Lesetekst 1: Jes 25,6–9
Herren, hærskarenes Gud, skal på dette fjellet gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin – med fete, margfulle retter og med klaret, gammel vin.7 På dette fjellet skal han tilintetgjøre det sløret som tilslører alle folkene, og det dekket som dekker alle hedningefolkene.8 Han skal oppsluke døden for evig. Og Herren Herren skal tørke tårene av alle ansikter. Sitt folks vanære skal han ta bort fra hele jorden. For Herren har talt.9 På den tiden skal de si: Se, der er vår Gud, ham som vi ventet på, at han skulle frelse oss. Dette er Herren som vi ventet på. La oss fryde og glede oss i hans frelse.
Lesetekst 2: Åp 19,5–9
Og fra tronen gikk det ut en røst som sa: Pris vår Gud, alle hans tjenere, dere som frykter ham, både små og store!6 Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge!7 La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede.8 Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine linet er de helliges rettferdige gjerninger.9 Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord.
Evangelietekst: Luk 14,15–24
Da en av dem som spiste sammen med ham, hørte dette, sa han: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike!16 Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde et stort gjestebud og innbød mange.17 Da tiden for gjestebudet var inne, sendte han tjeneren sin for å si til de innbudte: Kom, for nå er det ferdig.18 Men alle som én begynte de å unnskylde seg. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en åker og må gå og se på den. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt!19 En annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser, og går for å prøve dem. Jeg ber deg: Ha meg unnskyldt!20 Og en tredje sa: Jeg har tatt meg en kone, og derfor kan jeg ikke komme.21 Da tjeneren kom tilbake, fortalte han sin herre dette. Da ble husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut i byens gater og streder, og før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme.22 Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå rom.23 Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt.24 For jeg sier dere: Ingen av de menn som var innbudt, skal smake mitt festmåltid.
15 Ἀκούσας δέ τις τῶν συνανακειμένων ταῦτα εἶπεν αὐτῷ, Μακάριος, ὃςN φάγεται ἄριστον ἐν τῇ βασιλείᾳ τοῦ θεοῦ. 16 Ὁ δὲ εἶπεν αὐτῷ, Ἄνθρωπός τις ἐποίησενN δεῖπνον μέγα, καὶ ἐκάλεσεν πολλούς· 17 καὶ ἀπέστειλεν τὸν δοῦλον αὐτοῦ τῇ ὥρᾳ τοῦ δείπνου εἰπεῖν τοῖς κεκλημένοις, Ἔρχεσθε, ὅτι ἤδη ἕτοιμά ἐστιν πάντα.N 18 Καὶ ἤρξαντο ἀπὸ μιᾶς παραιτεῖσθαιN πάντες. Ὁ πρῶτος εἶπεν αὐτῷ, Ἀγρὸν ἠγόρασα, καὶ ἔχω ἀνάγκην ἐξελθεῖνN καὶ ἰδεῖν αὐτόν· ἐρωτῶ σε, ἔχε με παρῃτημένον. 19 Καὶ ἕτερος εἶπεν, Ζεύγη βοῶν ἠγόρασα πέντε, καὶ πορεύομαι δοκιμάσαι αὐτά· ἐρωτῶ σε, ἔχε με παρῃτημένον. 20 Καὶ ἕτερος εἶπεν, Γυναῖκα ἔγημα, καὶ διὰ τοῦτο οὐ δύναμαι ἐλθεῖν. 21 Καὶ παραγενόμενος ὁ δοῦλος ἐκεῖνοςN ἀπήγγειλεν τῷ κυρίῳ αὐτοῦ ταῦτα. Τότε ὀργισθεὶς ὁ οἰκοδεσπότης εἶπεν τῷ δούλῳ αὐτοῦ, Ἔξελθε ταχέως εἰς τὰς πλατείας καὶ ῥύμας τῆς πόλεως, καὶ τοὺς πτωχοὺς καὶ ἀναπήρουςN καὶ χωλοὺςN καὶ τυφλοὺς εἰσάγαγε ὧδε. 22 Καὶ εἶπεν ὁ δοῦλος, Κύριε, γέγονεν ὡςN ἐπέταξας, καὶ ἔτι τόπος ἐστίν. 23 Καὶ εἶπεν ὁ κύριος πρὸς τὸν δοῦλον, Ἔξελθε εἰς τὰς ὁδοὺς καὶ φραγμούς, καὶ ἀνάγκασον εἰσελθεῖν, ἵνα γεμισθῇ ὁN οἶκος μου. 24 Λέγω γὰρ ὑμῖν ὅτι οὐδεὶς τῶν ἀνδρῶν ἐκείνων τῶν κεκλημένων γεύσεταί μου τοῦ δείπνου.N Πολλοί γὰρ εἰσιν κλητοί, ὀλίγοι δέ ἐκλεκτοί.B
NVariant with NA/UBS: ὃς φάγεται ἄριστον ♦ ὅστις φάγεται ἄρτον NVariant with NA/UBS: ἐποίησεν ♦ ἐποίει NVariant with NA/UBS: πάντα ♦ – NVariant with NA/UBS: παραιτεῖσθαι πάντες ♦ πάντες παραιτεῖσθαι NVariant with NA/UBS: ἐξελθεῖν καὶ ♦ ἐξελθὼν NVariant with NA/UBS: ἐκεῖνος ♦ – NVariant with NA/UBS: ἀναπήρους ♦ ἀναπείρους NVariant with NA/UBS: χωλοὺς καὶ τυφλοὺς ♦ τυφλοὺς καὶ χωλοὺς NVariant with NA/UBS: ὡς ♦ ὃ NVariant with NA/UBS: ὁ οἶκος μου ♦ μου ὁ οἶκος NVariant with NA/UBS: Πολλοί γὰρ εἰσιν κλητοί ὀλίγοι δέ ἐκλεκτοί ♦ – BVariant with other Byzantine MSS: Πολλοί γὰρ εἰσιν κλητοί ὀλίγοι δέ ἐκλεκτοί ♦ –
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
De som takket nei (14,15–24)
En av dem som sitter til bords hører at Jesus nevner oppstandelsen. Vedkommende er påpasselig med å kommentere dette. Kanskje gjør han det av lyst til å si noe fromt, kanskje er det et sukk fra et oppriktig hjerte. Jesus gir et svar som maner til ettertanke. Ja visst er det salig å få sitte til bords i Guds rike. Men hvem blir gjest der? Jødene regnet det som en ganske selvsagt ting – akkurat som mange medlemmer av Den norske kirke. Men Jesus sier at det ikke er så selvsagt. Det kommer til et avgjørende punkt. Alt avhenger av det. Lignelsen han nå forteller taler om dette. Som vanlig er det et anskuelig bilde fra orientens hverdag. En stor fest krever store forberedelser. Først og fremst skal man slakte. Altså sender man ut en slags innbydelse i god tid, slik at folk kan passe på å sette av tid til festen. Når man så er ferdig, kommer den endelige innbydelsen. Men da hender det utrolige, som lignelsen så malende beskriver. De som skulle ha vært klare for festen, har alle grunner som gjør at de ikke kan komme. Det skinner igjennom at de i virkeligheten er mer interessert i det nye de har anskaffet seg: åker, okser eller hustru. Det gjelder altså – moderne uttrykt – sommersted, bil og erotikk. Man vil ikke komme. Da blir mannen som innbød, harm. Og her blir lignelsen gjennomskuelig. Mannen som stelte i stand til fest er Gud. De som har fått den første innbydelsen er eiendomsfolket, de som eier alle profetenes løfter. Nå kommer den endelige innbydelsen – gjennom Jesus. Da takker de innbudte nei. Og så går innbydelsen videre. Den går først til de fattige og ringeaktede ’her i byen’. Det er tollerne og synderne i Israel. Men huset er likevel ikke fullt. Da sendes tjeneren ut ”i byens gater og streder”. Egentlig står det ”på veiene og langs innhegningene”, altså de hekker og murer som står langs veiene utenfor byen. Der sitter fattige fremmede og tigger eller varmer seg i solen (eller de kryper inn i skyggen når det er varmt). Det er bildet på dem som ikke hører til Israel. Og her slutter lignelsen. Vi får ikke høre hvordan hedningene kom inn. Det var jo ennå ikke aktuelt. Men sluttsummen står fast: de som var innbudt, men takket nei får ikke være med. Vi har møtt det samme alvoret tidligere. Det kan komme en dag da man står utenfor i mørket og banker på.