Hopp til innholdet

3. søndag i åpenbaringstiden (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: 1 Mos 1,26–31

    Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden.27 Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.28 Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.29 Og Gud sa: Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. Det skal være føde for dere.30 Og til alle jordens dyr og til alle himmelens fugler og til alt som kryper på jorden som det er levende sjel i, gir jeg alle grønne planter til føde. Og det ble slik.31 Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble aften og det ble morgen, den sjette dagen.

    Lesetekst 2: Åp 21,1–11 (Åp 21,1–6)

    Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer.2 Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom.3 Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.4 Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.5 Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og han sier til meg: Skriv! For disse ordene er troverdige og sanne.6 Så sa han til meg: Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av livets vannkilde for intet.7 Den som seirer, skal arve alle ting. Jeg vil være hans Gud, og han skal være min sønn.8 Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere – deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død.

    9 Og en av de sju englene som hadde de sju skålene, fylt av de sju siste plagene, kom bort til meg og talte med meg, og han sa: Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru.10 Og han førte meg i ånden opp på et stort, høyt fjell. Og han viste meg den hellige by Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra Gud.11 Den hadde Guds herlighet. Den strålte som den mest kostbare edelstein, som krystallklar jaspis.

    Evangelietekst: Joh 2,1–11

    Den tredje dagen var det bryllup i Kana i Galilea, og Jesu mor var der.2 Også Jesus og disiplene hans var innbudt til bryllupet.3 Da det ble mangel på vin, sa Jesu mor til ham: De har ikke vin.4 Jesus sa til henne: Kvinne, hva vil du meg? Min time er ennå ikke kommet.5 Hans mor sa til tjenerne: Hva han sier til dere, det skal dere gjøre.6 Nå sto der, etter jødenes renselsesskikk, seks vannkar av stein, hvert på to eller tre anker.7 Jesus sa til dem: Fyll karene med vann! Og de fylte dem til randen.8 Så sa han til dem: Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren! Og de bar det til ham.9 Kjøkemesteren smakte på vannet som var blitt til vin. Han visste ikke hvor den kom fra. Men tjenerne visste det, de som hadde øst opp vannet. Kjøkemesteren kalte da på brudgommen og sa til ham:10 Hver mann setter først den gode vinen fram, og når de er blitt drukne, da den ringere. Men du har gjemt den gode vinen til nå!11 Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og disiplene hans trodde på ham.

    Καὶ τῇ ἡμέρᾳ τῇ τρίτῃ γάμος ἐγένετο ἐν Κανᾷ τῆς Γαλιλαίας, καὶ ἦν ἡ μήτηρ τοῦ Ἰησοῦ ἐκεῖ· 2 ἐκλήθη δὲ καὶ ὁ Ἰησοῦς καὶ οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ εἰς τὸν γάμον. 3 Καὶ ὑστερήσαντος οἴνου, λέγει ἡ μήτηρ τοῦ Ἰησοῦ πρὸς αὐτόν, Οἶνον οὐκ ἔχουσιν. 4 ΛέγειN αὐτῇ ὁ Ἰησοῦς, Τί ἐμοὶ καὶ σοί, γύναι; Οὔπω ἥκει ἡ ὥρα μου. 5 Λέγει ἡ μήτηρ αὐτοῦ τοῖς διακόνοις, Ὅ τι ἂν λέγῃ ὑμῖν, ποιήσατε. 6 Ἦσαν δὲ ἐκεῖ ὑδρίαιN λίθιναι ἓξ κείμεναι κατὰ τὸν καθαρισμὸν τῶν Ἰουδαίων, χωροῦσαιN ἀνὰ μετρητὰς δύο ἢ τρεῖς. 7 Λέγει αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς, Γεμίσατε τὰς ὑδρίας ὕδατος. Καὶ ἐγέμισαν αὐτὰς ἕως ἄνω. 8 Καὶ λέγει αὐτοῖς, Ἀντλήσατε νῦν, καὶ φέρετε τῷ ἀρχιτρικλίνῳ. ΚαὶN ἤνεγκαν. 9 Ὡς δὲ ἐγεύσατο ὁ ἀρχιτρίκλινος τὸ ὕδωρ οἶνον γεγενημένον, καὶ οὐκ ᾔδει πόθεν ἐστίν – οἱ δὲ διάκονοι ᾔδεισαν οἱ ἠντληκότες τὸ ὕδωρ – φωνεῖ τὸν νυμφίον ὁ ἀρχιτρίκλινος, 10 καὶ λέγει αὐτῷ, Πᾶς ἄνθρωπος πρῶτον τὸν καλὸν οἶνον τίθησιν, καὶ ὅταν μεθυσθῶσιν, τότεN τὸν ἐλάσσω· σὺ τετήρηκας τὸν καλὸν οἶνον ἕως ἄρτι. 11 Ταύτην ἐποίησεν τὴνN ἀρχὴν τῶν σημείων ὁ Ἰησοῦς ἐν Κανᾷ τῆς Γαλιλαίας, καὶ ἐφανέρωσεν τὴν δόξαν αὐτοῦ· καὶ ἐπίστευσαν εἰς αὐτὸν οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ.

    NVariant with NA/UBS: Λέγει ♦ [καὶ] λέγει

    NVariant with NA/UBS: ὑδρίαι λίθιναι ἓξ κείμεναι κατὰ ♦ λίθιναι ὑδρίαι ἓξ κατὰ

    NVariant with NA/UBS: χωροῦσαι ♦ κείμεναι χωροῦσαι

    NVariant with NA/UBS: Καὶ ἤνεγκαν ♦ Οἱ δὲ ἤνεγκαν

    NVariant with NA/UBS: τότε ♦ –

    NVariant with NA/UBS: τὴν ἀρχὴν ♦ ἀρχὴν

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Bryllupet i Kana (2,1–11)

    Kana lå ikke langt fra Nasaret. Kanskje hadde Maria slektninger i bryllupsgården. Johannes kaller henne aldri Maria. Han sier «Jesu mor», kanskje for å fremheve den særstilling hun var i.

            Bryllupet ble holdt «den tredje dagen». Trolig regner Johannes dagene fra det tidspunktet han sist fortalte om, altså dagen da Filip og Natanael ble kalt. Selv om man regner med at Jesus da var på vei hjem til Galilea, er det ikke sannsynlig at han den tredje dagen etter dette kunne være i Kana. Avstanden fra stedet ved Jordan der Døperen ifølge tradisjonen virket, er ca. 100 kilometer i luftlinje. Men Johannes har ikke uttrykkelig sagt hvor Døperen oppholdt seg, senere får vi vite at han døpte i «Ainon nær Salim» (3,23). Disse stedene lå lenger nord i Jordan-dalen, 50–60 kilometer fra Kana.

            Legger man sammen de dagene som er nevnt i dette og det foregående kapitlet, fra den dagen da Døperen vitnet om hvem han var, blir det syv dager. Det finnes fortolkere som mener at Johannes her har sett en parallell til de syv skapelsesdagene. At han mener at ikke noe større har skjedd siden skapelsen, er helt åpenbart. Men hadde han virkelig fortalt om disse syv dagene for å minne oss om skapelsen, ville han vel heller ha sagt «på syvende dagen» enn «på tredje».

            Jesus og disiplene hans, som altså nettopp er kommet fra Døperen ved Jordan, blir bedt i bryllupet. Og så inntreffer det uheldige at vinen begynner å ta slutt. Maria merker det og sier det til Jesus, og Jesus gir henne et svar som ikke er lett å oversette. Han kaller sin mor for «kvinne» når han tiltaler henne, her som på korset (19,26). Tiltalen vitner om respekt. Svaret her inneholder et jødisk uttrykk (ordrett: «Hva for meg og deg?») som tilkjennegir at man ikke vil engasjere seg. Med «timen» som ennå ikke er kommet, mener Jesus det tidspunktet Gud har utsett seg for å gripe inn. Maria venter at Jesus kanskje likevel kommer til å handle, og hun gir tjenerne beskjed om å adlyde dersom de skulle få beskjed om å gjøre noe. Og det får de. Det står seks store steinkar der. Ved utgravninger har man funnet en mengde slike kar eller krukker, ofte meterhøye. De ble brukt til lagring av såkorn og olje. Vanligvis var de av brent leire, men til renselse benyttet man steinkrukker som, til forskjell fra leirkar, ikke ble gjort urene om for eksempel en død firfisle skulle havne oppi dem. Til renselsene ble det brukt mye vann. Markus forteller hvordan noen jøder sørget for å rense seg så snart de hadde vært ute blant mennesker, og hvordan de vasket «drikkekar, fat og kobberkjeler» (7,3 f).

            Karene rommet to eller tre mål av den mengde som Johannes kaller for metretés, et gresk rommål som ganske nøyaktig svarer til det vi kaller et anker, det vil si i underkant av 40 liter.

            Jesus lar nå tjenerne fylle steinkarene, og befaler dem å øse opp en del av innholdet, tydeligvis i kar av mindre størrelse, og bære det til «kjøkemesteren». Det greske ordet her betyr «lederen for gjestebudet». Det kan ha vært en overtjener, men sannsynligvis var det den av deltagerne som fikk tildelt hedersplassen og ledet måltidet, blant annet ved å lese de foreskrevne velsignelsene. Det første begeret med vin ble alltid satt frem til ham. Han smaker nå på drikken – som viser seg å være edel vin. Senere kaller han på brudgommen, tydeligvis litt avsides fra de andre, og bebreider ham at han har ordnet skjenkingen så dårlig. Denne gode vinen skulle selvsagt vært frembudt først. Når gjestene har drukket så mye som de nå har gjort, kunne man godt gi dem av et ringere slag.

            Hva er det Johannes her forteller oss? For å forstå det må man se hele begivenheten med hans øyne. Til og med underet, at vann kunne bli til vin, spiller for ham bare en underordnet rolle. Sikkerlig mener han at Jesus hadde en slik makt. Det samme var sant om ham som om Gud: «Han talte, og det skjedde» (Sal 33,9). Men Johannes nevner bare underet i forbifarten. Han sier ikke hvor mye av vannet som er blitt til vin. Han nevner ingen ting om hva gjestene sa eller gjorde. Ingen synes å ha skjønt sammenhengen – unntatt disiplene.

            Underet kommer alltid i andre rekke. På samme måte er det med hjelpen Jesus her gav i en pinlig situasjon. Johannes antyder bare i forbifarten at det var synd på dem som stelte til bryllupet. Visst gjorde Jesus dem en velkommen tjeneste, men den saken glir Johannes raskt forbi. Det han virkelig mener, sier han i sammenfatningen helt til slutt: Jesus åpenbarte sin herlighet. Det gjorde han for sine disipler, og de trodde på ham.

            Dette var det første av en lang rekke «tegn», sier Johannes. Et tegn betyr hos ham noe som viser hvem Jesus var. Dette kan ikke oppfattes av hvem som helst, men for den som er av sannheten og åpner sitt hjerte, blir tegnet en åpenbaring av Guds mening. Slik er det også her. Man kunne se Kristi herlighet. I ham hadde Gud trådt inn i verden for å grunnlegge et nytt rike og inngå en ny pakt. De veldige steinkarene sto der som en påminnelse om den gamle pakt. Der hadde Israel forgjeves søkt renselse fra sine synder. Om de gjorde sitt aller ytterste, slik at karene var oppfylt like til randen, så hjalp det ikke. En ny renselse måtte til. Men plutselig fantes det edel vin i stedet for vann. Den ble skjenket til gjestene i bryllupet, og bryllupet var et bilde på det messianske gledesmåltidet, vinen likeså. Maria hadde sagt: De har ikke vin. Dette var sannheten om det gamle Israel, og om hele menneskeheten før Kristus kom. Men nå, til slutt, hadde Gud tatt frem den gode vinen, i overflødig mengde, mer enn tilstrekkelig til at enhver kunne drikke seg utørst.

            Disiplene forsto, og de «trodde på ham». Jesus hadde sagt til Natanael: Større ting skal du få se. Johannes mener nok at vi allerede her, på den tredje dag, får en oppfyllelse av dette løftet. At disiplene «trodde», betyr at de fikk en bekreftelse og ble visse på det de hadde bekjent om Jesus.