Lesetekst 1: Esek 34,11–16 eller Apg 2,36–41
For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem.12 Som en hyrde ser til sin hjord på den dagen han er iblant sine spredte får, slik vil jeg se til mine får og redde dem fra alle de stedene hvor de ble spredt den dagen det var skyer og skodde.13 Jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land. Og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de stedene i landet hvor de bor.14 På en god beitemark vil jeg la dem beite, på Israels høye fjell skal deres havnegang være. Der skal de hvile på en god havnegang, og på en fet beitemark skal de beite på Israels fjell.15 Jeg vil selv være hyrde for min hjord og selv la den hvile, sier Herren Herren.16 De fortapte vil jeg oppsøke, og de bortdrevne vil jeg føre tilbake, og de nedbrutte vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke. Men det fete og det sterke vil jeg ødelegge. Jeg vil røkte dem slik som rett er.
Lesetekst 2: 1 Pet 2,18–25 (1 Pet 2,20–25)
Dere tjenere: underordne dere under herrene deres og vis dem respekt – ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange.19 For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud tåler sorger når han lider urettferdig.20 For hvilken ros fortjener dere vel om dere finner dere i straff når dere har syndet? Men om dere tåler lidelse når dere har gjort godt, da finner det nåde hos Gud.21 For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor,22 han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn,23 han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig,24 han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt.25 Dere var jo som villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann.
Evangelietekst: Joh 10,11–18
Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.12 Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre.13 For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene.14 Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg,15 likesom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen. Jeg setter mitt liv til for fårene.16 Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne innhegningen. Også dem må jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde.17 Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen.18 Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette budet fikk jeg av min Far.
11 Ἐγώ εἰμι ὁ ποιμὴν ὁ καλός· ὁ ποιμὴν ὁ καλὸς τὴν ψυχὴν αὐτοῦ τίθησιν ὑπὲρ τῶν προβάτων. 12 Ὁ μισθωτὸς δέ,N καὶ οὐκ ὢν ποιμήν, οὗ οὐκ εἰσινN τὰ πρόβατα ἴδια, θεωρεῖ τὸν λύκον ἐρχόμενον, καὶ ἀφίησιν τὰ πρόβατα, καὶ φεύγει· καὶ ὁ λύκος ἁρπάζει αὐτά, καὶ σκορπίζει τὰN πρόβατα. 13 ὉN δὲ μισθωτὸς φεύγει, ὅτι μισθωτός ἐστιν, καὶ οὐ μέλει αὐτῷ περὶ τῶν προβάτων. 14 Ἐγώ εἰμι ὁ ποιμὴν ὁ καλός, καὶ γινώσκω τὰ ἐμά, καὶ γινώσκομαιN ὑπὸ τῶν ἐμῶν. 15 Καθὼς γινώσκει με ὁ πατήρ, κἀγὼ γινώσκω τὸν πατέρα· καὶ τὴν ψυχήν μου τίθημι ὑπὲρ τῶν προβάτων. 16 Καὶ ἄλλα πρόβατα ἔχω, ἃ οὐκ ἔστιν ἐκ τῆς αὐλῆς ταύτης· κἀκεῖνά μεN δεῖ ἀγαγεῖν, καὶ τῆς φωνῆς μου ἀκούσουσιν· καὶ γενήσεταιN μία ποίμνη, εἷς ποιμήν. 17 Διὰ τοῦτο ὁN πατήρ με ἀγαπᾷ, ὅτι ἐγὼ τίθημι τὴν ψυχήν μου, ἵνα πάλιν λάβω αὐτήν. 18 Οὐδεὶς αἴρει αὐτὴν ἀπʼ ἐμοῦ, ἀλλʼ ἐγὼ τίθημι αὐτὴν ἀπʼ ἐμαυτοῦ. Ἐξουσίαν ἔχω θεῖναι αὐτήν, καὶ ἐξουσίαν ἔχω πάλιν λαβεῖν αὐτήν. Ταύτην τὴν ἐντολὴν ἔλαβον παρὰ τοῦ πατρός μου.
NVariant with NA/UBS: δέ ♦ – NVariant with NA/UBS: εἰσιν ♦ ἔστιν NVariant with NA/UBS: σκορπίζει τὰ πρόβατα ♦ σκορπίζει NVariant with NA/UBS: Ὁ δὲ μισθωτὸς φεύγει ♦ – NVariant with NA/UBS: γινώσκομαι ὑπὸ τῶν ἐμῶν ♦ γινώσκουσίν με τὰ ἐμά NVariant with NA/UBS: με δεῖ ♦ δεῖ με NVariant with NA/UBS: γενήσεται ♦ γενήσονται NVariant with NA/UBS: ὁ πατήρ με ♦ με ὁ πατὴρ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Den gode hyrden (10,11–16)
Jesus har snakket om rette og falske hyrder. Nå legger han til at han selv er «den gode hyrde». Det greske ordet som her gjengis med ’god’, kalós, betyr ikke godhjertet eller ømsinnet. Grunnbetydningen av ordet er ’vakker’, og det brukes i betydningen mønstergyldig, idealistisk, feilfri. «Den gode hyrde» betyr altså en hyrde som er slik en hyrde skal være. Den beste egenskapen ved ham er at han gir sitt liv for sine får. Gjeterlivet i Palestina var ikke noen idyll. Sauene beitet i grensetraktene mot ørkenen, ofte langt inne i ødemarken. Terrenget kunne være vilt og utilgjengelig, med dype og blankskurte kløfter. Der fantes både villdyr og tyver, og det kunne bli dårlig med både nattesøvn og mat. Om sommeren var varmen uutholdelig, og om vinteren kom de kalde vindene med regn og snøslaps. Det kunne oppstå situasjoner som var kritiske, og da viste det seg hvilke holdninger gjeteren var preget av.
Dette velger nå Jesus som et bilde på den oppgaven han har. Han vet hva han har i vente. Han kunne trekke seg ut av det, og det ville han ha gjort hvis han hadde vært en innleid hyrde som bare tenkte på seg selv. Men han hører sammen med sine får, og er rede til å dø for dem. Dette er det andre trekket som kjennetegner den gode hyrden: Han kjenner sine får. Han kjenner dem på samme måte som Faderen og Sønnen kjenner hverandre. Her er det ikke bare tale om kunnskap, men om et dypt livsfellesskap i kjærlighet og samhørighet. Det er på denne måten den gode hyrden «kjenner» sine får. Og de kjenner ham på samme måte. Det er en følge av troen. Den betyr ikke bare kunnskap, ikke bare synsmåter, men livssamfunn. Paulus uttrykker det samme forholdet med ordene at vi er «kjent av Gud» (Gal 4,9).
Enda en viktig tanke knyttes av Jesus til bildet av den gode hyrden. Han har også får som kommer fra andre innhegninger. Her får vi se et glimt av det store misjonsverket. Gjennom det skal mange «komme fra øst og vest» og sitte til bords i himmelriket (Matt 8,11).
I urkirken fikk de oppleve at det kunne dukke opp tyver og ulver også innenfor menigheten. Når Paulus taler til de eldste fra Efesus, byen som Johannes senere skulle virke i, sier han dem at «blodtørstige ulver skal komme inn blant dere, og de skal ikke skåne flokken». Kanskje har Johannes i sin alderdom hatt en spesiell anledning til å hente frem Jesu ord om ulven. Den urkristne tradisjon vet i hvert fall å berette hvordan han måtte kjempe mot gnostiske vranglærere som prøvde å smugle inn et annet evangelium i menigheten.
Jesus gir sitt liv (10,17–21)
Jesus gir sitt liv. Ordrett heter det at han «legger det ned». Om han ikke gjorde det av sin frie vilje, ville ingen kunne ta det fra ham. Han gir det for å ta det tilbake. Døden og oppstandelsen henger uoppløselig sammen, som to ledd i samme frelsesverk. Det var det oppdrag (egentlig «bud», oppskrift, befaling) han hadde fått av sin Far. At døden skulle etterfølges av oppstandelsen, gjorde ikke verket lettere. Smerten og angsten forblir like store. Jesus var også et sant menneske. Han måtte tro, han som vi. Oppstandelsen var ingen selvfølge, og lidelsen var ikke noen innbilning. Han skulle virkelig dø, og det i tro på noe som aldri hadde hendt før.
Jesus sier her at han selv har makt til å ta sitt liv tilbake. Andre steder heter det at det var Faderen som oppvakte ham. Det finnes ingen motsetning i dette. Sønnen og Faderen er ett. Dette hører med til Treenighetens mysterium, som urkirkens teologer skulle arbeide så hardt for å få formulert i våre trosbekjennelser.