Lesetekst 1: Sak 3,1–5
1 Så lot han meg se Josva, ypperstepresten, som sto foran Herrens engel, og Satan som sto ved hans høyre side for å anklage ham. 2 Men Herren sa til Satan: Herren refse deg, Satan! Herren refse deg, han som har utvalgt Jerusalem! Er ikke denne mannen her en rykende brann, revet ut av ilden? 3 Men Josva var kledd i skitne klær der han sto for engelens åsyn. 4 Og engelen tok til orde og sa til dem som sto foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær. 5 Da sa jeg: Sett en ren lue på hans hode! Og de satte den rene luen på hodet hans og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der.
Lesetekst 2: 2 Kor 12,7–10
7 Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringene, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg. 8 Om denne ba jeg Herren tre ganger at den måtte vike fra meg. 9 Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. 10 Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!
Evangelietekst: Luk 22,28–34
28 Men dere er de som har holdt ut sammen med meg i mine prøvelser. 29 Jeg overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg, 30 for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.
31 Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. 32 Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre. 33 Men Peter sa til ham: Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død! 34 Da sa han: Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner meg.
28 Ὑμεῖς δέ ἐστε οἱ διαμεμενηκότες μετʼ ἐμοῦ ἐν τοῖς πειρασμοῖς μου· 29 κἀγὼ διατίθεμαι ὑμῖν, καθὼς διέθετό μοι ὁ πατήρ μου, βασιλείαν, 30 ἵνα ἐσθίητεN καὶ πίνητε ἐπὶ τῆς τραπέζης μουBN καὶ καθίσεσθεN ἐπὶ θρόνων, κρίνοντεςN τὰς δώδεκα φυλὰς τοῦ Ἰσραήλ.
NVariant with NA/UBS: ἐσθίητε ♦ ἔσθητε BVariant with other Byzantine MSS: μου ♦ μου ἐν τῇ βασιλείᾳ μου NVariant with NA/UBS: μου ♦ μου ἐν τῇ βασιλείᾳ μου NVariant with NA/UBS: καθίσεσθε ♦ καθήσεσθε NVariant with NA/UBS: κρίνοντες τὰς δώδεκα φυλὰς ♦ τὰς δώδεκα φυλὰς κρίνοντες
31 ΕἶπενN δὲ ὁ κύριος, Σίμων, Σίμων, ἰδού, ὁ Σατανᾶς ἐξῃτήσατο ὑμᾶς, τοῦ σινιάσαι ὡς τὸν σῖτον· 32 ἐγὼ δὲ ἐδεήθην περὶ σοῦ, ἵνα μὴ ἐκλίπῃB ἡ πίστις σου· καὶ σύ ποτε ἐπιστρέψας στήριξονN τοὺς ἀδελφούς σου. 33 Ὁ δὲ εἶπεν αὐτῷ, Κύριε, μετὰ σοῦ ἕτοιμός εἰμι καὶ εἰς φυλακὴν καὶ εἰς θάνατον πορεύεσθαι. 34 Ὁ δὲ εἶπεν, Λέγω σοι, Πέτρε, οὐN μή φωνήσῃ σήμερον ἀλέκτωρ, πρὶνN ἢ τρὶς ἀπαρνήσῃN μή εἰδέναι με.
NVariant with NA/UBS: Εἶπεν δὲ ὁ κύριος ♦ – BVariant with other Byzantine MSS: ἐκλίπῃ ♦ ἐκλείπῃ NVariant with NA/UBS: στήριξον ♦ στήρισον NVariant with NA/UBS: οὐ μή φωνήσῃ ♦ οὐ φωνήσει NVariant with NA/UBS: πρὶν ἢ ♦ ἕως NVariant with NA/UBS: ἀπαρνήσῃ μή εἰδέναι με ♦ με ἀπαρνήσῃ εἰδέναι
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Samtalen i nattverdssalen (22,24–30)
Lukas har flere likhetspunkter med Johannes enn noen av de andre synoptikerne. Akkurat som Johannes sier han at Judas’ måte å handle på kommer av at Satan tok ham i besittelse (Luk 22,3, Joh 13,2 og v 27). Nå får vi høre Jesus si at han er her i nattverdssalen ”som en tjener” blant sine disipler. Ordet forutsetter at Jesus på en måte serverte de tolv, som var gjester ved bordet. Det er jo nettopp det Johannes forteller: han vasket deres føtter og gjorde det som var en tjeners eller den yngstes oppgave. Ordet ”tjener” er for øvrig det samme som vi har som låneord i ”diakon” og ”diakonisse”. Jesus har også virkeliggjort det kristne diakonatet.
Grunnen til Jesu ord var en tvist mellom disiplene om rangordningen i Guds rike. Markus og Matteus forteller om noe lignende på veien opp til Jerusalem. Det er verdt å legge merke til hvor åpent man i urkristendommen kunne tale om de kristnes feil, ikke bare i den store allmennhet, men også hos sine egne ledere.
Hederstittelen ”velgjørere” heter på gresk Evergétes. Den kan også oversettes med ”deres Nåde”. Det var et navn som mange av de hellenistiske fyrstene hadde tatt i bruk.
Paradoksalt nok gjengir Lukas også Jesu ord om hvordan hans apostler skal få sitte på troner ”og dømme” Israels tolv stammer. Å ”dømme” har sin gammetestamentlige betydning: å styre. Så syndere kan altså tross alt bli brukt til store ting i Guds rike, bare de holder seg til Jesus.
Det er altså et slags styre i Guds rike også. Gud skaffer seg et nytt Israel. De tolv stammene pekte også fremover, og de ville få sin fullendelse i Guds rike. Her kan vi bare ane hva Jesus taler om. Det er i hvert fall tydelig at Guds rike ikke er en virkeliggjørelse av den absolutte individualismen. Også der er det tjenester og embeter. Noen blir de første og noen de siste. Men det hører med til rikets egenart at alle opplever sin tjeneste og plass som noe fullkomment meningsfylt og som en ren lykke.
Jesus taler om sine ”prøvelser”. De må sikte til hans liv ”før jeg lider”. ’Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.’ ’Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere?’ Slike ord lar oss forstå hvordan hans liv var.
Foran prøvelsen (22,31–34)
Jesus forbereder Simon Peter på prøvelsene som kommer. Satan har ønsket å få sikte disiplene som hvete, altså slik en bonde fjerner agnene. Her har vi et eksempel på hvor konkret Jesus taler om Satan. I Jobs bok (1,6 f) finner vi tanken om at Satan kan begjære av Gud om å få sette fromme mennesker på prøve. Jesus forutsetter tydeligvis at han nå kan gjøre det. Men Jesus gir ikke Peter noen formaning om å forberede seg og å stå fast under alle forhold. Han vet at Peter kommer til å falle, og han lar ham vite det. Jesus sier at han har bedt for ham. Han har bedt om det eneste som til slutt er uunnværlig, det som betyr redningen uansett hva som vil hende: at han får beholde sin tro. Hvis Peter har sin tro i behold, kommer han til å vende tilbake og bli hjulpet. Og siden kan han styrke sine brødre, slik som bare den kan som har fått prøve sin Herres ubegripelige trofasthet. Det skulle også vise seg at det gikk slik. Det var den avgjørende forskjellen mellom Peter og Judas. Begge falt og begge angret. Men Judas hadde mistet sin tro.