Lesetekst 1: Esek 36,25–29a
25 Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. 26 Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. 27 Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem. 28 Dere skal bo i det landet jeg ga deres fedre. Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. 29 Jeg vil fri dere fra alle deres urenheter.
Lesetekst 2: Rom 6,1–11 (Rom 6,3–8)
1 Hva skal vi da si? Skal vi forbli i synden for at nåden kan bli dess større? 2 Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? 3 Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? 4 Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. 5 For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. 6 Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. 7 For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. 8 Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. 9 For vi vet at etter at Kristus er reist opp fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. 10 For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. 11 Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.
Evangelietekst: Joh 3,1–15 (Joh 3,1–13)
1 Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. 2 Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegnene som du gjør, uten at Gud er med ham. 3 Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. 4 Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født? 5 Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. 6 Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. 7 Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny! 8 Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. 9 Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje? 10 Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette? 11 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. 12 Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske? 13 Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen. 14 Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli opphøyet, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
Ἦν δὲ ἄνθρωπος ἐκ τῶν Φαρισαίων, Νικόδημος ὄνομα αὐτῷ, ἄρχων τῶν Ἰουδαίων· 2 οὗτος ἦλθεν πρὸς αὐτὸνB νυκτός, καὶ εἶπεν αὐτῷ, Ῥαββί, οἴδαμεν ὅτι ἀπὸ θεοῦ ἐλήλυθας διδάσκαλος· οὐδεὶς γὰρ ταῦταN τὰ σημεῖα δύναται ποιεῖν ἃ σὺ ποιεῖς, ἐὰν μὴ ᾖ ὁ θεὸς μετʼ αὐτοῦ. 3 Ἀπεκρίθη ὁN Ἰησοῦς καὶ εἶπεν αὐτῷ, Ἀμὴν ἀμὴν λέγω σοι, ἐὰν μή τις γεννηθῇ ἄνωθεν, οὐ δύναται ἰδεῖν τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ. 4 Λέγει πρὸς αὐτὸν ὁN Νικόδημος, Πῶς δύναται ἄνθρωπος γεννηθῆναι γέρων ὤν; Μὴ δύναται εἰς τὴν κοιλίαν τῆς μητρὸς αὐτοῦ δεύτερον εἰσελθεῖν καὶ γεννηθῆναι; 5 Ἀπεκρίθη Ἰησοῦς, Ἀμὴν ἀμὴν λέγω σοι, ἐὰν μή τις γεννηθῇ ἐξ ὕδατος καὶ πνεύματος, οὐ δύναται εἰσελθεῖν εἰς τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ. 6 Τὸ γεγεννημένον ἐκ τῆς σαρκὸς σάρξ ἐστιν· καὶ τὸ γεγεννημένον ἐκ τοῦ πνεύματος πνεῦμά ἐστιν. 7 Μὴ θαυμάσῃς ὅτι εἶπόν σοι, Δεῖ ὑμᾶς γεννηθῆναι ἄνωθεν. 8 Τὸ πνεῦμα ὅπου θέλει πνεῖ, καὶ τὴν φωνὴν αὐτοῦ ἀκούεις, ἀλλʼ οὐκ οἶδας πόθεν ἔρχεται καὶ ποῦ ὑπάγει· οὕτως ἐστὶν πᾶς ὁ γεγεννημένος ἐκ τοῦ πνεύματος. 9 Ἀπεκρίθη Νικόδημος καὶ εἶπεν αὐτῷ, Πῶς δύναται ταῦτα γενέσθαι; 10 Ἀπεκρίθη Ἰησοῦς καὶ εἶπεν αὐτῷ, Σὺ εἶ ὁ διδάσκαλος τοῦ Ἰσραήλ, καὶ ταῦτα οὐ γινώσκεις; 11 Ἀμὴν ἀμὴν λέγω σοι ὅτι ὃ οἴδαμεν λαλοῦμεν, καὶ ὃ ἑωράκαμεν μαρτυροῦμεν· καὶ τὴν μαρτυρίαν ἡμῶν οὐ λαμβάνετε. 12 Εἰ τὰ ἐπίγεια εἶπον ὑμῖν καὶ οὐ πιστεύετε, πῶς, ἐὰν εἴπω ὑμῖν τὰ ἐπουράνια, πιστεύσετε; 13 Καὶ οὐδεὶς ἀναβέβηκεν εἰς τὸν οὐρανόν, εἰ μὴ ὁ ἐκ τοῦ οὐρανοῦ καταβάς, ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου ὁN ὢν ἐν τῷ οὐρανῷ. 14 Καὶ καθὼς ΜωσῆςN ὕψωσεν τὸν ὄφιν ἐν τῇ ἐρήμῳ, οὕτως ὑψωθῆναι δεῖ τὸν υἱὸν τοῦ ἀνθρώπου· 15 ἵνα πᾶς ὁ πιστεύων εἰςN αὐτὸν μὴN ἀπόληται, ἀλλʼ ἔχῃ ζωὴν αἰώνιον.
BVariant with other Byzantine MSS: αὐτὸν ♦ τὸν Ἰησοῦν NVariant with NA/UBS: ταῦτα τὰ σημεῖα δύναται ♦ δύναται ταῦτα τὰ σημεῖα NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ – NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ [ὁ] NVariant with NA/UBS: ὁ ὢν ἐν τῷ οὐρανῷ ♦ – NVariant with NA/UBS: Μωσῆς ♦ Μωϋσῆς NVariant with NA/UBS: εἰς αὐτὸν ♦ ἐν αὐτῷ NVariant with NA/UBS: μὴ ἀπόληται ἀλλʼ ♦ –
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Samtalen med Nikodemus (3,1–2)
Vi møter nå for første gang noe som er typisk for Johannesevangeliet: en beretning som munner ut i en lang, prinsipiell utlegning av et viktig tema. Selve hendelsen er ikke det viktige. Det Johannes vil gi oss er Jesu tanker om noe som strekker seg mye lenger og omfatter langt mer enn hendelsen synes å tilsi isolert sett. Slik er det her også. Nikodemus er bare en bifigur. Når samtalen er kommet i gang, forsvinner han ut av historien. Vi kan ikke engang avgjøre hva som senere er tenkt som ord fra Jesu lepper, og hva som er Johannes’ egne kommentarer. Dette kan ikke ha betydd mye for Johannes. Han visste at han hadde forstått sin Mester, og at han gjengav hans tanker og hans budskap selv om han valgte sine egne ord. Slik må også vi betrakte disse partiene der vi ikke riktig vet hvor vi skal sette anførselstegnet som markerer hvor Jesus selv sluttet å tale. Jesus hadde gitt sine apostler Ånden som skulle lede dem til hele sannheten (16,13). Han hadde lovet at den som lyttet til apostlene, skulle få høre ham selv tale.
Johannes vil altså bære frem et budskap fra Jesus til den kirke han selv står som en av lederne for. Dette budskapet vil han legge frem i hele dets fylde. Altså skal vi ikke spørre hva Jesus ville si akkurat til Nikodemus, for så å tolke ordene ene og alene ut fra Nikodemus’ situasjon. Johannes vil gi oss langt mer enn dette, og derfor tilføyer han ting som han hadde hørt og forstått på et senere tidspunkt. Han vil gjøre klart for sine medkristne hvem Jesus virkelig var, og hva han har å si oss når vi forstår ham rett.
Utgangspunktet er imidlertid en konkret hendelse. Et av medlemmene av Det høye råd kommer til Jesus. Han kommer om natten, kanskje for å kunne være alene med ham og slippe unna alle vitner. Nikodemus er tydeligvis en representant for de jødene som Johannes nettopp har fortalt om: de som ble imponert av Jesu gjerninger, men ikke eier den tro som Jesus ville vekke hos menneskene. Nikodemus erkjenner at Jesus er en stor rabbi, en som står i Guds tjeneste. Med denne erkjennelsen er det han begynner samtalen. Johannes synes å forutsette at Nikodemus med dette spør om veien til Gud og hva man skal gjøre for å få evig liv – et slikt spørsmål var hva man kunne vente av en rabbi i denne situasjonen. Lukas forteller om et annet medlem av Rådet som kom til Jesus med akkurat samme spørsmål (Luk 18,18). Det er dette Jesus nå svarer på.
Den nye fødsel (3,3–8)
Jesus innleder sitt svar med en høytidelig formel som på grunnspråket lyder Amen, amen. Ordet ’Amen’ er hebraisk og betyr «i sannhet». Jesus benyttet tydeligvis ofte denne formelen når han skulle si noe viktig. Man kan gjengi den med «sannelig», eller prøve å finne et uttrykk som kommer nærmere språket i vår tid.
Når Jesus nå forteller hvordan man kommer inn i Guds rike, vender han seg mot en misforståelse som også Nikodemus tydelig var offer for. Det er troen på at vi mennesker kan komme til Gud når vi bare bruker de ressurser vi allerede har. Jesus sier nå at dette ikke strekker til for å «se Guds rike», altså komme inn der og leve der. Ingen kan se Guds rike hvis ikke Gud selv griper inn og gir oss noe nytt. Jesus bruker uttrykket «å bli født fra oven». Det greske ordet har en dobbel betydning, og kan også oversettes med «å bli født på ny». Nikodemus misforstår og spør hvordan et voksent menneske skal kunne bli født en gang til. Jesus forklarer ham at det ikke er tale om noen fysisk fødsel. Det som er født av kjødet, forblir kjød. «Kjød» betegner her vår fysiske natur, det som er kroppslig og rent menneskelig, det som vi har med oss når vi fødes til verden. Det holder ikke som grunnlag for samfunn med Gud! Ingen fødes til kristen. Hvorfor dette kjødet ikke duger for Guds rike, går ikke Johannes nærmere inn på. Han forutsetter at den som lytter, kjenner til syndefallet og vet at vi mennesker ikke er slik Gud først skapte oss. Vi bærer noe ondt inne i oss, nemlig det som Paulus kaller for «kjødet» i en spesiell betydning: det gamle menneske, den gudsfiendtlige egoismen, syndefordervet i vår natur. Her konstateres bare faktum: Slik som vi fødes, står vi ennå utenfor Guds rike. Derfor må Gud gripe inn og la oss bli født på en annen måte, ved at han skjenker oss liv ovenfra. Dette gjør han gjennom «vann og Ånd». For en jøde var det mest nærliggende å forstå disse ordene ved profetenes hjelp. Gud skulle gjøre et stort inngrep for å frelse sitt folk, og da gjaldt løftet: «Jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene … Min Ånd vil jeg gi inne i dere» (Esek 36,25 f). «Jeg vil øse vann over det tørste … Jeg vil utgyte min Ånd over din ætt» (Jes 44,3). Men Johannes har sikkert hørt en hentydning til dåpen i ordene til Jesus, og slik ble de forstått da de ble opplest i urkirken. Det var jo gjennom dåpen man ble opptatt i Guds rike, ble et lem i Kristus og fikk del i det livet som kom ovenfra.
Jesus bruker vinden som bilde på Ånden. Dette faller helt naturlig både på hebraisk og gresk, der de har samme ord for ånd og vind. For datidens mennesker var det noe hemmelighetsfullt med vinden. Den var usynlig, men likevel virksom. Den blåste dit den selv ville. Slik gav den et godt bilde av Ånden, som vi heller ikke rår over og ikke kan se, men som likevel virker iblant oss.
Altså sier Jesus at alt dette som vi kaller fellesskap med Gud, åndelig liv og del i Guds rike, i sitt vesen er noe som kommer fra Gud. Vi eier det ikke og kan ikke skaffe oss det av oss selv. Vi må få det ovenfra. Det er noe nytt, og det er like nødvendig som den fysiske fødsel.
Menneskesønnen skal opphøyes (3,9–15)
Nikodemus spør hvordan noe slikt skal kunne skje. Jesus gir ham en mild bebreidelse fordi han ikke forstår bedre, han som skal være lærer for sitt folk. Underforstått: Den som skjønner seg på skriftene, bør også vite dette. Jesus forsikrer overfor Nikodemus at han snakker om ting som han virkelig har kjennskap til. Han har sett det, og er sendt for å vitne om det. Hittil har han talt med Nikodemus om «de jordiske ting». Grunnteksten benytter her et adjektiv i en form (intetkjønn flertall) som kan bety alle slags jordiske ting og hendelser, og det er ikke helt klart hva ordet sikter til. Det må i hvert fall være noe som forekommer i dette livet og i denne verden. Til og med den nye, åndelige fødsel er blant de ting som finner sted på jorden. Men Jesus har noe annet på hjertet, nemlig det som hører den himmelske verden til. Og kan man ikke gjenkjenne og begripe Guds ånds verk når det skjer her på jorden, hvordan skal man da kunne begripe det som tilhører himmelen?
Flere har undret seg over hvorfor Jesus her sier vi: «Vi taler om det vi vet». Man har antatt at dette er en flertallsform som forfattere og talere pleide å bruke. (Hos Paulus finner vi den til stadighet.) Andre mener at vi her enda en gang finner Johannes’ særegne måte å anvende sin Mesters ord på. Han vet at han selv og de andre apostlene, ja, hele menigheten, i denne stund slutter seg til det Jesus sier. Her er det altså ikke bare Jesus som taler med Nikodemus. Nei, Kristus taler sammen med sin kirke til synagogen, eller til hvem som helst som ikke tror på hans navn.
Jesus vet altså hva han snakker om. Han er den eneste som har vært i himmelen. Ingen har steget opp dit. Ingen har sett Gud. Men Jesus er kommet fra Gud, og har «forklaret ham» (1,18). At «ingen har steget opp til himmelen» kan kort og godt bety at ingen har vært der unntatt Kristus. Kanskje har ordene formet seg slik for Johannes fordi han hadde Jesu himmelfart i tankene. Han som var steget ned, hadde også steget opp til himmelen.
I fortsettelsen har vi i hvert fall å gjøre med dette at Jesus er blitt «opphøyet». Det har skjedd på korset, på lignende måte som da Moses hengte kobberslangen på en stang til frelse for dem som var bitt av slanger i ørkenen. Og hele menneskeheten har den gamle slanges gift i sine årer, og ville ha gått fortapt hvis Gud ikke hadde latt korset reise til frelse for alle som ser det og tror. Når det heter at Menneskesønnen skal bli «opphøyet», viser ordet sikkert først og fremst til korsfestelsen. Men det samme ordet brukes også om himmelfarten (Apg 2,33), og Johannes mener sannsynligvis at Jesus ble opphøyet både da han hang på korset, da han oppsto fra graven, og da han fór opp til himmelen.
Dette er det saklige svar på Nikodemus’ spørsmål om hvordan det er mulig å bli født på ny. Kristus har dødd, og stått opp igjen. Han har steget opp til himmelen, og sendt Den Hellige Ånd. Han er virksom i sin kirke. Der opptar han oss i samfunn med seg og gir oss del i det livet som bare han kan gi, han som døde for oss og sonet våre synder. Derfor er det at Menneskesønnen «skal» dø på korset. Vi møter her det samme ordet for «skal» som da Jesus forutså sin lidelseshistorie. Det var ingen vei utenom.