Job 2,1–10
1 Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte seg fram for Herren. Blant dem kom også Satan og stilte seg fram for Herren. 2 Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har fartet og flakket omkring på jorden. 3 Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han – en uklanderlig og rettskaffen mann, som frykter Gud og holder seg fra det onde. Ennå er han like uklanderlig. Uten grunn har du egget meg til å ødelegge ham. 4 Men Satan svarte Herren: Hud for hud! Men alt det en mann har, gir han for sitt liv. 5 Rekk bare din hånd ut og rør ved hans ben og kjøtt! Da skal han for visst si deg farvel like opp i ansiktet. 6 Da sa Herren til Satan: Se, han er i din hånd. Spar bare livet hans! 7 Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn. Og han slo Job med smertefulle byller fra fotsålen til issen. 8 Og Job tok seg et potteskår og skrapte seg med det, der han satt midt i asken. 9 Da sa hans hustru til ham: Holder du deg like uklanderlig? Si Gud farvel og dø! 10 Men han svarte: Du taler som en av de ufornuftige kvinner! Skal vi bare ta imot det gode fra Gud og ikke også det onde? – Under alt dette syndet Job ikke med sine lepper.
Ef 6,10–18
10 For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! 11 Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. 12 For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. 15 Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. 16 Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. 17 Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige.
Mark 9,17–29
17 En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført til deg sønnen min, som er besatt av en stum ånd. 18 Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til disiplene dine at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det. 19 Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg! 20 De førte gutten til ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet. 21 Og han spurte hans far: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av. 22 Ofte har den kastet ham i ild og i vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss. 23 Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror. 24 Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro! 25 Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet han den urene ånden og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham! 26 Da skrek den høyt og slet hardt i ham og for ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død. 27 Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han sto opp. 28 Da han var kommet inn i hus, spurte disiplene hans ham i enerom: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut? 29 Han sa til dem: Dette slaget kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.
17 Καὶ ἀποκριθεὶςN εἷς ἐκ τοῦ ὄχλου εἶπεν,N Διδάσκαλε, ἤνεγκα τὸν υἱόν μου πρὸς σε, ἔχοντα πνεῦμα ἄλαλον. 18 Καὶ ὅπου ἂνN αὐτὸν καταλάβῃ, ῥήσσει αὐτόν· καὶ ἀφρίζει, καὶ τρίζει τοὺς ὀδόντας αὐτοῦ,N καὶ ξηραίνεται· καὶ εἶπονN τοῖς μαθηταῖς σου ἵνα αὐτὸ ἐκβάλωσιν, καὶ οὐκ ἴσχυσαν. 19 Ὁ δὲ ἀποκριθεὶς αὐτῷN λέγει, Ὦ γενεὰ ἄπιστος, ἕως πότε πρὸς ὑμᾶς ἔσομαι; Ἕως πότε ἀνέξομαι ὑμῶν; Φέρετε αὐτὸν πρός με. 20 Καὶ ἤνεγκαν αὐτὸν πρὸς αὐτόν· καὶ ἰδὼν αὐτόν, εὐθέωςN τὸ πνεῦμα ἐσπάραξεν αὐτόν· καὶ πεσὼν ἐπὶ τῆς γῆς, ἐκυλίετο ἀφρίζων. 21 Καὶ ἐπηρώτησεν τὸν πατέρα αὐτοῦ, Πόσος χρόνος ἐστίν, ὡς τοῦτο γέγονεν αὐτῷ; Ὁ δὲ εἶπεν, Παιδιόθεν.N 22 Καὶ πολλάκις αὐτὸνN καὶ εἰς τό πῦρ ἔβαλεν καὶ εἰς ὕδατα, ἵνα ἀπολέσῃ αὐτόν· ἀλλʼ εἴ τι δύνασαι,N βοήθησον ἡμῖν, σπλαγχνισθεὶς ἐφʼ ἡμᾶς. 23 Ὁ δὲ Ἰησοῦς εἶπεν αὐτῷ, Τό εἰ δύνασαιN πιστεῦσαι, πάντα δυνατὰ τῷ πιστεύοντι. 24 ΚαὶN εὐθέως κράξας ὁ πατὴρ τοῦ παιδίου, μετὰN δακρύων ἔλεγεν, Πιστεύω, κύριε,N βοήθει μου τῇ ἀπιστίᾳ. 25 Ἰδὼν δὲ ὁ Ἰησοῦς ὅτι ἐπισυντρέχει ὄχλος, ἐπετίμησεν τῷ πνεύματι τῷ ἀκαθάρτῳ, λέγων αὐτῷ, Τὸ πνεῦμαN τὸ ἄλαλον καὶ κωφόν, ἐγώ σοιN ἐπιτάσσω, ἔξελθε ἐξ αὐτοῦ, καὶ μηκέτι εἰσέλθῃς εἰς αὐτόν. 26 Καὶ κράξαν,N καὶ πολλὰ σπαράξανN αὐτόν, ἐξῆλθεν· καὶ ἐγένετο ὡσεὶ νεκρός, ὥστε πολλοὺςN λέγειν ὅτι ἀπέθανεν. 27 Ὁ δὲ Ἰησοῦς κρατήσας αὐτὸνN τῆς χειρός, ἤγειρεν αὐτόν· καὶ ἀνέστη. 28 Καὶ εἰσελθόνταN αὐτὸν εἰς οἶκον, οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ ἐπηρώτωνN αὐτὸν κατʼ ἰδίαν ὅτι Ἡμεῖς οὐκ ἠδυνήθημεν ἐκβαλεῖν αὐτό; 29 Καὶ εἶπεν αὐτοῖς, Τοῦτο τὸ γένος ἐν οὐδενὶ δύναται ἐξελθεῖν, εἰ μὴ ἐν προσευχῇ καὶN νηστείᾳ.
NVariant with NA/UBS: ἀποκριθεὶς ♦ ἀπεκρίθη αὐτῷ NVariant with NA/UBS: εἶπεν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἂν ♦ ἐὰν NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ – NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπα NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ αὐτοῖς NVariant with NA/UBS: εὐθέως τὸ πνεῦμα ἐσπάραξεν ♦ τὸ πνεῦμα εὐθὺς συνεσπάραξεν NVariant with NA/UBS: Παιδιόθεν ♦ Ἐκ παιδιόθεν NVariant with NA/UBS: αὐτὸν καὶ εἰς τό πῦρ ♦ καὶ εἰς πῦρ αὐτὸν NVariant with NA/UBS: δύνασαι ♦ δύνῃ NVariant with NA/UBS: δύνασαι πιστεῦσαι ♦ δύνῃ NVariant with NA/UBS: Καὶ εὐθέως ♦ Εὐθὺς NVariant with NA/UBS: μετὰ δακρύων ♦ – NVariant with NA/UBS: κύριε ♦ – NVariant with NA/UBS: πνεῦμα τὸ ἄλαλον καὶ κωφόν ♦ ἄλαλον καὶ κωφὸν πνεῦμα NVariant with NA/UBS: σοι ἐπιτάσσω ♦ ἐπιτάσσω σοι NVariant with NA/UBS: κράξαν ♦ κράξας NVariant with NA/UBS: σπαράξαν αὐτόν ♦ σπαράξας NVariant with NA/UBS: πολλοὺς ♦ τοὺς πολλοὺς NVariant with NA/UBS: αὐτὸν τῆς χειρός ♦ τῆς χειρὸς αὐτοῦ NVariant with NA/UBS: εἰσελθόντα αὐτὸν ♦ εἰσελθόντος αὐτοῦ NVariant with NA/UBS: ἐπηρώτων αὐτὸν κατʼ ἰδίαν ♦ κατʼ ἰδίαν ἐπηρώτων αὐτόν NVariant with NA/UBS: καὶ νηστείᾳ ♦ –
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Gutten som disiplene ikke kunne helbrede (9,14–29)
Nedturen fra Hermon kan ta mange timer. Vi får tenke oss at det var langt på dag da Jesus og de tre endelig kom tilbake til de andre ni. Der får de se en mengde mennesker, og de hører at det er en ivrig diskusjon på gang. Folk blir overrasket når de får se dem, og de kommer løpende for å hilse Jesus. Så får han vite hva de er uenige om. Disiplene har mislykkes i å helbrede en besatt gutt; han har blitt ført hit av sin far. Faren gir en malende beskrivelse av guttens sykdom; vi kan nærmest klassifisere den som epilepsi. Og nå har disiplene mislykkes. Dette har åpenbart gitt de skriftlærde en kjærkommen anledning til å så mistro mot dem blant folket. Jesus svarer med å bebreide den vantro slekt. Bebreidelsen retter seg mot både folket og disiplene. Hans ord lar oss ane hvilken byrde det kunne være for ham å fullføre sitt oppdrag, og hvordan han kunne bli plaget av den vantro han møtte. Så bønnfaller guttens far ham om hjelp: ”Om du kan …” Han får det mektige ordet til svar: ”Alt kan den som tror.” Mannen reagerer på en måte som kan lære oss noe om den sanne tro. Han stoler på Jesus. Derfor kan han ærlig si: ’Jeg tror!’ Men han tviler på seg selv. Han vet hvor svak hans tro er. Derfor sier han like ærlig: ’Hjelp min vantro!’
Deretter gir Markus en levende beskrivelse av hvordan gutten får ett av sine anfall – og blir helbredet. Igjen merker man at det er et øyenvitne som forteller. Matteus og Lukas har pyntet på fortellingen, slik som en skribent vil gjøre det. Her er det derimot Peter som forteller, folkelig og dramatisk, slik man gjør hvis man selv har vært med.
Fortellingen slutter med disiplenes skamfulle spørsmål: ’Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?’ Jesus svar er overraskende: ’Dette slag kan ikke helbredes med annet enn bønn.’ Flertallet av håndskriftene legger til ”og faste”. Dette svaret – som bare finnes hos Markus – gjenspeiler sikkert noe som Jesus har undervist om i flere sammenhenger. For det første merker vi at kampen mot de urene åndene var en virkelig kamp. Gudsrikets krefter er ingen elektrisk strøm som man bare kobler på. De kommer alltid gjennom bedende og kjempende mennesker. Også Jesus sto i en kamp som kostet ham slit og strev; han trengte netter i bønn for å kunne gjennomføre kampen. Vi har allerede hørt om fasten. Jesus sier at det kommer tider med kamp og nød. Da er det riktig å faste.