Lesetekst 1: Sef 3,14–17
14 Rop med fryd, Sions datter! Rop høyt, Israel! Gled deg og fryd deg av fullt hjerte, Jerusalems datter! 15 Herren har tatt bort dine straffedommer, han har ryddet bort din fiende. Israels konge, Herren, er i din midte, du skal ikke mer se noe ondt. 16 På den dagen skal det bli sagt til Jerusalem: Frykt ikke, Sion! La ikke hendene synke! 17 Herren din Gud er i din midte, en helt som frelser. Han fryder seg over deg med glede, han tier i sin kjærlighet, han jubler over deg med fryderop.
Lesetekst 2: 2 Kor 1,18–22
18 Så sant Gud er trofast: Vårt ord til dere er ikke både ja og nei! 19 For Guds Sønn, Kristus Jesus, han som ble forkynt blant dere ved oss – ved meg, Silvanus og Timoteus – han er ikke ja og nei, men ja er det blitt i ham! 20 For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss. 21 Men han som binder både oss og dere fast til Kristus, og som har salvet oss, det er Gud. 22 Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter.
Evangelietekst: Matt 1,18–25
18 Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor, Maria, var forlovet med Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved Den Hellige Ånd. 19 Josef, hennes mann, var rettferdig, og ville ikke føre skam over henne. Han ville skille seg fra henne i stillhet. 20 Mens han nå tenkte på dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. 21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. 22 Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten: 23 Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud. 24 Da Josef var våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og han førte sin hustru hjem til seg. 25 Men han levde ikke med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus.
18 Τοῦ δὲ Ἰησοῦ χριστοῦ ἡ γέννησιςN οὕτως ἦν. Μνηστευθείσης γὰρN τῆς μητρὸς αὐτοῦ Μαρίας τῷ Ἰωσήφ, πρὶν ἢ συνελθεῖν αὐτούς, εὑρέθη ἐν γαστρὶ ἔχουσα ἐκ πνεύματος ἁγίου. 19 Ἰωσὴφ δὲ ὁ ἀνὴρ αὐτῆς, δίκαιος ὤν, καὶ μὴ θέλων αὐτὴν παραδειγματίσαι,N ἐβουλήθη λάθρα ἀπολῦσαι αὐτήν. 20 Ταῦτα δὲ αὐτοῦ ἐνθυμηθέντος, ἰδού, ἄγγελος κυρίου κατʼ ὄναρ ἐφάνη αὐτῷ, λέγων, Ἰωσήφ, υἱὸς Δαυίδ, μὴ φοβηθῇς παραλαβεῖν ΜαριὰμN τὴν γυναῖκά σου· τὸ γὰρ ἐν αὐτῇ γεννηθὲν ἐκ πνεύματός ἐστιν ἁγίου. 21 Τέξεται δὲ υἱόν, καὶ καλέσεις τὸ ὄνομα αὐτοῦ Ἰησοῦν· αὐτὸς γὰρ σώσει τὸν λαὸν αὐτοῦ ἀπὸ τῶν ἁμαρτιῶν αὐτῶν. 22 Τοῦτο δὲ ὅλον γέγονεν, ἵνα πληρωθῇ τὸ ῥηθὲν ὑπὸ τοῦN κυρίου διὰ τοῦ προφήτου, λέγοντος, 23 Ἰδού, ἡ παρθένος ἐν γαστρὶ ἕξει καὶ τέξεται υἱόν, καὶ καλέσουσιν τὸ ὄνομα αὐτοῦ Ἐμμανουήλ, ὅ ἐστιν μεθερμηνευόμενον, Μεθʼ ἡμῶν ὁ θεός. 24 ΔιεγερθεὶςN δὲ ὁ Ἰωσὴφ ἀπὸ τοῦ ὕπνου, ἐποίησεν ὡς προσέταξεν αὐτῷ ὁ ἄγγελος κυρίου· καὶ παρέλαβεν τὴν γυναῖκα αὐτοῦ, 25 καὶ οὐκ ἐγίνωσκεν αὐτὴν ἕως οὗ ἔτεκεν τὸνN υἱὸν αὐτῆς τὸν πρωτότοκον· καὶ ἐκάλεσεν τὸ ὄνομα αὐτοῦ Ἰησοῦν.
NVariant with NA/UBS: γέννησις ♦ γένεσις NVariant with NA/UBS: γὰρ ♦ – NVariant with NA/UBS: παραδειγματίσαι ♦ δειγματίσαι NVariant with NA/UBS: Μαριὰμ ♦ Μαρίαν NVariant with NA/UBS: τοῦ κυρίου ♦ κυρίου NVariant with NA/UBS: Διεγερθεὶς ♦ Ἐγερθεὶς NVariant with NA/UBS: τὸν υἱὸν αὐτῆς τὸν πρωτότοκον ♦ υἱόν
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Frelserens fødsel (1,18–25)
Hos jødene var forlovelsen en høytidelig handling med juridisk bindende konsekvenser, slik som en vielse er hos oss (eller trolovelsen i gamle dager; derfor kan det her være hensiktsmessig å bruke det gamle ordet ”trolovet”). Etter trolovelsen snakket man om mann og hustru, selv om kvinnen ennå levde hos sine foreldre. Bryllupet innebar at mannen ”tok sin hustru til seg” på den måten at de dannet et eget hjem og levde sammen. Dersom mannen døde under trolovelsestiden, ble kvinnen betraktet som enke. Det var ekteskapsbrudd om en trolovet kvinne gav seg hen til en annen mann. Det kunne føre til strenge straffer, og i alle tilfeller førte det til vanære. Josef ville beskytte sin trolovede mot dette og tenkte altså på å ordne med en skilsmisse i all stillhet. I drømmen ser han da en engel. Engelen sier til ham at Maria er uskyldig og at barnet hun bærer er blitt til på en måte som intet annet barn i hele verden. Josef skal derfor ta sin hustru til seg, og barnet skal han gi navnet Jesus. Denne Jesus skal ”frelse sitt folk fra deres synder”. Denne setningen får ingen virkelig mening på norsk (eller gresk), men derimot på hebraisk eller arameisk. Navnet Jesus (samme navn som det gammeltestamentlige Joshua) betyr nemlig ”Herren frelser”. Navn betydde mer for jødene enn for oss. De inneholder nemlig ofte en bekjennelse eller et valgspråk. De ble ansett som bærere av en persons innerste vesen. Derfor lå det en proklamasjon og et løfte fra Gud i selve navnet Jesus.
Det ligger en spesiell mening også i ordene ”å frelse sitt folk fra deres synder”. Det var en allmenn jødisk tro at Messias skulle frelse sitt folk. Men han skulle gjøre det gjennom å befri det og slå ned deres fiender. Engelens ord gir et annet bilde av Messias, det bildet Matteus nå tegner i sitt evangelium. Det er bilde av en lidende Frelser, en som blir forfulgt og forkastet. Men akkurat slik vinner han syndernes forlatelse for sitt folk.
Alt dette skjedde, sier Matteus, for at Skriftens ord skulle gå i oppfyllelse. Deretter siterer han Jesajas ord om jomfruen som skulle føde en sønn (Jes 7,14). Han siterer den greske oversettelsen, som vanligvis ble brukt blant jødene (den kalles Septuaginta). I den hebraiske teksten brukes i stedet for ”jomfru” et ord som kan bety både jomfru og ung kvinne. I oversettelsen av Jesaja gjengir vår nåværende kirkebibel dette ordet med ”ung kvinne”, men den sier ”jomfru” på dette stedet, slik som den vanlige greske oversettelsen gjorde den gang.
I fortsettelsen kommer vi gang på gang til å møte den tanken hos Matteus, at Skriften (altså Det gamle testamente) har fått sin oppfyllelse i Kristus. Matteus siterer og tolker derfor Skriften på en måte som kan virke egenrådig. Men denne måten å lese og utlegge Skriften på var allment vedtatt på den tiden. Mens man i moderne vitenskap anser det som selvsagt at man skal forsøke å fastslå hva Bibelens forfattere selv mente med sine utsagn, så var jødene – også Jesus – overbevist om at det ligger mer i bibelordet enn den betydning som ordet kan ha hatt i en bestemt historisk situasjon. Man var nemlig overbevist om at Gud talte gjennom disse ordene, og at han hadde nedlagt en uuttømmelig rikdom i dem. Denne rikdommen kunne man finne frem til gjennom et oppmerksomt studium. Å ”utforske skriftene” innebar derfor å sammenligne et sted med et annet, og å gi akt på de store sammenhengene i Skriften. Det innebar også at man fant antydninger og henvisninger til det som har hendt både før og siden. Man fordypet seg i alle enkeltdeler av teksten. Man tok både hensyn til uttale slik man hadde lært, og til det skrevne ord. Dette ordet besto av bare konsonanter uten vokaler, og det gav mulighet til en annen uttale og en ny betydning.
Vi får et eksempel på denne måten å lese på. Jesaja sier at jomfruens sønn skal kalles Emmanuel. Dette, sier Matteus, har gått i oppfyllelse ved at Marias sønn fikk navnet Jesus. Denne konklusjonen har ingen mening om man ikke – som Matteus – har klart for seg at begge disse navn sier det samme. Eller rettere sagt: at Gud har sagt det samme i begge tilfeller. At ”Herren frelser” innebærer nemlig at ”Gud er med oss”. Den Gud som burde være mot oss, viser at han gjør vår fortapte sak til sin når han sender oss sin Sønn som Frelser. Han kommer til oss for aldri mer å forlate oss. Den tanken går gjennom hele Matteusevangeliet, helt til siste vers: ’Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.’
Nå kan man naturligvis spørre: Hvordan kunne Matteus vite det som han her forteller om Jesu fødsel? Ettersom det strider mot alt det som vi ellers regner med, er det forståelig at man vil bortforklare det som en from legende. For femti år siden var det vanlig at man påstod at legenden om Jesu overnaturlige fødsel oppstod på hellenistisk grunn. Blant grekerne fantes det jo en mengde myter om gudesønner som levde på jorden, og det var ikke underlig om man knyttet lignende tanker til Jesus. Denne teorien holder imidlertid ikke. Det kan nemlig påvises at fortellingene om Jesu fødsel (slik vi har dem i de to første kapitlene hos Matteus og i en annen versjon hos Lukas) må ha hatt sin opprinnelse blant mennesker som tenkte og talte arameisk og kjente til den hebraiske bibelen. De må altså ha kommet til på jødisk jord, i Palestina eller Syria. Men dermed stilles hele spørsmålet i et annet lys. For en jøde var det på ingen måte naturlig, men snarere frastøtende å tenke seg at Messias skulle fødes på denne måten. Blant de jødekristne i Palestina og Syria hadde urmenigheten i Jerusalem en helt dominerende stilling frem til år 70, da byen ble ødelagt. I urmenigheten var Jesu egen bror Jakob den ledende skikkelsen inntil sin død (omkring år 62). Jesu slektninger fantes blant de kristne i Palestina, i det minste frem til år 130. Det er derfor merkverdig at det i disse jødekristne kretser skulle ha kunnet oppstå legender som deres leder visste var grunnløse. Derimot blir det begripelig hvis man regner med at det i urmenigheten ble bevart fortellinger som går tilbake til de som sto Jesus nærmest. Det Matteus forteller, er hendelsesforløpet slik det kan ha blitt skildret av Josef. Lukas’ versjon gir oss hendelsene slik de kan ha sett ut fra Marias synsvinkel.