Hopp til innholdet

4. søndag i adventstiden (II)

    Tekstrekke II

    Mika 5,1–4a

    1 Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. 2 Derfor skal han overgi dem inntil den tid når hun som skal føde, har født. De som blir igjen av hans brødre, skal vende tilbake sammen med Israels barn. 3 Han skal stå og vokte sin hjord i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds navns høyhet. De skal sitte i ro, for nå skal han være stor like til jordens ender. 4 Han skal være fred. 

    Fil 4,4–9 (Fil 4,4–7)

    4 Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! 5 La deres mildhet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær! 6 Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. 8 For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det! 9 Det som dere også har lært og tatt imot og hørt og sett hos meg, gjør det! Og fredens Gud skal være med dere.

    Luk 1,39–45

    39 Men Maria brøt opp i de dager og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda. 40 Hun kom inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet. 41 Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang barnet i hennes liv. Elisabet ble fylt med Den Hellige Ånd. 42 Hun ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv! 43 Hvordan kan dette hende meg at min Herres mor kommer til meg? 44 For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang barnet i mitt liv av fryd! 45 Salig er hun som trodde! For fullbyrdet skal det bli som er sagt henne av Herren.

    39 Ἀναστᾶσα δὲ Μαριὰμ ἐν ταῖς ἡμέραις ταύταις ἐπορεύθη εἰς τὴν ὀρεινὴν μετὰ σπουδῆς, εἰς πόλιν Ἰούδα, 40 καὶ εἰσῆλθεν εἰς τὸν οἶκον Ζαχαρίου, καὶ ἠσπάσατο τὴν Ἐλισάβετ. 41 Καὶ ἐγένετο ὡς ἤκουσεν ἡN Ἐλισάβετ τὸν ἀσπασμὸν τῆς Μαρίας, ἐσκίρτησεν τὸ βρέφος ἐν τῇ κοιλίᾳ αὐτῆς· καὶ ἐπλήσθη πνεύματος ἁγίου ἡ Ἐλισάβετ, 42 καὶ ἀνεφώνησεν φωνῇN μεγάλῃ, καὶ εἶπεν, Εὐλογημένη σὺ ἐν γυναιξίν, καὶ εὐλογημένος ὁ καρπὸς τῆς κοιλίας σου. 43 Καὶ πόθεν μοι τοῦτο, ἵνα ἔλθῃ ἡ μήτηρ τοῦ κυρίου μου πρὸς μέ;N 44 Ἰδοὺ γάρ, ὡς ἐγένετο ἡ φωνὴ τοῦ ἀσπασμοῦ σου εἰς τὰ ὦτά μου, ἐσκίρτησεν τὸN βρέφος ἐν ἀγαλλιάσει ἐν τῇ κοιλίᾳ μου. 45 Καὶ μακαρία ἡ πιστεύσασα, ὅτι ἔσται τελείωσις τοῖς λελαλημένοις αὐτῇ παρὰ κυρίου.

    NVariant with NA/UBS: ἡ Ἐλισάβετ τὸν ἀσπασμὸν τῆς Μαρίας ♦ τὸν ἀσπασμὸν τῆς Μαρίας ἡ Ἐλισάβετ NVariant with NA/UBS: φωνῇ ♦ κραυγῇ NVariant with NA/UBS: μέ ♦ ἐμέ NVariant with NA/UBS: τὸ βρέφος ἐν ἀγαλλιάσει ♦ ἐν ἀγαλλιάσει τὸ βρέφος.

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Maria hos Elisabet (1,39–45)

    Engelen hadde talt om Elisabet; hun skulle føde en sønn på sine eldre dager. Vi får vite at Maria var i slekt med henne. Ettersom Elisabet var av presteslekt, kan Maria også ha vært det. Andre tror at hun – som Josef – var av Davids ætt, ettersom engelen forutsatte at hennes sønn skulle få ”sin far Davids trone”. Det er usikkert. Ifølge jødisk rett ble Jesus i hvert fall av Davids ætt når Josef tok ham til seg som sin sønn.

                Nå skynder Maria seg til sin slektning i Judea. Når Elisabet får det uventede besøket, rører barnet seg i hennes liv. Straks vet hun hva det kommer av. Også det ufødte barnet gleder seg. Under sitt hjerte bærer Maria ham er alles Herre. De lever nå i underets tid, da Gud handler med menneskene slik som han aldri før har gjort. Nå kommer Messias, og messias-tiden er også Åndens tid. Det er Ånden som nå taler gjennom Elisabet, når hun priser Maria salig. Hun er ”velsignet blant kvinner”. Det er et hebraisk uttrykk som betyr omtrent det samme som ”mer enn andre kvinner”, ”fremfor alle de andre”.