Lesetekst 1: 2 Mos 3,13–15
13 Da sa Moses til Gud: Men når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere! – og de så spør meg: Hva er hans navn? – Hva skal jeg da svare dem? 14 Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere. 15 Så sa Gud til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid. Det skal de kalle meg fra slekt til slekt.
Lesetekst 2: 1 Kor 8,5–6
5 For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden – slik sett er det jo mange guder og mange herrer – 6 så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er til for ham. Og det er bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham.
Evangelietekst: Joh 1,15–18
15 Johannes vitner om ham og roper: Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg. 16 For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. 17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. 18 Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham.
15 Ἰωάννης μαρτυρεῖ περὶ αὐτοῦ, καὶ κέκραγεν λέγων, Οὗτος ἦν ὃν εἶπον, Ὁ ὀπίσω μου ἐρχόμενος ἔμπροσθέν μου γέγονεν· ὅτι πρῶτός μου ἦν. 16 ΚαὶN ἐκ τοῦ πληρώματος αὐτοῦ ἡμεῖς πάντες ἐλάβομεν, καὶ χάριν ἀντὶ χάριτος. 17 Ὅτι ὁ νόμος διὰ ΜωσέωςN ἐδόθη, ἡ χάρις καὶ ἡ ἀλήθεια διὰ Ἰησοῦ χριστοῦ ἐγένετο. 18 Θεὸν οὐδεὶς ἑώρακεν πώποτε· ὁN μονογενὴς υἱός, ὁ ὢν εἰς τὸν κόλπον τοῦ πατρός, ἐκεῖνος ἐξηγήσατο.
NVariant with NA/UBS: Καὶ ἐκ ♦ Ὅτι ἐκ NVariant with NA/UBS: Μωσέως ♦ Μωϋσέως NVariant with NA/UBS: ὁ μονογενὴς υἱός ♦ μονογενὴς θεὸς
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Johannesprologen: Gud er kommet til oss (1,15–18)
Første del av dette avsnittet (v 15) blir av mange eksegeter oppfattet som et kommenterende tillegg, siden den samme tanken forekommer lenger frem (v 30) og stilen ikke helt er den man venter å finne i en hymne. Meningen er i hvert fall at Døperen bekreftet det som hymnen sier: Jesus var av evighet. Han var til lenge før sin «forløper». Han ruvet høyt over den mannen som likevel var større enn noen av profetene.
Dernest følger menighetens bekjennelse: at alle har fått del i Kristi fylde, en overveldende gave av «nåde over nåde». Dette kan også oversettes med «nåde i stedet for nåde», og meningen blir i så fall at Gud i stedet for den store nåde han skjenket sitt folk i den gamle pakts tid, nå har skjenket en nåde som er enda større. Men den mest sannsynlige tolkningen er at den nåde vi har fått i Kristus stadig fornyes, og synes å bli større og større. Ingen kan lodde dybdene i den. Den er uuttømmelig, og den overgår all kunnskap.
Så avsluttes prologen med to monumentale satser om Kristi betydning. Først nå nevnes Jesus Kristus ved navn. Tidligere har det vært talt om Ordet, om Livet, Lyset, Sønnen. Nå blir det fastslått at dette gjelder Jesus fra Nasaret, et virkelig menneske fra deres egen samtid, som mange har sett med sine egne øyne, også av dem som sang denne hymnen. Denne Jesus var altså Kristus, Guds Messias, og dermed langt mer enn Moses. Gjennom Moses ble loven gitt. Gjennom Jesus Kristus kom noe som var langt bedre. Det var ikke bare gitt, det var kommet. Ned på jorden, inn blant menneskene, i skikkelse av en levende person, et medmenneske som samtidig var alles Frelser. Han hadde ført nåden og sannheten inn i verden. I ham og gjennom ham kunne man få dem begge. Aldri før hadde noen kunnet se Gud. Ikke Moses heller. De fromme i den gamle pakt visste at ingen kunne se Gud uten å forgå. Men nå var Gud kommet til oss på en måte som gjorde det mulig å se ham og lære hans hjertelag å kjenne. Det hadde den enbårne Sønn sørget for, han som sto Guds hjerte nærmest.
Siden dette er en hymne, støter vi på en lang rekke innholdsmettede ord som ikke blir forklart for oss. Senere i evangeliet vil Johannes vende tilbake til dem og gi dem innhold og dybde: lys, liv, sannhet, troen på «hans navn», «fødte av Gud». Derimot kommer Ordet som navn på Sønnen ikke tilbake. Det gjør merkelig nok heller ikke ordet ’nåde’. I stedet taler forfatteren om Guds kjærlighet til oss. Enten Johannes har skrevet denne hymnen selv eller ikke, er det vanskelig å tenke seg en mer passende innledning til evangeliet hans. Alt han forteller og sier kan leses som en meditasjon over denne lovsangen til Lyset som kom til verden, Ordet som ble kjød, og Sønnen som lot oss se sin Far.