Hopp til innholdet

2. pinsedag (III)

Tekstrekke III >Ukategorisert

Lesetekst 1: 2 Mos 17,1–7

1 Så dro hele Israels barns menighet fra ørkenen Sin i dagsreiser etter Herrens befaling. De slo leir i Refidim. Der hadde folket ikke vann å drikke. 2 Derfor trettet folket med Moses og sa: Gi oss vann, så vi får drikke! Moses svarte dem: Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor frister dere Herren? 3 Men folket tørstet etter vann, de knurret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt for å la oss og barna våre og buskapen vår dø av tørst? 4 Da ropte Moses til Herren og sa: Hva skal jeg gjøre med dette folket? Det er ikke langt fra at de steiner meg! 5 Herren sa til Moses: Gå fram foran folket og ta med deg noen av Israels eldste. Din stav, som du slo i elven med, ta den i hånden og gå! 6 Se, jeg vil stå der foran deg på klippen ved Horeb. Du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke. Og Moses gjorde så mens Israels eldste så på. 7 Han kalte stedet Massa og Meriba, fordi Israels barn trettet med ham, og fordi de fristet Herren og sa: Er Herren iblant oss eller ikke?

Lesetekst 2: Apg 15,1–12 (Apg 15,1–11)

1 Det kom da noen ned fra Judea og lærte brødrene slik: Hvis dere ikke blir omskåret etter den skikk vi har fra Moses, kan dere ikke bli frelst. 2 Det oppsto da strid, og Paulus og Barnabas fikk et heftig ordskifte med dem. Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem, og legge dette spørsmålet fram for dem. 3 Menigheten fulgte dem da et stykke på vei. Så dro de gjennom Fønikia og Samaria. Her fortalte de om hedningenes omvendelse, og dette vakte stor glede hos alle brødrene. 4 Da de kom til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten og apostlene og de eldste, og de fortalte om alt det Gud hadde gjort ved dem. 5 Men det reiste seg noen av fariseernes parti som hadde tatt ved troen, og de sa: De må bli omskåret, og en må pålegge dem å holde Mose lov. 6 Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne saken. 7 Da det nå oppsto et skarpt ordskifte, reiste Peter seg og sa til dem: Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene av min munn skulle høre evangeliets ord og komme til tro. 8 Og Gud, som kjenner hjertene, ga dem vitnesbyrd, idet han ga dem Den Hellige Ånd likesom oss. 9 Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han også deres hjerter. 10 Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære? 11 Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de. 12 Da tidde hele mengden, og de hørte på Barnabas og Paulus, som fortalte hvor store tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene ved dem.

Evangelietekst: Joh 7,37–39

37 Men på den siste, den store dagen i høytiden, sto Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! 38 Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. 39 Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort.

37 Ἐν δὲ τῇ ἐσχάτῃ ἡμέρᾳ τῇ μεγάλῃ τῆς ἑορτῆς εἱστήκει ὁ Ἰησοῦς καὶ ἔκραξεν, λέγων, Ἐάν τις διψᾷ, ἐρχέσθω πρός με καὶ πινέτω. 38 Ὁ πιστεύων εἰς ἐμέ, καθὼς εἶπεν ἡ γραφή, ποταμοὶ ἐκ τῆς κοιλίας αὐτοῦ ῥεύσουσιν ὕδατος ζῶντος. 39 Τοῦτο δὲ εἶπεν περὶ τοῦ πνεύματος οὗBN ἔμελλον λαμβάνειν οἱ πιστεύοντεςN εἰς αὐτόν· οὔπω γὰρ ἦν πνεῦμα ἅγιον,N ὅτι Ἰησοῦς οὐδέπω ἐδοξάσθη.

BVariant with other Byzantine MSS: οὗ ♦ ὃ NVariant with NA/UBS: οὗ ♦ ὃ NVariant with NA/UBS: πιστεύοντες ♦ πιστεύσαντες NVariant with NA/UBS: ἅγιον ♦ –

Kommentar til evangelieteksten

Av Bo Giertz.

Strømmer av levende vann (7,37−39)

Løvhyttefesten var blitt feiret i en hel uke. Hver morgen hadde folk gått i prosesjon ned til Siloa, og presten hadde fylt en gullkrukke med vann. Så hadde de toget opp til tempelet igjen, under sang og jubelrop. Blant annet sang de profetens ord: «Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder» (Jes 12,3). Tre ganger toget de rundt brennofferalteret og svingte sine grønne kvaster med myrte, selje og palmeblader. Så utgjød presten vannet ved alteret. I folketroen var dette et offer for regn og god årsvekst. Høstregnets tid var snart inne, og det ble ansett som et godt tegn hvis det kom regn straks etter høytiden. For de mer skriftkyndige var disse gudstjenestene fulle av hentydninger til frelsen, og til den store kongen som skulle komme.

        Den siste dagen i høytiden var den største. Da gikk folket i prosesjon rundt alteret syv ganger, og jubelen nådde sitt høydepunkt. «Den som ikke har vært med på dette, vet ikke hva glede er», sa jødene.

        Det var ved denne anledningen Jesus trådte frem og ropte ut sitt budskap, høyt og tydelig. Det var ham de tørstende skulle komme til for å få vann. Vi har allerede hørt ham si det i samtalen med den samaritanske kvinnen. Hva han sa her på tempelplassen, er ikke helt klart. Skilletegnene i teksten kan nemlig settes på ulike måter. I de gamle håndskriftene fantes det ingen skilletegn, og heller ikke noe opphold mellom ordene. Man skrev med store bokstaver i en sammenhengende rekke SLIKDETGJØRESHER. Vi kan nå dele opp setningen slik at ordene lyder som i én bibelutgave: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke.» Fortsettelsen kommer da til å handle om den som tror, og meningen blir at det er fra denne personens innerste vesen det levende vannet skal strømme frem. Men vi kan med like stor rett føre ordene «den som tror på meg» til det som står foran. Da blir meningen slik som den er gjengitt i min oversettelse (og i flere andre fra nyere tid). Ordene om strømmene med det levende vann sikter da på Jesus: Det er fra hans indre de flyter frem.

        I sak blir forskjellen ikke alt for stor. Johannes sier jo at Jesus talte om Ånden. Ånden gjenføder. Den kommer med livet fra Kristus. Som sevjen stiger i grenene på vintreet, kommer livsstrømmen fra Jesu hjerte og fyller den som tror. Og dermed oppstår det en kilde i ham «med vann som veller fram til evig liv» (4,14).

        Ånden var da ennå ikke gitt, sier Johannes. Jesus hadde ennå ikke gått inn til sin herlighet gjennom sin død og oppstandelse. Først da han hadde gitt sitt liv for verden, kunne han la livets vann flomme over menneskene. Da skulle han sende Ånden.

          Vi vet ikke hvilket skriftord det er Jesus her tenker på. Kanskje sikter han ikke til noe spesielt ord, men til hele den bibelske tanke at Gud er livets kilde, som lar frelsens flod strømme frem fra sitt eget vesen. Og det Skriften sier om Gud, gjelder også for den han har utsendt.