Lesetekst 1: Ordsp 14,21–22.25.31
21 Den som forakter sin neste, synder. Men salig er den som har medynk med arminger. 22 Skulle de ikke fare vill, de som tenker ut det som er ondt? Men de som tenker godt, møter miskunn og trofasthet.
25 Et sanndru vitne frelser liv, men den som taler løgn, er full av svik.
31 Den som undertrykker en arming, håner hans skaper. Men den som har medynk med den fattige, ærer Skaperen.
Lesetekst 2: Fil 1,20
20 Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død.
Evangelietekst: Luk 13,10–17
10 En sabbat holdt han på å lære folket i en av synagogene. 11 Og se, det var en kvinne der som hadde hatt en vanmaktsånd i atten år. Hun var krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. 12 Da Jesus så henne, kalte han henne til seg og sa til henne: Kvinne, du er løst fra din vanmakt. 13 Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og priste Gud. 14 Da tok synagogeforstanderen til orde – han var harm fordi Jesus helbredet på sabbaten – og han sa til folket: Det er seks dager til å arbeide på, kom derfor på dem og bli helbredet, og ikke på sabbaten. 15 Men Herren svarte ham og sa: Hyklere! Løser ikke hver av dere oksen eller eselet fra krybben på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? 16 Men denne, en Abrahams datter, som Satan har bundet, tenk i atten år, skulle ikke hun bli løst av dette båndet på sabbatsdagen? 17 Da han sa dette, ble alle motstanderne hans gjort til skamme, og hele folket gledet seg over alle de herlige ting som skjedde ved ham.
10 Ἦν δὲ διδάσκων ἐν μιᾷ τῶν συναγωγῶν ἐν τοῖς σάββασιν· 11 καὶ ἰδού, γυνὴ ἦνN πνεῦμα ἔχουσα ἀσθενείας ἔτη δέκαN καὶ ὀκτώ, καὶ ἦν συγκύπτουσα, καὶ μὴ δυναμένη ἀνακύψαι εἰς τὸ παντελές. 12 Ἰδὼν δὲ αὐτὴν ὁ Ἰησοῦς προσεφώνησεν, καὶ εἶπεν αὐτῇ, Γύναι, ἀπολέλυσαι τῆς ἀσθενείας σου. 13 Καὶ ἐπέθηκεν αὐτῇ τὰς χεῖρας· καὶ παραχρῆμα ἀνωρθώθη, καὶ ἐδόξαζεν τὸν θεόν. 14 Ἀποκριθεὶς δὲ ὁ ἀρχισυνάγωγος, ἀγανακτῶν ὅτι τῷ σαββάτῳ ἐθεράπευσεν ὁ Ἰησοῦς, ἔλεγεν τῷ ὄχλῳ, ἛξN ἡμέραι εἰσὶν ἐν αἷς δεῖ ἐργάζεσθαι· ἐν ταύταιςN οὖν ἐρχόμενοι θεραπεύεσθε, καὶ μὴ τῇ ἡμέρᾳ τοῦ σαββάτου. 15 Ἀπεκρίθη οὖνN αὐτῷ ὁ κύριος, καὶ εἶπεν, Ὑποκριταί, ἕκαστος ὑμῶν τῷ σαββάτῳ οὐ λύει τὸν βοῦν αὐτοῦ ἢ τὸν ὄνον ἀπὸ τῆς φάτνης, καὶ ἀπαγαγὼν ποτίζει; 16 Ταύτην δέ, θυγατέρα Ἀβραὰμ οὖσαν, ἣν ἔδησεν ὁ Σατανᾶς, ἰδού, δέκα καὶ ὀκτὼ ἔτη, οὐκ ἔδει λυθῆναι ἀπὸ τοῦ δεσμοῦ τούτου τῇ ἡμέρᾳ τοῦ σαββάτου; 17 Καὶ ταῦτα λέγοντος αὐτοῦ, κατῃσχύνοντο πάντες οἱ ἀντικείμενοι αὐτῷ· καὶ πᾶς ὁ ὄχλος ἔχαιρεν ἐπὶ πᾶσιν τοῖς ἐνδόξοις τοῖς γινομένοις ὑπʼ αὐτοῦ.
NVariant with NA/UBS: ἦν πνεῦμα ♦ πνεῦμα NVariant with NA/UBS: δέκα καὶ ὀκτώ ♦ δεκαοκτώ NVariant with NA/UBS: Ἓξ ♦ ὅτι Ἓξ NVariant with NA/UBS: ταύταις ♦ αὐταῖς NVariant with NA/UBS: οὖν ♦ δὲ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Satan og sykdommen (13,10–17)
Igjen følger en fortelling som bare Lukas har bevart. Scenen er velkjent. Jesus underviser i en synagoge på sabbaten. Blant folket er det en stakkars kvinne som er blitt krumbøyd. Jesus kaller henne frem og helbreder henne. Synagogeforstanderen blir sint over dette brudd på sabbaten, og han gir folket en brysk formaning. Men Jesus svarer med et enkelt eksempel fra fariseernes egen praksis. De løser sine egne dyr på sabbaten for å gi dem vann. Når det gjaldt deres egen eiendom, passet de på slik at den ikke tok skade. Men her var en del av Guds eiendom, en datter av hans folk. Også hun var bundet, i hele atten år. Skulle hun ikke bli løst fra sin byrde nå som Jesus drog forbi og muligheten var der?
Vi burde legge merke til Jesu ord til kvinnen, hun ”som Satan har bundet, tenk i atten år”. Tidligere har vi sett hvordan Jesus ser på Satan. Han er opprøreren, den sterke som har lagt menneskene under seg. Hans verk viser seg ikke bare i de moralsk sett onde gjerninger som han inspirerer menneskene til. Han er en ødelegger som på alle måter vil skade Guds gode skapning. Derfor kan vi også merke hans spor i naturen. Vi hørte hvordan Jesus regnet ormer og skorpioner som Satans redskap (10,19). Her ser vi at også sykdom kan være hans verk. Den er noe som egentlig ikke skulle finnes, et tegn på at noe er blitt ødelagt i skaperverket. Folk på Jesu tid mente at kvinnen var et offer for en sykdomsånd. I dag har vi en annen innsikt i en rekke sykdomsforløp enn det legen Lukas og hans samtid hadde. Men som kristne har vi det samme grunnleggende syn på sykdom. Den henger sammen med at vi lever i en fallen verden. Her skjer det noe som strider mot Guds mening med skapelsen. Vi må regne med sykdom så lenge kampen mellom Gud og Satan pågår. Gud kan bruke sykdom, og han kan vende det onde som han ikke har villet til noe som tjener hans sak. Men sykdom er alltid noe som en kristen i første omgang bekjemper – hos seg selv og andre. Han ser på den som noe som Gud ikke har villet. Men det hender at han må lære at det er noe Gud vil bruke, slik Paulus lærte at han måtte beholde tornen i kjødet (som man tror var en sykdom, 2. Kor 12,7 f).