Hopp til innholdet

3. søndag i påsketiden (II)

    Tekstrekke II

    Esek 34,23–31

    23 Jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem – min tjener David. Han skal røkte dem. Han skal være deres hyrde. 24 Og jeg, Herren, vil være deres Gud, og min tjener David skal være fyrste blant dem. Jeg, Herren, har talt. 25 Jeg vil gjøre en fredspakt med dem og utrydde villdyrene av landet. De skal bo trygt i ørkenen og sove i skogene. 26 Jeg vil gjøre dem og landet omkring min haug til en velsignelse. Jeg vil sende regn i rette tid, velsignelsens regnstrømmer skal det være. 27 Markens trær skal gi sin frukt, og jorden skal gi sin grøde, og de skal bo trygt i sitt land. De skal kjenne at jeg er Herren, når jeg bryter stengene på deres åk og frir dem av hendene på dem som holdt dem i trelldom. 28 De skal ikke mer være et rov for folkene, og jordens villdyr skal ikke fortære dem. De skal bo trygt, og ingen skal skremme dem. 29 Og jeg vil skaffe dem en fruktbar jord som det står ry av. De skal ikke mer bli revet bort av sult i landet og ikke mer bære spott fra folkene. 30 Og de skal kjenne at jeg, Herren deres Gud, er med dem, og at de, Israels hus, er mitt folk, sier Herren Herren, 31 og at dere, min hjord, den hjord jeg før, dere er mennesker. Jeg er deres Gud, sier Herren Herren.

    eller Apg 3,12–21

    12 Da Peter så dette, begynte han å tale til folket: Israelittiske menn! Hvorfor er dere forundret over dette? Og hvorfor stirrer dere på oss, som om vi av vår egen kraft eller gudsfrykt hadde gjort at han kan gå? 13 Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres Gud, har herliggjort sin tjener Jesus, ham som dere forrådte og fornektet for Pilatus da han dømte at han skulle løslates. 14 Men dere fornektet Den Hellige og Rettferdige, og ba om at en morder måtte bli gitt dere. 15 Men livets høvding drepte dere – ham som Gud reiste opp fra de døde. Det er ham vi vitner om. 16 Og ved troen på Jesu navn, har dette navnet gitt styrke til denne mannen som dere ser og kjenner. Troen som var virket ved Jesus, har gitt ham full førlighet tilbake, slik dere alle kan se. 17 Og nå, brødre: Jeg vet at dere har handlet i uvitenhet, likesom også deres rådsherrer. 18 Men Gud oppfylte på denne måten det som han forut forkynte ved alle profetenes munn, at hans Messias skulle lide. 19 Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet 20 og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, 21 ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.

    Hebr 13,20–21

    20 Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, 21 må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.

    Joh 10,1–10

    1 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som ikke går inn i fårekveen gjennom døren, men stiger over et annet sted, han er en tyv og en røver. 2 Men den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde. 3 For ham lukker dørvokteren opp. Fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. 4 Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. 5 Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst. 6 Denne lignelsen fortalte Jesus til dem, men de skjønte ikke hva det var han talte til dem. 7 Jesus talte da igjen: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er døren inn til fårene. 8 Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere. Men fårene hørte ikke på dem. 9 Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og gå ut og finne føde. 10 Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.

    Ἀμὴν ἀμὴν λέγω ὑμῖν, ὁ μὴ εἰσερχόμενος διὰ τῆς θύρας εἰς τὴν αὐλὴν τῶν προβάτων, ἀλλὰ ἀναβαίνων ἀλλαχόθεν, ἐκεῖνος κλέπτης ἐστὶν καὶ λῃστής. 2 Ὁ δὲ εἰσερχόμενος διὰ τῆς θύρας ποιμήν ἐστιν τῶν προβάτων. 3 Τούτῳ ὁ θυρωρὸς ἀνοίγει, καὶ τὰ πρόβατα τῆς φωνῆς αὐτοῦ ἀκούει, καὶ τὰ ἴδια πρόβατα καλεῖN κατʼ ὄνομα, καὶ ἐξάγει αὐτά. 4 ΚαὶN ὅταν τὰ ἴδια πρόβαταN ἐκβάλῃ, ἔμπροσθεν αὐτῶν πορεύεται· καὶ τὰ πρόβατα αὐτῷ ἀκολουθεῖ, ὅτι οἴδασιν τὴν φωνὴν αὐτοῦ. 5 Ἀλλοτρίῳ δὲ οὐ μὴ ἀκολουθήσωσιν,N ἀλλὰ φεύξονται ἀπʼ αὐτοῦ· ὅτι οὐκ οἴδασιν τῶν ἀλλοτρίων τὴν φωνήν. 6 Ταύτην τὴν παροιμίαν εἶπεν αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς· ἐκεῖνοι δὲ οὐκ ἔγνωσαν τίνα ἦν ἃ ἐλάλει αὐτοῖς.

    7 Εἶπεν οὖν πάλιν αὐτοῖςN ὁ Ἰησοῦς, Ἀμὴν ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτι ἐγώ εἰμι ἡ θύρα τῶν προβάτων. 8 Πάντες ὅσοι ἦλθονN κλέπται εἰσὶν καὶ λῃσταί· ἀλλʼ οὐκ ἤκουσαν αὐτῶν τὰ πρόβατα. 9 Ἐγώ εἰμι ἡ θύρα· διʼ ἐμοῦ ἐάν τις εἰσέλθῃ, σωθήσεται, καὶ εἰσελεύσεται καὶ ἐξελεύσεται, καὶ νομὴν εὑρήσει. 10 Ὁ κλέπτης οὐκ ἔρχεται εἰ μὴ ἵνα κλέψῃ καὶ θύσῃ καὶ ἀπολέσῃ· ἐγὼ ἦλθον ἵνα ζωὴν ἔχωσιν, καὶ περισσὸν ἔχωσιν.

    NVariant with NA/UBS: καλεῖ ♦ φωνεῖ NVariant with NA/UBS: Καὶ ὅταν ♦ Ὅταν NVariant with NA/UBS: πρόβατα ἐκβάλῃ ♦ πάντα ἐκβάλῃ NVariant with NA/UBS: ἀκολουθήσωσιν ♦ ἀκολουθήσουσιν NVariant with NA/UBS: αὐτοῖς ♦ – NVariant with NA/UBS: ἦλθον ♦ ἦλθον [πρὸ ἐμοῦ]

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Fårene, kveen og hyrden (10,1–6)

    Johannes fortsetter med å gjengi det Jesus sa. Når eller hvor det skjedde, sier han ikke klart. Litt lenger frem får vi vite at tempelinnvielsens store høytid var nær. Den fant sted godt og vel to måneder etter løvhyttefesten. Sannsynligvis mener Johannes å si at det han beretter her og i det forrige kapitlet, inntraff en gang i mellomtiden. Hele dette spørsmålet var sikkert helt betydningsløst for ham. Han forteller i overbevisning om at disse ord av Jesus har gyldighet for alle tider, helt uavhengig av når eller hvor de ble uttalt for første gang. De er jo Jesu ord, og hans ord er ånd og liv.

            Jesus tar i bruk en lignelse. Han velger bildet av en sauekve, eller «fårenes gård» som det egentlig står. Det er en innhegning, omgitt av en steinmur, muligens forsterket med en hekk av piggete vekster. Den kan ligge ute i beitemarkene, eller inne ved byen. Der samles sauene inn om kvelden. Det kan være sauer som tilhører ulike eiere. Om natten settes det ut en vakt ved grinden eller døren. Han sover kanskje på selve dørterskelen, slik det også hender i våre dager. Ingen tar noen annen vei inn til sauene, såfremt han ikke kommer for å stjele. Når en av hyrdene kommer, åpnes døren, og hyrden lar sitt lokkerop høre. Hver hyrde har sitt eget rop, et langtrukkent rop, skarpt eller rullende, som høres lang vei, og som sauene hans straks kjenner igjen. Selv kjenner han igjen sine egne sauer, og har kanskje til og med satt et navn på hver av dem. Han samler dem sammen utenfor kveen, og når de er fulltallige, går han i spissen for dem. Hele veien lar han lokkeropet lyde, og hele flokken følger ham.

            De som lytter, skjønner ikke lignelsen. Det er samme erfaring som synoptikerne så ofte forteller om. Altså forklarer Jesus den. Først taler han om døren, så om hyrden og til slutt om sauene. Utleggelsen blir ikke nøyaktig lik i de to første tilfellene. Akkurat dette vakte ikke noen forundring blant jødene. De kunne utlegge en tekst på flere ulike måter, som alle ble regnet som legitime.

    Døren inn til fårene (10,7–10)

    Jesus er døren inn til fårene. Den veien må man gå. Først og fremst handler dette om hyrdene. De som går inn på en annen vei, er tyver og røvere. Og det har de vært, de som er kommet før ham. Helt fra urkirkens dager har man undret seg over hvem det er Jesus her sikter til. At han ikke tenker på slike sendebud fra Gud som Moses og profetene, er åpenbart. Muligens sikter han til de folkelederne som sa at de kom i Guds navn, eller som direkte påsto at de var Messias og forkynte at tiden var inne da Israel skulle befries. Men mest sannsynlig er det at Jesus tenker på Israels åndelige ledere, fariseerne og yppersteprestene. Han hadde jo allerede beskyldt dem for å være blinde veiledere.

            En rett hyrde går altså inn gjennom den døren som heter Kristus. Han skal være kalt av Kristus, han skal tro på ham og holde seg til hans ord. Den som ikke gjør det, er en sabotør, en tyv og en røver, som skaffer seg egne fordeler ved religionens hjelp, og som bare skader menneskene.

            Men bildet av Jesus som døren innebærer også noe mer. Den som går inn gjennom denne døren, skal bli frelst. Og dette gjelder ikke bare hyrden, men alle som tilhører Kristus. Det finnes en eneste vei til forlatelse og liv, og den går gjennom Jesus. Men den som går inn denne veien, kommer til å finne næring. Han skal aldri være nødt til å hungre eller tørste. At han «går inn og går ut», er nok bare ett av de små trekkene som hører med til bildet uten å ha noen spesiell betydning, akkurat som dørvakten eller dette at hyrden fører sauene sine ut av kveen. Kveen som man går inn i er for det første kirken og arbeidet der, hvor en rett hyrde skal gå inn i tro på Jesus. For det andre er den selve troen og samfunnet med Gud. Her har vi ingen motsetning, men et godt bilde på et disippelforhold. Gjennom troen blir man disippel, og da blir man opptatt i Guds familie og i Guds rike, som her på jorden finner sin skikkelse i kirken.