Hopp til innholdet

3. søndag i treenighetstiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: 1 Sam 1,9–18

    9 En gang hadde de spist og drukket i Sjilo. Eli, presten, satt på stolen sin ved dørposten til Herrens tempel. Da sto Hanna opp, 10 og i sin hjertesorg ba hun til Herren og gråt sårt. 11 Og hun gjorde et løfte og sa: Herre, hærskarenes Gud! Dersom du vil se til din tjenestekvinne i hennes nød og komme meg i hu, og ikke glemme din tjenestekvinne, men la din tjenestekvinne få en sønn, så vil jeg gi ham til Herren for hele hans levetid, og det skal ikke komme rakekniv på hodet hans. 12 Slik ba hun lenge for Herrens åsyn, og Eli la merke til munnen hennes. 13 For det var i sitt hjerte Hanna ba. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken. 14 Og han sa til henne: Hvor lenge vil du te deg som drukken? Se til å bli ferdig med vinen din! 15 Da svarte Hanna og sa: Nei, herre! Jeg er en kvinne som bærer på en tung sorg i hjertet. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn. 16 Tenk ikke at din tjenestekvinne er en fordervet kvinne! For jeg har hele tiden talt ut av min store sorg og smerte. 17 Da svarte Eli og sa: Gå bort i fred! Israels Gud skal gi deg det du har bedt ham om. 18 Hun sa: La din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne! Så gikk kvinnen sin vei. Hun fikk seg mat, og så ikke mer så sorgfull ut.

    Lesetekst 2: 1 Joh 2,28 – 3,3 (1 Joh 3,1–3)

    28 Og nå, barn: Bli i ham, for at vi kan ha frimodighet når han blir åpenbart, og ikke bli til skamme for ham når han kommer. 29 Når dere vet at han er rettferdig, så skjønner dere også at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham.

    1 Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner verden ikke oss, fordi den ikke kjenner ham. 2 Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. 3 Og hver den som har dette håpet til ham, renser seg selv, likesom Han er ren.

    Evangelietekst: Mark 10,13–16

    13 Og de bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem. 14 Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barna komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. 15 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det! 16 Og han tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem.

    13 Καὶ προσέφερον αὐτῷ παιδία ἵνα ἅψηταιN αὐτῶν· οἱ δὲ μαθηταὶ ἐπετίμωνN τοῖς προσφέρουσιν. 14 Ἰδὼν δὲ ὁ Ἰησοῦς ἠγανάκτησεν, καὶ εἶπεν αὐτοῖς, Ἄφετε τὰ παιδία ἔρχεσθαι πρός με· μὴ κωλύετε αὐτά· τῶν γὰρ τοιούτων ἐστὶν ἡ βασιλεία τοῦ θεοῦ. 15 Ἀμὴν λέγω ὑμῖν, ὃς ἐὰνN μὴ δέξηται τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ ὡς παιδίον, οὐ μὴ εἰσέλθῃ εἰς αὐτήν. 16 Καὶ ἐναγκαλισάμενος αὐτά, τιθεὶςN τὰς χεῖρας ἐπʼ αὐτά, εὐλόγειN αὐτά.

    NVariant with NA/UBS: ἅψηται αὐτῶν ♦ αὐτῶν ἅψηται NVariant with NA/UBS: ἐπετίμων τοῖς προσφέρουσιν ♦ ἐπετίμησαν αὐτοῖς NVariant with NA/UBS: ἐὰν ♦ ἂν NVariant with NA/UBS: τιθεὶς ♦ κατευλόγει τιθεὶς NVariant with NA/UBS: εὐλόγει αὐτά ♦ –

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Barna og Guds rike (10,13–16)

    Så kommer noen mødre. De bærer frem barna sine, og de vil at Jesus skal legge hendene sine på dem. Disiplene viser dem bort. Markus bruker et ord som betyr å avvise mennesker og å  være brysk imot dem. Jesus merker det og blir opprørt. Han befaler dem å la barna komme frem til ham. Guds rike er jo til for slike. Og den underforståtte meningen er at Guds rike  finnes hos Jesus. Disiplene visste det, men de hadde ment at barna ikke kunne ta imot riket.  De måtte jo først vite hva de gjorde. Det er den vanlige misforståelsen blant alle som ikke har forstått hva virkelig nåde innebærer. Det er ingenting hos oss som kan gjøre oss verdige til å ta del i Guds rike. Det er en ren gave. Vi kan bare ta imot. Og barn tar imot på den riktige måten. Problemet er ikke hvordan et barn skal komme inn i Guds rike. Problemet er de voksne. Motstanden er hos dem. De vil ikke gi slipp på sine bevisste synder. Eller de vil absolutt prestere noe selv for å vise at de duger. 

                Jesus tar altså de små opp på fanget. Markus er alene om å fortelle denne detaljen. Jesus velsigner dem og legger hendene på dem. Det er et tegn på at de nå blir tatt opp i Guds rike.

                Fortellingen om Jesus og barna kom til å få stor betydning etter at Jesus hadde innstiftet dåpen og den urkristne misjonen kom i gang. Man må ha spurt seg om også barna  kunne ta imot dåpen. Her fikk man svaret. Det var ikke de små som først måtte bli store for å kunne komme inn i Guds rike. Det var de store som måtte bli som barn – helt avhengige av å få noe som de ikke fortjente.