–41)
Ingen kan vite når den dagen kommer, men alle skal vite at den kommer. Det er hovedsummen av Jesu svar på disiplenes spørsmål. Den som tror, venter og holder seg rede. Det som kjennetegner vantroen, er nettopp den uvitende sikkerhet. Den fantes på Noahs tid og den kommer til å være tilstede ved Kristi gjenkomst. To menn arbeider på åkeren. To kvinner hjelper til i samme husholdning. (Jesus tenker på den lille håndkvernen, en rund steinplate som vris rundt på en tapp på et hardt underlag. En av kvinnene vred den rundt, den andre helte hveten i hullet.) De kan ligne på hverandre, men det er en forskjellen mellom dem er avgjørende. Det viser seg når budbærerne kommer for å hente sine gjester.
Å vente sin Herre hver dag (24,42–51)
Kapitlets avslutning blir en påminnelse om å vente og våke uten å vite når, men man må være klar hele tiden. Jesus sier det med to bilder. Hvis husbonden visste at det skulle komme en tyv, ville han ikke sove. Og vi vet at den dagen kommer som en tyv om natten. Vi er som tjenere som venter på sin Herre. Kristus taler her nærmest til sine apostler. Han taler om de menn som han har tilsatt. På hans vegne og i hans sted skal de sørge for husfolket. Husfolket er menigheten. Maten er ordet og sakramentene. Men bildet kan brukes om alle. Alle er vi jo forvaltere, hver og en med sitt oppdrag. Og når Kristus kommer, vil han finne hver og en trofast sysselsatt i sitt oppdrag. Det er altså ikke meningen at man skal forsømme sitt kall og sine plikter, heller ikke i endetiden, når tegnene hoper seg opp og vitner om at slutten er nær. Paulus måtte av og til tale slike mennesker til rette. Men dette er ikke den største risikoen. Det motsatte er farligere. Man begynner å tenke: det drøyer nok. Man kjenner seg ensom og ubevoktet, og man tar seg friheter. Men plutselig står man der – fortapt.
Jesus bruker et tidstypisk bilde. Tjenerne var som regel slaver. Deres herre hadde makt over deres liv og død. En slave kunne bli hugget ned på stedet. Bildet sier det som det er tale om: å vinne eller å miste livet, intet mindre. Til og med Herrens tjenere og en menighetsleder kan havne blant ”hyklerne”; det er de svorne motstanderne som Jesus sa sine verop over i forrige kapittel.