4. søndag i åpenbaringstiden (II)

2 Mos 3,7–12; 4,10–16 (2 Mos 3,10–12; 4,10–16)

7 Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider. 8 Nå er jeg steget ned for å befri dem fra egypternes hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. Det er det landet hvor kana’aneerne bor, og hetittene og amorittene og ferisittene og hevittene og jebusittene. 9 Israels barns skrik har nå nådd opp til meg. Jeg har også sett hvordan egypterne mishandler dem. 10 Gå av sted! Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt. 11 Men Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulle gå til farao, og at jeg skulle føre Israels barn ut av Egypt? 12 Han sa: Sannelig, jeg vil være med deg. Dette skal være et tegn for deg på at jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, da skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet.

10 Men Moses sa til Herren: Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener. Jeg er tung i mæle og tung i tale. 11 Men Herren sa til ham: Hvem har gitt mennesket munn? Hvem er det som gjør stum eller døv, seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? 12 Gå nå du! Jeg vil være med din munn og lære deg hva du skal tale. 13 Men han sa: Å Herre, send bud med hvem du ellers vil! 14 Da ble Herrens vrede opptent mot Moses, og han sa: Har du ikke din bror Aron, levitten? Han kan tale, det vet jeg! Nå kommer han deg også i møte, og når han ser deg, blir han glad. 15 Du skal tale til ham og legge ordene i munnen på ham. Så skal jeg være med din munn og med hans munn og lære dere hva dere skal gjøre. 16 Han skal tale til folket for deg. Han skal være din munn, og du skal være som Gud for ham.

Rom 9,13–24 (Rom 9,20–24)

13 Som skrevet står: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

14 Hva skal vi da si? Er det da urettferdighet hos Gud? Langt derifra! 15 For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. 16 Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn. 17 For Skriften sier til farao: Nettopp til dette reiste jeg deg opp: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden. 18 Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han. 19 Du vil da si til meg: Hva er det da han klager over? Hvem kan stå imot hans vilje? 20 Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik? 21 Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære?

22 Men om nå Gud – enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent – likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang? 23 Og om han nå gjorde dette for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er over miskunnhetens kar, som han forut hadde gjort i stand til herlighet? 24 Til å være slike kar har han også kalt oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger.

Joh 9,1–11.(12-35a) 35b–41 (Joh 9,1–7.35b–38)

1 Og da han gikk videre, så han en mann som var født blind. 2 Disiplene hans spurte ham: Rabbi, hvem har syndet, han eller foreldrene hans, siden han ble født blind? 3 Jesus svarte: Verken han eller foreldrene hans har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. 4 Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide. 5 Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys. 6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget en deig av spyttet og smurte deigen på øynene hans. 7 Og han sa til ham: Gå og vask deg i dammen Siloa! – det betyr: utsendt. Han gikk da bort og vasket seg, og kom tilbake seende. 8 Naboene og de som før hadde sett ham sitte og tigge, sa da: Er det ikke han som satt og tigget? 9 Noen sa: Jo, det er han! Andre sa: Nei, men han ligner ham! Han selv sa: Det er meg. 10 De sa da til ham: Hvordan ble dine øyne åpnet? 11 Han svarte: Den mannen som heter Jesus, gjorde en deig og smurte på øynene mine og sa til meg: Gå til Siloa og vask deg! Da jeg så gikk bort og vasket meg, kunne jeg se.

12 De sa til ham: Hvor er han? Han sier: Jeg vet ikke. 13 De førte da ham som hadde vært blind til fariseerne. 14 Det var sabbat den dagen da Jesus laget deigen og åpnet øynene hans. 15 Også fariseerne spurte ham da igjen om hvordan han hadde fått synet. Han sa til dem: Han la en deig på øynene mine, jeg vasket meg, og nå ser jeg. 16 Noen av fariseerne sa da: Denne mannen er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten. Andre sa: Hvordan kan et menneske som er en synder, gjøre slike tegn? Og det var uenighet blant dem. 17 Da sier de igjen til den blinde: Hva sier du om ham, siden det var dine øyne han åpnet? Han sa: Han er en profet! 18 Judeerne trodde da ikke om ham at han hadde vært blind og fått sitt syn, før de fikk kalt for seg foreldrene til ham som hadde fått synet. 19 De spurte dem: Er dette sønnen deres, som dere sier er født blind? Hvordan har det seg da at han nå ser? 20 Hans foreldre svarte: Vi vet at dette er sønnen vår, og at han ble født blind. 21 Men hvordan det har seg at han nå ser, det vet vi ikke. Og hvem som har åpnet øynene hans, vet vi heller ikke. Spør ham selv, han er gammel nok til å svare for seg. 22 Dette sa foreldrene hans fordi de var redde for judeerne. For judeerne var allerede blitt enige om at dersom noen bekjente at Jesus var Messias, skulle han utstøtes av synagogen. 23 Derfor sa hans foreldre: Han er gammel nok! Spør ham selv. 24 De kalte da for andre gang til seg mannen som hadde vært blind, og sa til ham: Gi Gud ære! Vi vet at denne mannen er en synder. 25 Han svarte da: Om han er en synder, vet jeg ikke. Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser! 26 De sa til ham: Hva gjorde han med deg? Hvordan åpnet han øynene dine? 27 Han svarte dem: Jeg har allerede sagt dere det, og dere hørte ikke på det. Hvorfor vil dere høre det nå igjen? Kanskje også dere vil bli disiplene hans? 28 Da skjelte de ham ut og sa: Du er hans disippel! Men vi er disipler av Moses. 29 Vi vet at til Moses har Gud talt. Men hvor denne mannen er fra, vet vi ikke. 30 Mannen svarte dem: Dette er da merkelig! Dere vet ikke hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine! 31 Vi vet at Gud ikke hører syndere, men han hører den som er gudfryktig og gjør hans vilje. 32 Aldri fra verden ble til, har en hørt at noen har åpnet øynene på en blindfødt. 33 Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ingenting gjøre. 34 De svarte og sa til ham: Du er helt og fullt født i synder, og du vil lære oss? Og de kastet ham ut.

35 Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut. Da han hadde funnet ham, sa han: Tror du på Guds Sønn? 36 Mannen svarte: Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham? 37 Jesus sa til ham: Du har sett ham. Han som taler med deg, han er det. 38 Han sa: Jeg tror, Herre! Og han falt ned for ham i tilbedelse. 39 Og Jesus sa: Til dom er jeg kommet til denne verden, for at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde. 40 Noen av fariseerne som var der sammen med ham, hørte dette, og de sa til ham: Vi er kanskje også blinde? 41 Jesus sa til dem: Var dere blinde, da hadde dere ikke synd. Men nå sier dere: Vi ser! Derfor er dere fremdeles skyldige.

Καὶ παράγων εἶδεν ἄνθρωπον τυφλὸν ἐκ γενετῆς. 2 Καὶ ἠρώτησαν αὐτὸν οἱ μαθηταὶ αὐτοῦ λέγοντες, Ῥαββί, τίς ἥμαρτεν, οὗτος ἢ οἱ γονεῖς αὐτοῦ, ἵνα τυφλὸς γεννηθῇ; 3 Ἀπεκρίθη Ἰησοῦς, Οὔτε οὗτος ἥμαρτεν οὔτε οἱ γονεῖς αὐτοῦ· ἀλλʼ ἵνα φανερωθῇ τὰ ἔργα τοῦ θεοῦ ἐν αὐτῷ. 4 ἘμὲN δεῖ ἐργάζεσθαι τὰ ἔργα τοῦ πέμψαντός με ἕως ἡμέρα ἐστίν· ἔρχεται νύξ, ὅτε οὐδεὶς δύναται ἐργάζεσθαι. 5 Ὅταν ἐν τῷ κόσμῳ ὦ, φῶς εἰμι τοῦ κόσμου. 6 Ταῦτα εἰπών, ἔπτυσεν χαμαί, καὶ ἐποίησεν πηλὸν ἐκ τοῦ πτύσματος, καὶ ἐπέχρισεν τὸνN πηλὸν ἐπὶ τοὺς ὀφθαλμοὺς τοῦN τυφλοῦ, 7 καὶ εἶπεν αὐτῷ, Ὕπαγε νίψαι εἰς τὴν κολυμβήθραν τοῦ Σιλωάμ – ὃ ἑρμηνεύεται, Ἀπεσταλμένος. Ἀπῆλθεν οὖν καὶ ἐνίψατο, καὶ ἦλθεν βλέπων. 8 Οἱ οὖν γείτονες καὶ οἱ θεωροῦντες αὐτὸν τὸ πρότερον ὅτι τυφλὸςN ἦν, ἔλεγον, Οὐχ οὗτός ἐστιν ὁ καθήμενος καὶ προσαιτῶν; 9 Ἄλλοι ἔλεγον ὅτι Οὗτός ἐστιν· ἄλλοι δὲN ὅτι Ὅμοιος αὐτῷ ἐστιν. Ἐκεῖνος ἔλεγεν ὅτι Ἐγώ εἰμι. 10 Ἔλεγον οὖν αὐτῷ, Πῶς ἀνεῴχθησάνBN σου οἱ ὀφθαλμοί; 11 Ἀπεκρίθη ἐκεῖνος καὶN εἶπεν, Ἄνθρωπος λεγόμενος Ἰησοῦς πηλὸν ἐποίησεν, καὶ ἐπέχρισέν μου τοὺς ὀφθαλμούς, καὶ εἶπέν μοι,N Ὕπαγε εἰς τὴνN κολυμβήθραν τοῦ Σιλωάμ, καὶ νίψαι. Ἀπελθὼν δὲN καὶ νιψάμενος, ἀνέβλεψα.
NVariant with NA/UBS: Ἐμὲ ♦ Ἡμᾶς
NVariant with NA/UBS: τὸν ♦ αὐτοῦ τὸν
NVariant with NA/UBS: τοῦ τυφλοῦ ♦ –
NVariant with NA/UBS: τυφλὸς ♦ προσαίτης
NVariant with NA/UBS: δὲ ὅτι ♦ ἔλεγον Οὐχί ἀλλὰ BVariant with other Byzantine MSS: ἀνεῴχθησάν ♦ ἠνεῴχθησάν
NVariant with NA/UBS: ἀνεῴχθησάν ♦ [οὖν] ἠνεῴχθησάν
NVariant with NA/UBS: καὶ εἶπεν Ἄνθρωπος ♦ Ὁ ἄνθρωπος ὁ
NVariant with NA/UBS: μοι ♦ μοι ὅτι
NVariant with NA/UBS: τὴν κολυμβήθραν τοῦ ♦ τὸν
NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ οὖν

12 ΕἶπονN οὖν αὐτῷ, Ποῦ ἐστιν ἐκεῖνος; Λέγει, Οὐκ οἶδα.

13 Ἄγουσιν αὐτὸν πρὸς τοὺς Φαρισαίους, τόν ποτε τυφλόν. 14 Ἦν δὲ σάββατον ὅτεN τὸν πηλὸν ἐποίησεν ὁ Ἰησοῦς, καὶ ἀνέῳξεν αὐτοῦ τοὺς ὀφθαλμούς. 15 Πάλιν οὖν ἠρώτων αὐτὸν καὶ οἱ Φαρισαῖοι, πῶς ἀνέβλεψεν. Ὁ δὲ εἶπεν αὐτοῖς, Πηλὸν ἐπέθηκέν μου ἐπὶ τοὺς ὀφθαλμούς, καὶ ἐνιψάμην, καὶ βλέπω. 16 Ἔλεγον οὖν ἐκ τῶν Φαρισαίων τινές, ΟὗτοςN ὁ ἄνθρωπος οὐκ ἔστιν παρὰ τοῦ θεοῦ, ὅτι τὸ σάββατον οὐ τηρεῖ. Ἄλλοι ἔλεγον,N Πῶς δύναται ἄνθρωπος ἁμαρτωλὸς τοιαῦτα σημεῖα ποιεῖν; Καὶ σχίσμα ἦν ἐν αὐτοῖς. 17 Λέγουσιν τῷN τυφλῷ πάλιν, ΣὺN τί λέγεις περὶ αὐτοῦ, ὅτι ἤνοιξενN σου τοὺς ὀφθαλμούς; Ὁ δὲ εἶπεν ὅτι Προφήτης ἐστίν. 18 Οὐκ ἐπίστευσαν οὖν οἱ Ἰουδαῖοι περὶ αὐτοῦ, ὅτι τυφλὸςN ἦν καὶ ἀνέβλεψεν, ἕως ὅτου ἐφώνησαν τοὺς γονεῖς αὐτοῦ τοῦ ἀναβλέψαντος, 19 καὶ ἠρώτησαν αὐτοὺς λέγοντες, Οὗτός ἐστιν ὁ υἱὸς ὑμῶν, ὃν ὑμεῖς λέγετε ὅτι τυφλὸς ἐγεννήθη; Πῶς οὖν ἄρτιN βλέπει; 20 Ἀπεκρίθησαν δὲN αὐτοῖς οἱ γονεῖς αὐτοῦ καὶ εἶπον,N Οἴδαμεν ὅτι οὗτός ἐστιν ὁ υἱὸς ἡμῶν, καὶ ὅτι τυφλὸς ἐγεννήθη· 21 πῶς δὲ νῦν βλέπει, οὐκ οἴδαμεν· ἢ τίς ἤνοιξεν αὐτοῦ τοὺς ὀφθαλμούς, ἡμεῖς οὐκ οἴδαμεν· αὐτὸςN ἡλικίαν ἔχει· αὐτὸν ἐρωτήσατε, αὐτὸς περὶ ἑαυτοῦ λαλήσει. 22 Ταῦτα εἶπονN οἱ γονεῖς αὐτοῦ, ὅτι ἐφοβοῦντο τοὺς Ἰουδαίους· ἤδη γὰρ συνετέθειντο οἱ Ἰουδαῖοι, ἵνα ἐάν τις αὐτὸν ὁμολογήσῃ χριστόν, ἀποσυνάγωγος γένηται. 23 Διὰ τοῦτο οἱ γονεῖς αὐτοῦ εἶπονN ὅτι Ἡλικίαν ἔχει, αὐτὸν ἐρωτήσατε.N 24 Ἐφώνησαν οὖν ἐκN δευτέρου τὸν ἄνθρωπον ὃς ἦν τυφλός, καὶ εἶπονN αὐτῷ, Δὸς δόξαν τῷ θεῷ· ἡμεῖς οἴδαμεν ὅτι ὁN ἄνθρωπος οὗτος ἁμαρτωλός ἐστιν. 25 Ἀπεκρίθη οὖν ἐκεῖνος καὶN εἶπεν, Εἰ ἁμαρτωλός ἐστιν, οὐκ οἶδα· ἓν οἶδα, ὅτι τυφλὸς ὤν, ἄρτι βλέπω. 26 Εἶπον δὲN αὐτῷ πάλιν, Τί ἐποίησέν σοι; Πῶς ἤνοιξέν σου τοὺς ὀφθαλμούς; 27 Ἀπεκρίθη αὐτοῖς, Εἶπον ὑμῖν ἤδη, καὶ οὐκ ἠκούσατε. Τί πάλιν θέλετε ἀκούειν; Μὴ καὶ ὑμεῖς θέλετε αὐτοῦ μαθηταὶ γενέσθαι; 28 ἘλοιδόρησανN αὐτόν, καὶ εἶπον, Σὺ εἶN μαθητὴς ἐκείνου· ἡμεῖς δὲ τοῦ ΜωσέωςN ἐσμὲν μαθηταί. 29 Ἡμεῖς οἴδαμεν ὅτι ΜωσῃN λελάληκεν ὁ θεός· τοῦτον δὲ οὐκ οἴδαμεν πόθεν ἐστίν. 30 Ἀπεκρίθη ὁ ἄνθρωπος καὶ εἶπεν αὐτοῖς, Ἐν γὰρN τούτῳ θαυμαστόν ἐστιν, ὅτι ὑμεῖς οὐκ οἴδατε πόθεν ἐστίν, καὶ ἀνέῳξένN μου τοὺς ὀφθαλμούς. 31 Οἴδαμεν δὲN ὅτι ἁμαρτωλῶν ὁ θεὸς οὐκ ἀκούει· ἀλλʼ ἐάν τις θεοσεβὴς ᾖ, καὶ τὸ θέλημα αὐτοῦ ποιῇ, τούτου ἀκούει. 32 Ἐκ τοῦ αἰῶνος οὐκ ἠκούσθη ὅτι ἤνοιξένN τις ὀφθαλμοὺς τυφλοῦ γεγεννημένου. 33 Εἰ μὴ ἦν οὗτος παρὰ θεοῦ, οὐκ ἠδύνατο ποιεῖν οὐδέν. 34 Ἀπεκρίθησαν καὶ εἶπονN αὐτῷ, Ἐν ἁμαρτίαις σὺ ἐγεννήθης ὅλος, καὶ σὺ διδάσκεις ἡμᾶς; Καὶ ἐξέβαλον αὐτὸν ἔξω.
NVariant with NA/UBS: Εἶπον οὖν ♦ Καὶ εἶπαν
NVariant with NA/UBS: ὅτε ♦ ἐν ᾗ ἡμέρᾳ
NVariant with NA/UBS: Οὗτος ὁ ἄνθρωπος οὐκ ἔστιν παρὰ τοῦ θεοῦ ♦ Οὐκ ἔστιν οὗτος παρὰ θεοῦ ὁ ἄνθρωπος
NVariant with NA/UBS: Ἄλλοι ♦ Ἄλλοι [δὲ]
NVariant with NA/UBS: τῷ ♦ οὖν τῷ
NVariant with NA/UBS: Σὺ τί ♦ Τί σὺ
NVariant with NA/UBS: ἤνοιξεν ♦ ἠνέῳξέν
NVariant with NA/UBS: τυφλὸς ἦν ♦ ἦν τυφλὸς
NVariant with NA/UBS: ἄρτι βλέπει ♦ βλέπει ἄρτι
NVariant with NA/UBS: δὲ αὐτοῖς ♦ οὖν
NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν
NVariant with NA/UBS: αὐτὸς ἡλικίαν ἔχει αὐτὸν ἐρωτήσατε ♦ αὐτὸν ἐρωτήσατε ἡλικίαν ἔχει
NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν
NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν
NVariant with NA/UBS: ἐρωτήσατε ♦ ἐπερωτήσατε
NVariant with NA/UBS: ἐκ δευτέρου τὸν ἄνθρωπον ♦ τὸν ἄνθρωπον ἐκ δευτέρου
NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν
NVariant with NA/UBS: ὁ ἄνθρωπος οὗτος ♦ οὗτος ὁ ἄνθρωπος
NVariant with NA/UBS: καὶ εἶπεν ♦ –
NVariant with NA/UBS: δὲ αὐτῷ πάλιν ♦ οὖν αὐτῷ
NVariant with NA/UBS: Ἐλοιδόρησαν ♦ Καὶ ἐλοιδόρησαν
NVariant with NA/UBS: εἶ μαθητὴς ♦ μαθητὴς εἶ
NVariant with NA/UBS: Μωσέως ♦ Μωϋσέως
NVariant with NA/UBS: Μωσῃ ♦ Μωϋσεῖ
NVariant with NA/UBS: γὰρ τούτῳ ♦ τούτῳ γὰρ τὸ NVariant with NA/UBS: ἀνέῳξέν ♦ ἤνοιξέν
NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ –
NVariant with NA/UBS: ἤνοιξέν ♦ ἠνέῳξέν
NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν

35 Ἤκουσεν ὁN Ἰησοῦς ὅτι ἐξέβαλον αὐτὸν ἔξω· καὶ εὑρὼν αὐτόν, εἶπεν αὐτῷ,N Σὺ πιστεύεις εἰς τὸν υἱὸν τοῦ θεοῦ;N 36 Ἀπεκρίθη ἐκεῖνος καὶ εἶπεν, Καὶ τίς ἐστιν, κύριε, ἵνα πιστεύσω εἰς αὐτόν; 37 Εἶπεν δὲN αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, Καὶ ἑώρακας αὐτόν, καὶ ὁ λαλῶν μετὰ σοῦ ἐκεῖνός ἐστιν. 38 Ὁ δὲ ἔφη, Πιστεύω, κύριε· καὶ προσεκύνησεν αὐτῷ. 39 Καὶ εἶπεν ὁ Ἰησοῦς, Εἰς κρίμα ἐγὼ εἰς τὸν κόσμον τοῦτον ἦλθον, ἵνα οἱ μὴ βλέποντες βλέπωσιν, καὶ οἱ βλέποντες τυφλοὶ γένωνται. 40 ΚαὶN ἤκουσαν ἐκ τῶν Φαρισαίων ταῦτα οἱ ὄντεςN μετʼ αὐτοῦ, καὶ εἶπον αὐτῷ, Μὴ καὶ ἡμεῖς τυφλοί ἐσμεν; 41 Εἶπεν αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς, Εἰ τυφλοὶ ἦτε, οὐκ ἂν εἴχετε ἁμαρτίαν· νῦν δὲ λέγετε ὅτι Βλέπομεν· ἡ οὖνN ἁμαρτία ὑμῶν μένει.
NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ –
NVariant with NA/UBS: αὐτῷ ♦ –
NVariant with NA/UBS: θεοῦ ♦ ἀνθρώπου
NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ –
NVariant with NA/UBS: Καὶ ἤκουσαν ♦ Ἤκουσαν
NVariant with NA/UBS: ὄντες μετʼ αὐτοῦ ♦ μετʼ αὐτοῦ ὄντες
NVariant with NA/UBS: οὖν ♦ –

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

En blindfødt blir helbredet (9,1–7)

Johannes forteller om enda et stort under som Jesus utførte i Jerusalem. Og han forteller utførlig, ikke om selve underet, men om de følger det fikk. Han vil få oss til å forstå at dette underet viser hvem Jesus var, og hva han var kommet for å gjøre med oss alle. Han er den som åpner blinde øyne, slik at de kan se. Og blinde er vi alle. Her er det tale om noe som Jesus må få gjøre med hver og en av oss.

        Johannes forteller altså at Jesus kommer gående. Tidspunktet er ikke nærmere angitt. Det kan ha skjedd i forbindelse med at Jesus besøkte løvhyttefesten, men det kan også være ved en annen anledning. I hvert fall befinner vi oss i Jerusalem. Jesus får se en mann som er født blind, og disiplene spør hvorfor han har fått en så tung skjebne. Her går de ut fra en tanke som var gjengs blant jødene: at synd og sykdom henger sammen. Men kunne mannen ha blitt blind fordi han var en større synder enn andre? Han hadde da vært slik fra fødselen av. Kunne det være fedrenes misgjerninger han måtte lide for?

        Jesus svarer at denne sykdommen ikke har noe med synd å gjøre. Sykdom kan ha en positiv mening. Med sykdommen som redskap kan Gud handle på en måte som blir til velsignelse fordi den bringer oss nærmere ham. Jesus viser hva han mener. Han gjør mannen frisk, men først sier han noen ord som avslører at han hadde en dypere mening med det han gjorde. Han er verdens lys. Han er kommet for at mennesker skal se – også det lyset som fører dem hjem til Gud. Der Jesus er, der er dette lyset virksomt. Jesus sier at han ikke kommer til å være hos dem så mye lenger. Disse ordene antyder at hans stund er nær, og at dette skjedde ikke så lang tid før den siste påsken i Jerusalem.

        Så helbreder Jesus mannen. Han lagde en deig, slik det like inn i vår tid har vært vanlig i folkelig legekunst. I denne «grøten» blandet han inn sitt eget spytt, noe som også var vanlig og begripelig for alle. Dette smører han på den syke, og sender ham så til Siloa nede ved bymuren mot Kedron-dalen. Der fantes det et par store dammer som fikk vann gjennom en underjordisk kanal fra Gihon-kilden ved foten av Oljeberget. Johannes gjør oppmerksom på at Siloa kan oversettes med «utsendt». Han mener at dette passer godt inn i sammenhengen. Jesus er den utsendte, den som er kommet fra Gud, «det sanne lys», det som «skulle komme til verden» (1,9).

Hvem kan gjøre slikt? (9,8–12)

Mannen gjør det han har fått beskjed om. Han vasker seg, og dermed er han frisk. Det hele vekker selvsagt stor oppsikt. Som andre blinde i Orienten har han vært henvist til å tigge, og mange har sett ham. Noen kjenner ham igjen, mens andre tviler på at det kan være ham. Han blir spurt, og bekrefter hvem han er. Så kommer de forbløffede spørsmålene: Hvordan kan slikt gå til? Mannen bare konstaterer faktum, nøkternt og saklig: Slik og slik hendte det. Johannes, som sjelden gjentar seg selv, forteller enda en gang det han nettopp har sagt. Om Jesus visste mannen omtrent ikke mer enn hva han het.


Den blinde ser, og den seende blir blind (9,35–41)

Jesus møter den utstøtte, og det er tydelig ikke helt tilfeldig. Han har oppsøkt ham etter å ha hørt hva som er skjedd. Og nå viser det seg hvordan den blindes øyne er blitt åpnet, også åndelig. Når Jesus spør om han tror på Guds Sønn, viser det seg at det er hans høyeste ønske å få gjøre det. Når han får vite at det er Guds Sønn han har foran seg, faller han øyeblikkelig ned for ham. Han vet hvem han tror på. Lyset er kommet til verden, og han er kommet til lyset.

        I ordene om at han er kommet til verden «til dom», sammenfatter Jesus alt det denne hendelsen har å lære oss. «Dom» har en bibetydning av noe som skiller, altså noe som trekker opp den riktige grenselinjen og enten blir til fall eller oppreisning. De blinde blir seende, de seende blir blinde. Det betyr at de som vet at de mangler lyset og lengter etter det, ser når lyset kommer. De åndelig blinde som vet hva som mangler i livet deres, tar imot Menneskesønnen. Og han åpner deres øyne, slik at de ser hvem han er og tror på ham. Men de som er selvsikre, de som innbiller seg at de ser og vet, og som gir seg selv godkjennelse innfor Gud, de ser ikke lyset. Når det viser seg, drar de seg tilbake, dypere og dypere inn i mørket.

        Det som hendte i Jerusalem ved denne anledningen har Johannes sett gjentatt hundrevis, ja tusenvis av ganger gjennom sitt lange liv. Noen av hans landsmenn tok imot Jesus, andre viste evangeliet fra seg. Motsetningen ble mer og mer tilspisset, inntil det til slutt ble offisielt fastslått og gjennomført som lov blant jødene at all tro på Jesus automatisk medførte ekslusjon fra synagogen. Da var Johannes allerede en gammel mann. Men gjennom hele sitt liv, like fra de første forfølgelsene i Jerusalem, hadde han hørt de argumenter og de svar som er å finne i denne beretningen. Han vet at det som den gangen skjedde i Jerusalem både var en begynnelse og et forbilde på det som skulle bli gjentatt et par mannsaldrer frem i tiden. Og vi kan tilføye: det som stadig skjer, også i dag, når Kristi lys skinner blant menneskene.

        Kanskje har Johannes funnet enda en lærdom i denne historien. I hvert fall ble den i urkirken lest som en henvisning til dåpen. Dåpen var jo vannet hvor man vasket av seg urenheten i det forgangne og fikk sitt syn, slik at man kunne se Menneskesønnen.