2 Mos 1,22–2,10
22 Da ga farao hele sitt folk dette påbudet: Hver sønn som blir født hos Israel, skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve.
1 Det var en mann av Levis ætt som gikk bort og tok en Levis datter til ekte. 2 Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at han var så fagert et barn, skjulte hun ham i tre måneder. 3 Da hun ikke lenger kunne holde ham skjult, tok hun en kiste av papyrusrør til ham og smurte den over med jordbek og tjære. Så la hun gutten i kisten og satte den i sivet ved elvebredden. 4 Hans søster sto et stykke borte for å se hvordan det gikk med ham. 5 Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens pikene hennes gikk fram og tilbake på elvebredden. Da fikk hun se kisten inne i sivet og sendte sin slavepike for å hente den. 6 Da hun åpnet kisten, fikk hun se barnet, og se, det var en liten gutt som lå der og gråt. Hun kjente medynk med gutten og sa: Det er et av hebreernes barn. 7 Da sa guttens søster til faraos datter: Skal jeg gå og finne en amme for deg blant de hebraiske kvinnene, så hun kan fostre opp barnet for deg? 8 Faraos datter svarte henne: Ja, gå! Så gikk piken og hentet guttens mor. 9 Faraos datter sa til henne: Ta denne gutten og fostre ham opp for meg, jeg vil gi deg lønn for det. Kvinnen tok da gutten og fostret ham opp. 10 Og gutten vokste opp og hun gikk til faraos datter med ham, og han ble som en sønn for henne. Hun kalte ham Moses, for – sa hun – jeg har dratt ham opp av vannet.
Ef 1,7–14 (Ef 1,7–12)
7 I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom. 8 Denne nåde har han gitt oss i rikt mål, med all visdom og forstand, 9 da han kunngjorde oss sin viljes mysterium, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv, 10 om et frelseshushold i tidenes fylde: å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er på jorden. 11 I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd, 12 for at vi skulle være til pris for hans herlighet, vi som forut hadde håpet på Kristus. 13 I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt, 14 han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet.
Mark 1,1–11 (Mark 1,3–11)
1 Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium. 2 Som det står skrevet i profetene: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei. 3 Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! 4 Slik sto døperen Johannes fram i ørkenlandet og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse. 5 Og hele Judea-landet og alle i Jerusalem dro ut til ham, og de ble døpt av ham i elven Jordan idet de bekjente sine synder. 6 Johannes gikk kledd i klær av kamelhår og hadde lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning. 7 Han forkynte og sa: Etter meg kommer han som er sterkere enn jeg – jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned og løse skoremmen hans. 8 Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den Hellige Ånd.
9 Og det skjedde i de dager at Jesus kom fra Nasaret i Galilea og ble døpt av Johannes i Jordan. 10 Straks han steg opp av vannet, så han himmelen åpne seg og Ånden komme ned over ham som en due. 11 Og det lød en røst fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg velbehag.
Ἀρχὴ τοῦ εὐαγγελίου Ἰησοῦ χριστοῦ, υἱοῦN τοῦ θεοῦ·
2 ὩςN γέγραπται ἐν τοῖςN προφήταις, Ἰδού, ἐγὼN ἀποστέλλω τὸν ἄγγελόν μου πρὸ προσώπου σου, ὃς κατασκευάσει τὴν ὁδόν σου ἔμπροσθένN σου. 3 Φωνὴ βοῶντος ἐν τῇ ἐρήμῳ, Ἑτοιμάσατε τὴν ὁδὸν κυρίου· εὐθείας ποιεῖτε τὰς τρίβους αὐτοῦ. 4 Ἐγένετο Ἰωάννης βαπτίζωνN ἐν τῇ ἐρήμῳ, καὶ κηρύσσων βάπτισμα μετανοίας εἰς ἄφεσιν ἁμαρτιῶν. 5 Καὶ ἐξεπορεύετο πρὸς αὐτὸν πᾶσα ἡ Ἰουδαία χώρα, καὶ οἱ Ἱεροσολυμῖται, καὶN ἐβαπτίζοντο πάντες ἐνN τῷ Ἰορδάνῃ ποταμῷ ὑπʼ αὐτοῦ, ἐξομολογούμενοι τὰς ἁμαρτίας αὐτῶν. 6 ἮνN δὲ ὁ Ἰωάννης ἐνδεδυμένος τρίχας καμήλου, καὶ ζώνην δερματίνην περὶ τὴν ὀσφὺν αὐτοῦ, καὶ ἐσθίων ἀκρίδας καὶ μέλι ἄγριον. 7 Καὶ ἐκήρυσσεν, λέγων, Ἔρχεται ὁ ἰσχυρότερός μου ὀπίσω μου, οὗ οὐκ εἰμὶ ἱκανὸς κύψας λῦσαι τὸν ἱμάντα τῶν ὑποδημάτων αὐτοῦ. 8 Ἐγὼ μὲνN ἐβάπτισα ὑμᾶςN ἐν ὕδατι· αὐτὸς δὲ βαπτίσει ὑμᾶς ἐν πνεύματι ἁγίῳ.
NVariant with NA/UBS: υἱοῦ τοῦ θεοῦ ♦ [υἱοῦ θεοῦ] NVariant with NA/UBS: Ὡς ♦ Καθὼς NVariant with NA/UBS: τοῖς προφήταις ♦ τῷ Ἠσαΐᾳ τῷ προφήτῃ NVariant with NA/UBS: ἐγὼ ♦ – NVariant with NA/UBS: ἔμπροσθέν σου ♦ – NVariant with NA/UBS: βαπτίζων ♦ [ὁ] βαπτίζων NVariant with NA/UBS: καὶ ἐβαπτίζοντο πάντες ♦ πάντες καὶ ἐβαπτίζοντο NVariant with NA/UBS: ἐν τῷ Ἰορδάνῃ ποταμῷ ὑπʼ αὐτοῦ ♦ ὑπʼ αὐτοῦ ἐν τῷ Ἰορδάνῃ ποταμῷ NVariant with NA/UBS: Ἦν δὲ ♦ Καὶ ἦν NVariant with NA/UBS: μὲν ♦ – NVariant with NA/UBS: ὑμᾶς ἐν ὕδατι ♦ ὑμᾶς ὕδατι
9 Καὶ ἐγένετο ἐν ἐκείναις ταῖς ἡμέραις, ἦλθεν Ἰησοῦς ἀπὸ Ναζαρὲτ τῆς Γαλιλαίας, καὶ ἐβαπτίσθη ὑπὸN Ἰωάννου εἰς τὸν Ἰορδάνην. 10 Καὶ εὐθέωςN ἀναβαίνων ἀπὸN τοῦ ὕδατος, εἶδεν σχιζομένους τοὺς οὐρανούς, καὶ τὸ πνεῦμα ὡσεὶBN περιστερὰν καταβαῖνον ἐπʼN αὐτόν· 11 καὶ φωνὴ ἐγένετο ἐκ τῶν οὐρανῶν, Σὺ εἶ ὁ υἱός μου ὁ ἀγαπητός, ἐν ᾧN εὐδόκησα.
NVariant with NA/UBS: ὑπὸ Ἰωάννου εἰς τὸν Ἰορδάνην ♦ εἰς τὸν Ἰορδάνην ὑπὸ Ἰωάννου NVariant with NA/UBS: εὐθέως ♦ εὐθὺς NVariant with NA/UBS: ἀπὸ ♦ ἐκ BVariant with other Byzantine MSS: ὡσεὶ ♦ ὡς NVariant with NA/UBS: ὡσεὶ ♦ ὡς NVariant with NA/UBS: ἐπʼ ♦ εἰς NVariant with NA/UBS: ᾧ ♦ σοὶ
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Overskrift (1,1)
Den første setningen i dette kapitlet er en overskrift for hele Markusevangeliet; det er en slags motvekt til den type titler vi vanligvis leser på forsiden av en bok. Men her står det ikke ”JESU LIV av Johannes Markus” eller noe i den retning. Her begynner ingen biografi om en berømt mann, men her er ”Begynnelsen til JESU KRISTI, Guds Sønns EVANGELIUM”. Markus kunngjør altså hensikten med sin bok. Han vil formidle det glade budskap om det viktigste som har hendt på jorden. Han selv og hans samtid har opplevd det, og det skjedde i en velkjent del av romerriket. Men han har ikke tenkt å skrive en biografi. Han vil bære frem selve evangeliet, og han tar bare med det som virkelig betyr noe for den som hører det. Dette gjennomfører han nokså strengt. Alt uvesentlig skrelles bort eller havner i bakgrunnen. Vi får ikke vite mer om Jesu slekt og hans personlige forhold enn det som er nødvendig for å forstå budskapet.
Døperen rydder veien (1,2–8)
Markus går altså rett på sak. Han har ingen innleding om jødene og deres land, om Jesu bakgrunn eller hans oppvekst. Markus begynner i stedet med Døperen Johannes. Det var jo i og for seg en underlig skikkelse. Det var mer enn fire hundre år siden en profet trådte frem i Israel. Mange mente at profetien hadde sloknet. Men helt uventet står han der, en som taler med samme myndighet som de gamle profetene, en som umiddelbart får alle til å lytte. Johannes het han altså. Som atskillige andre hadde han dratt ut i ødemarken. Det var lett gjort. Judeas ørkenen går helt inn til grensene av Jerusalem og Betlehem. Den senker seg bratt ned mot Dødehavet og strekker seg til de øde slettene omkring Jordan. Til alle tider har den vært et yndet tilholdssted for både røvere og eremitter. Vet man hvor vannet er, og nøyer man seg med å leve av vill honning, røtter og gresshopper som en beduin, kan man tilbringe lang tid der. Gresshopper var velkjent føde blant jødene. Moseloven inneholder bestemmelser om hvilke arter man kunne spise og hvilke som var urene.
Johannes trer altså frem og forårsaker stor oppstandelse. Vi ville ha kalt ham en vekkelsespredikant, en som forkynner bot og bedring. Men samtidig var han en profet. Han kom med et budskap fra Gud, en proklamasjon om noe som nå skulle skje, noe gjennomgripende og omveltende. Messias skulle komme. Guds rike skulle opprettes. Derfor skulle enhver gjøre bot, bekjenne sine synder og ta imot den dåp som bekreftet at man hørte til dem som gjorde seg klare til å møte Messias.
Det ble en veldig tilstrømning av mennesker. Også den jødiske historieskriveren Josefus forteller om det. Markus sier at ”hele Judea-landet og alle som bodde i Jerusalem” gikk ut til ham. Han har en folkelig fortellerstil. Den er beskrivende og lettfattelig, men ikke helt eksakt – dvs. akkurat som når vi sier at ”hele byen” kom i bevegelse, eller at ”hele Oslo” møtte opp på Ullevål.
Alt dette skjedde slik som det var forutsagt av profetene. For apostlene var denne saken åpenbar. Jesus selv hadde gang på gang henvist til Skriftene, både når det gjaldt å forstå hvem han var og hva som skjedde med ham. Alt det Gud hadde gjort forut, alt det Skriftene hadde fortalt, var som et speil hvor man kunne se og tolke det som nå hendte – i tidens fylde. Profetiene ble altså en fast del av fortellingene.
Johannes fortalte om Jesajas ord, hans ord om røsten i ødemarken som ryddet vei for Herren. Dette hører med til fortellingen om Johannes. Hos Markus inneholder denne profetien også noen linjer fra profeten Malaki. Markus har åpenbart hørt begge versjonene, og når han har skrevet ned den lengste, har han ikke tenkt på at det burde ha stått ”Som det står skrevet hos profetene”. Dette oppdaget man allerede svært tidlig, og man rettet det opp. Slik står det i de fleste av våre håndskrifter, men ikke i de eldste.
Jesus blir døpt og fristet (1,9–13)
Blant dem som strømmer til fra alle hold, kommer nå også Jesus fra Nasaret. Markus innfører ham uten noen presentasjon. Den kommer i stedet i det som følger, der hendelsene selv viser hvem han var. Jesus blir døpt av Johannes. Markus går helt utenom det spørsmålet Matteus tar opp: Hvordan kunne Guds Sønn la seg døpe i dåpen til syndenes forlatelse? Det viktige for Markus – og for Peter og den første disippelkretsen – var at dåpen var innvielsen til det verk som Jesus hadde kommet for å utføre. Han fikk en bekreftelse fra himmelen. Ånden senket seg ned over ham ”som en due” – sannsynligvis ment som et ytre tegn. En røst forkynte at han var Guds Sønn, med ord som er hentet fra Salmene. Dette var altså en fullbyrdelse av det som Gud hele tiden har hatt i sikte, da han valgte ut sitt folk Israel og oppfostret det.
”Og straks drev Ånden ham ut i ødemarken”. Dette ”og straks” hører med til Markus’ fortellerstil. Det bør kanskje ikke tas altfor bokstavelig, men det er så typisk at fortellingen mister noe av sin særegenhet hvis man oversetter den med ”glattere” uttrykk. Det gir en fornemmelse av hvordan den ene hendelsen ble etterfulgt av den andre. Kanskje er det en gjenklang av Peters egen fortellemåte.
Her heter det at Jesus umiddelbart, så snart han var blitt kalt til å stå frem, må ta opp kampen med djevelen. Og han må gjøre det alene i ødemarken, blant ville dyr, uten å ha et menneske ved sin side. Sønnen var den eneste som kunne møte ondskapen, oppfylle Guds vilje og gi sitt liv som løsepenge for de andre. Han måtte gå den veien i tillit til at ingen annen enn Gud hjalp ham. De få ordene om at englene tjente ham kan ha sin forklaring i noen antydninger fra Jesus selv. Han taler ofte om englene. De er Guds tjenere i den himmelske verden. De kan sendes som hjelpere i nøden (som i Getsemane) – eller holdes tilbake (som da Jesus hang på korset).