27. søndag i treenighetstiden (II)

Jes 55,1–7 (Jes 55,1–3)

1 Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk! 2 Hvorfor veier dere ut penger for det som ikke er brød og deres fortjeneste for det som ikke kan mette? Hør på meg! Så skal dere ete det gode, og deres sjel skal glede seg over de fete retter. 3 Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve. Og jeg vil opprette en evig pakt med dere, og gi dere Davids rike nåde, den visse. 4 Se, til et vitne for folkeslag har jeg satt ham, til en fyrste og en hersker over folkeslag. 5 Se, folk du ikke kjenner, skal du kalle. Hedningefolk som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, for Herrens, din Guds skyld og for Israels Helliges skyld. For han herliggjør deg.

6 Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! 7 Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt.

Åp 22,16–17

16 Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rot og ætt, den klare morgenstjerne.

17 Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!

Joh 4,4–26

4 Han måtte da reise gjennom Samaria. 5 Han kom da til en by i Samaria som heter Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. 6 Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og satt nå der ved brønnen. Det var omkring den sjette time. 7 Da kommer en kvinne fra Samaria for å dra opp vann. Jesus sier til henne: Gi meg å drikke! 8 Disiplene hans var gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Den samaritanske kvinnen sier til ham: Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke? Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanere. 10 Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke – så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann! 11 Kvinnen sier til ham: Herre, du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vannet fra? 12 Du er da vel ikke større enn vår far Jakob, som ga oss brønnen og selv drakk av den, og likeså hans sønner og buskapen hans? 13 Jesus svarte og sa til henne: Hver den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv. 15 Kvinnen sier til ham: Herre, gi meg dette vannet, så jeg kan slippe å tørste og gå hit for å dra opp vann! 16 Han sier til henne: Gå og rop på mannen din, og kom så hit. 17 Kvinnen svarte: Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen mann! 18 For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant. 19 Kvinnen sier til ham: Herre, jeg ser at du er en profet! 20 Våre fedre tilba på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet hvor en bør tilbe. 21 Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. 22 Dere tilber det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. 23 Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. 24 Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet. 25 Kvinnen sier til ham: Jeg vet at Messias kommer – han som kalles Kristus. Når han kommer, skal han forkynne oss alt. 26 Jesus sier til henne: Jeg er det, jeg som taler med deg.

4 Ἔδει δὲ αὐτὸν διέρχεσθαι διὰ τῆς Σαμαρείας. 5 Ἔρχεται οὖν εἰς πόλιν τῆς Σαμαρείας λεγομένην Συχάρ, πλησίον τοῦ χωρίου ὃ ἔδωκεν Ἰακὼβ ἸωσὴφN τῷ υἱῷ αὐτοῦ· 6 ἦν δὲ ἐκεῖ πηγὴ τοῦ Ἰακώβ. Ὁ οὖν Ἰησοῦς κεκοπιακὼς ἐκ τῆς ὁδοιπορίας ἐκαθέζετο οὕτως ἐπὶ τῇ πηγῇ. Ὥρα ἦν ὡσεὶN ἕκτη. 7 Ἔρχεται γυνὴ ἐκ τῆς Σαμαρείας ἀντλῆσαι ὕδωρ· λέγει αὐτῇ ὁ Ἰησοῦς, Δός μοι πιεῖν.N 8 Οἱ γὰρ μαθηταὶ αὐτοῦ ἀπεληλύθεισαν εἰς τὴν πόλιν, ἵνα τροφὰς ἀγοράσωσιν. 9 Λέγει οὖν αὐτῷ ἡ γυνὴ ἡ Σαμαρεῖτις,N Πῶς σὺ Ἰουδαῖος ὢν παρʼ ἐμοῦ πιεῖνN αἰτεῖς, οὔσηςN γυναικὸς Σαμαρείτιδος; – Οὐ γὰρ συγχρῶνται Ἰουδαῖοι Σαμαρείταις.N 10 Ἀπεκρίθη Ἰησοῦς καὶ εἶπεν αὐτῇ, Εἰ ᾔδεις τὴν δωρεὰν τοῦ θεοῦ, καὶ τίς ἐστιν ὁ λέγων σοι, Δός μοι πιεῖν,N σὺ ἂν ᾔτησας αὐτόν, καὶ ἔδωκεν ἄν σοι ὕδωρ ζῶν. 11 Λέγει αὐτῷ ἡN γυνή, Κύριε, οὔτε ἄντλημα ἔχεις, καὶ τὸ φρέαρ ἐστὶν βαθύ· πόθεν οὖν ἔχεις τὸ ὕδωρ τὸ ζῶν; 12 Μὴ σὺ μείζων εἶ τοῦ πατρὸς ἡμῶν Ἰακώβ, ὃς ἔδωκεν ἡμῖν τὸ φρέαρ, καὶ αὐτὸς ἐξ αὐτοῦ ἔπιεν, καὶ οἱ υἱοὶ αὐτοῦ, καὶ τὰ θρέμματα αὐτοῦ; 13 Ἀπεκρίθη Ἰησοῦς καὶ εἶπεν αὐτῇ, Πᾶς ὁ πίνων ἐκ τοῦ ὕδατος τούτου, διψήσει πάλιν· 14 ὃς δʼ ἂν πίῃ ἐκ τοῦ ὕδατος οὗ ἐγὼ δώσω αὐτῷ, οὐ μὴ διψήσῃN εἰς τὸν αἰῶνα· ἀλλὰ τὸ ὕδωρ ὃ δώσω αὐτῷ γενήσεται ἐν αὐτῷ πηγὴ ὕδατος ἁλλομένου εἰς ζωὴν αἰώνιον. 15 Λέγει πρὸς αὐτὸν ἡ γυνή, Κύριε, δός μοι τοῦτο τὸ ὕδωρ, ἵνα μὴ διψῶ, μηδὲ ἔρχομαιN ἐνθάδε ἀντλεῖν. 16 Λέγει αὐτῇ ὁN Ἰησοῦς, Ὕπαγε, φώνησον τὸν ἄνδρα σοῦ, καὶ ἐλθὲ ἐνθάδε. 17 Ἀπεκρίθη ἡ γυνὴ καὶ εἶπεν, ΟὐκN ἔχω ἄνδρα. Λέγει αὐτῇ ὁ Ἰησοῦς, Καλῶς εἶπας ὅτι Ἄνδρα οὐκ ἔχω· 18 πέντε γὰρ ἄνδρας ἔσχες, καὶ νῦν ὃν ἔχεις οὐκ ἔστιν σου ἀνήρ· τοῦτο ἀληθὲς εἴρηκας. 19 Λέγει αὐτῷ ἡ γυνή, Κύριε, θεωρῶ ὅτι προφήτης εἶ σύ. 20 Οἱ πατέρες ἡμῶν ἐν τῷ ὄρει τούτῳ προσεκύνησαν· καὶ ὑμεῖς λέγετε ὅτι ἐν Ἱεροσολύμοις ἐστὶν ὁ τόπος ὅπου δεῖN προσκυνεῖν. 21 Λέγει αὐτῇ ὁ Ἰησοῦς, Γύναι,N πίστευσόν μοι, ὅτι ἔρχεται ὥρα, ὅτε οὔτε ἐν τῷ ὄρει τούτῳ οὔτε ἐν Ἱεροσολύμοις προσκυνήσετε τῷ πατρί. 22 Ὑμεῖς προσκυνεῖτε ὃ οὐκ οἴδατε· ἡμεῖς προσκυνοῦμεν ὃ οἴδαμεν· ὅτι ἡ σωτηρία ἐκ τῶν Ἰουδαίων ἐστίν. 23 ἈλλʼN ἔρχεται ὥρα καὶ νῦν ἐστιν, ὅτε οἱ ἀληθινοὶ προσκυνηταὶ προσκυνήσουσιν τῷ πατρὶ ἐν πνεύματι καὶ ἀληθείᾳ· καὶ γὰρ ὁ πατὴρ τοιούτους ζητεῖ τοὺς προσκυνοῦντας αὐτόν. 24 πνεῦμα ὁ θεός· καὶ τοὺς προσκυνοῦντας αὐτόν, ἐν πνεύματι καὶ ἀληθείᾳ δεῖ προσκυνεῖν. 25 Λέγει αὐτῷ ἡ γυνή, Οἶδα ὅτι ΜεσίαςN ἔρχεται – ὁ λεγόμενος χριστός· ὅταν ἔλθῃ ἐκεῖνος, ἀναγγελεῖ ἡμῖν πάντα.N 26 Λέγει αὐτῇ ὁ Ἰησοῦς, Ἐγώ εἰμι, ὁ λαλῶν σοι.

NVariant with NA/UBS: Ἰωσὴφ ♦ [τῷ] Ἰωσὴφ
NVariant with NA/UBS: ὡσεὶ ♦ ὡς
NVariant with NA/UBS: πιεῖν ♦ πεῖν
NVariant with NA/UBS: Σαμαρεῖτις ♦ Σαμαρῖτις
NVariant with NA/UBS: πιεῖν ♦ πεῖν
NVariant with NA/UBS: οὔσης γυναικὸς Σαμαρείτιδος ♦ γυναικὸς Σαμαρίτιδος οὔσης
NVariant with NA/UBS: Σαμαρείταις ♦ Σαμαρίταις
NVariant with NA/UBS: πιεῖν ♦ πεῖν
NVariant with NA/UBS: ἡ γυνή ♦ [ἡ γυνή]
NVariant with NA/UBS: διψήσῃ ♦ διψήσει
NVariant with NA/UBS: ἔρχομαι ♦ διέρχωμαι
NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ –
NVariant with NA/UBS: εἶπεν ♦ εἶπεν αὐτῷ
NVariant with NA/UBS: δεῖ προσκυνεῖν ♦ προσκυνεῖν δεῖ
NVariant with NA/UBS: Γύναι πίστευσόν μοι ♦ Πίστευέ μοι γύναι
NVariant with NA/UBS: Ἀλλʼ ♦ Ἀλλὰ
NVariant with NA/UBS: Μεσίας ♦ Μεσσίας
NVariant with NA/UBS: πάντα ♦ ἅπαντα

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Jakobs brønn (4,1–6)

Det er tydelig at Johannes ser det som maktpåliggende å fortelle ting som synoptikerne ikke har fått med i sine evangelier. Iblant merker man at han ønsker å forebygge misforståelser som er oppstått på grunn av «tomrommene» de tre har etterlatt. Men når det gjelder den eksakte kronologien i Jesu liv, er han like uinteressert som dem. Det finnes flere måter å gå frem på for å forene Johannes’ beretninger med synoptikernes, men de er alle usikre.

        Johannes har allerede fortalt at Jesus virket parallelt med Døperen før han sto offentlig frem i Galilea. Nå får vi vite hvorfor han avbrøt sitt virke i Judea: Fariseerne hadde begynt å skjønne at han kunne bli vel så farlig for dem som Døperen var. Da trakk han seg tilbake.

        Av en eller annen grunn tok Jesus denne gang veien gjennom Samaria i stedet for omveien gjennom landskapet på den andre siden av Jordan. Slik kommer han til hjertet av Samaria, sletten ved foten av fjellet Garisim. Der ligger Jakobs brønn, like i krysset mellom to viktige veier. Stedet har vært lokalisert helt fra antikken av, og brønnen er å finne den dag i dag. Den er svært dyp, 32 meter, og kjent for sitt gode drikkevann. Like i nærheten lå byen Sikem. Sykar er trolig et annet navn på den, eller kanskje på en liten by i nærheten.

        Den sjette timen var midt på dagen, da solen sto på sitt høyeste og brente på sitt heteste. Jesus slår seg altså ned ved brønnen, sliten etter vandringen som sannsynligvis har startet allerede ved soloppgang. Disiplene fortsetter inn til byen for å hente mat.

Det levende vann (4,7–15)

Da kommer en samaritansk kvinne med krukken sin for å hente vann. Slikt ble vanligvis ikke gjort på denne tiden av døgnet. Det var om morgenen eller om kvelden kvinnene brukte å treffes her, men kanskje foretrakk akkurat denne kvinnen å komme dit alene.

        Til kvinnens store forbauselse ber Jesus henne om vann. Samaritanere og jøder var ellers erkefiender. Samaritanerne var den siste rest av det gamle nordriket, ætlinger av de fattigste i folket, de som ble igjen da resten ble bortført i fangenskap til Assyria. Disse gjenblevne var blitt sterkt oppblandet med hedninger som hadde flyttet inn. Bibelen deres besto kun av Mosebøkene, og på Garisim hadde de hatt et tempel som jødene hadde brent ned 150 år tidligere. Samaritanske kvinner ble ansett som urene. Hun som vi her møter, hadde med andre ord all grunn til å være overrasket over at Jesus snakket til henne.

        Jesus lar henne forstå at det ikke er noen vanlig jøde hun har for seg. Egentlig er det han som har vann å tilby, et vann som er en gave fra Gud. Han kaller det «levende vann», altså vann som skjenker liv. Men «levende vann» kunne også bety rennende vann, kaldt vann i motsetning til slikt vann som de hadde i cisternene. Slik oppfatter kvinnen det han sier, og tror at han tenker på vannet i Jakobs brønn, som kom fra en kilde. Altså spør hun hvordan han har tenkt å få hentet det opp, han har jo ikke noe spann med seg. (Slike kunne være gjort av lær, eller det kunne være en leirkrukke med håndtak som ble heist ned.) Jakob, stamfaren og patriarken som alle høyaktet, hadde jo fått lov til å grave en dyp brønn for å nå ned til vannet. Denne fremmede kunne vel ikke makte mer enn han? Men Jesus svarer at det gjør han faktisk. Han kan gi vann som slukker sjelenstørst og alltid veller frem i menneskene. For kvinnen er dette ubegripelig. Hun ber, kanskje halvveis i spøk, om å få dette fortreffelige vannet som kan spare henne for slitet med å bære den tunge krukken hjem fra brønnen.

        Johannes vil her, som vanlig, gi oss langt mer enn en liten episode fra Jesu liv. Han henter frem noe om Jesus som er vesentlig og avgjørende. Bildet av vannet blir lettere forstått i den regnfattige Orienten enn her hos oss. Vannet bærer med seg liv. Dobbelt verdifullt blir det når det veller frem fra marken uten å tørke ut. Slik kommer det virkelige livet fra Jesus. Dette er et Åndens liv, som tennes i et menneske når det blir «født på ny». Da får det mennesket en kilde inne i seg, en kilde som ikke tørker ut. Det kommer fra Gud; det er den Guds gave som Jesus nettopp har talt om. Men det fortsetter å velle frem inne i mennesket med stadig ny forlatelse, med nåde over nåde, med et liv som aldri kan dø.

        Stilt overfor denne innbydelsen reagerer mange slik kvinnen gjorde. De skjønner det ikke. Kan de finne praktisk nytte av kristendommen for sin egen del, blir de muligens interessert. Men hva det virkelig dreier seg om, begriper de ikke.

Å tilbe i ånd og sannhet (4,16–26)

Samtalen tar nå en ny vending ved at Jesus ber kvinnen gå og hente sin mann. Hun svarer at hun ikke har noen mann, og nå viser det seg at Jesus vet alt om henne. Hun svarer med å si at han må være en profet. Altså erkjenner hun at han taler på Guds vegne. Hun har med dette stilt seg innfor Guds lov, og hun har ikke vist den fra seg.

        Også her peker Johannes på noe som stadig gjentar seg når mennesker møter Jesus. Først prøver de å ta stilling ut fra sine egne åpenbare interesser. De velger og vraker. Men plutselig byttes rollene om, og de opplever selv å bli veid på Guds vekt.

        Kvinnen har altså forstått at det er en talsmann for Gud hun har foran seg. Da gjør hun som mange andre: Hun vil passe på å høre hva han mener om et omdiskutert spørsmål. Kanskje ønsket hun å få tatt opp et problem, og dermed slippe å snakke om sin synd. Men her kan muligens også spores et tafatt forsøk på å få høre noe om den rette veien til Gud.

        Jesus svarer at det verken er jødene eller samaritanerne som har rett. Visst nok er det jødene som vet mest om hva Gud vil. De er hans folk, og han handler gjennom dem. Men Gud gjør nå noe nytt, noe som gjør slutt på det gamle tempelet og gudstjenesten der. I stedet kommer en ny gudstjeneste, som kan feires over hele jorden, der man tilber Faderen i ånd og sannhet.

        Dette betyr ikke en usynlig gudstjeneste. Det betyr en åndsfylt gudstjeneste, der Ånden virker gjennom mennesker som er født på ny. At det er en tilbedelse i sannhet, betyr at det er Guds vilje og plan som blir virkeliggjort. Sannheten er nemlig Guds mening med verden og mennesket. Den er blitt virkelig gjennom Kristus, som selv kan kalles Sannheten. Å tilbe rett er noe man kan når man tror på ham og har fått alle sine synder tilgitt.

        Man kan med andre ord ikke tilbe Faderen rett uten å tro på Kristus og ha mottatt hans Ånd. Derfor mangler det alltid noe i den tilbedelsen mennesker utøver når de ikke er kristne. Det er en bedre tilbedelse enn dette Faderen vil ha, og det er denne han har gjort mulig gjennom Kristus.

        Når Jesus sier at «Gud er ånd», er ikke dette en uttømmende beskrivelse. Det er ett av trekkene i Guds uuttømmelige vesen, på samme måte som når det heter at Gud er lys eller at Gud er kjærlighet. «Ånd» skal ikke oppfattes på gresk vis som en idé eller det høyeste begrep som kan gripes med tanken. At Gud er ånd betyr at han er en åndsmakt, en kraft som er virksom iblant oss, og som derfor kan merkes og oppfattes selv om han ikke kan ses.

        Det er altså dette Johannes vil at vi skal lære av denne samtalen. Kvinnen kan neppe ha forstått det, men likevel må hun ha ant at mannen hun snakket med var noe mer enn en profet. Noe famlende sier hun at hun vet at Messias skal komme. Samaritanerne trodde nemlig også på Messias, men de ventet at han heller skulle være en gudsmann, en profet og en lærer enn en stor konge. Kanskje var det derfor at Jesus uten å betenke seg sa til henne at han var Messias. Blant jødene ville han ikke kjennes ved dette navnet. En slik Messias som de ønsket seg ville han ikke være.