Lesetekst 1: 1 Mos 22,1–18 (1 Mos 22,1–14)
En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg.2 Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg.3 Så sto Abraham tidlig opp om morgenen og lesste på eselet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn. Han kløvde ved til brennofferet, og ga seg så på vei til det stedet Gud hadde sagt ham.4 På den tredje dagen da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte.5 Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere.6 Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to.7 Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?8 Abraham svarte: Gud vil selv se seg ut lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to.9 De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden.10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! – og han svarte: Ja, her er jeg!12 Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg.13 Abraham så da opp, og se – bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn.14 Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se.15 Herrens engel ropte så for andre gang til Abraham fra himmelen,16 og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn,17 så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie,18 og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.
Lesetekst 2: Hebr 4,14–16
Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!15 For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd.16 La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.
Evangelietekst: Joh 11,45–53
Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham.46 Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort.
47 Yppersteprestene og fariseerne kalte da Rådet sammen og sa: Hva skal vi gjøre? For denne mannen gjør mange tegn.48 Lar vi ham holde på slik, vil alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både vårt hellige sted og vårt folk.49 Men en av dem, Kaifas, han som var yppersteprest dette året, sa til dem: Dere forstår ingenting!50 Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne.51 Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket,52 og ikke bare for folket, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring.53 Fra den dagen la de planer om å drepe ham.
45 Πολλοὶ οὖν ἐκ τῶν Ἰουδαίων, οἱ ἐλθόντες πρὸς τὴν ΜαρίανN καὶ θεασάμενοι ἃ ἐποίησεν ὁN Ἰησοῦς, ἐπίστευσαν εἰς αὐτόν. 46 Τινὲς δὲ ἐξ αὐτῶν ἀπῆλθον πρὸς τοὺς Φαρισαίους, καὶ εἶπονN αὐτοῖς ἃ ἐποίησεν ὁN Ἰησοῦς.
47 Συνήγαγον οὖν οἱ ἀρχιερεῖς καὶ οἱ Φαρισαῖοι συνέδριον, καὶ ἔλεγον, Τί ποιοῦμεν; Ὅτι οὗτος ὁ ἄνθρωπος πολλὰ σημεῖαN ποιεῖ. 48 Ἐὰν ἀφῶμεν αὐτὸν οὕτως, πάντες πιστεύσουσιν εἰς αὐτόν· καὶ ἐλεύσονται οἱ Ῥωμαῖοι καὶ ἀροῦσιν ἡμῶν καὶ τὸν τόπον καὶ τὸ ἔθνος. 49 Εἷς δέ τις ἐξ αὐτῶν Καϊάφας, ἀρχιερεὺς ὢν τοῦ ἐνιαυτοῦ ἐκείνου, εἶπεν αὐτοῖς, Ὑμεῖς οὐκ οἴδατε οὐδέν, 50 οὐδὲ διαλογίζεσθεN ὅτι συμφέρει ἡμῖνN ἵνα εἷς ἄνθρωπος ἀποθάνῃ ὑπὲρ τοῦ λαοῦ, καὶ μὴ ὅλον τὸ ἔθνος ἀπόληται. 51 Τοῦτο δὲ ἀφʼ ἑαυτοῦ οὐκ εἶπεν, ἀλλὰ ἀρχιερεὺς ὢν τοῦ ἐνιαυτοῦ ἐκείνου, προεφήτευσενN ὅτι ἔμελλεν Ἰησοῦς ἀποθνῄσκειν ὑπὲρ τοῦ ἔθνους, 52 καὶ οὐχ ὑπὲρ τοῦ ἔθνους μόνον, ἀλλʼ ἵνα καὶ τὰ τέκνα τοῦ θεοῦ τὰ διεσκορπισμένα συναγάγῃ εἰς ἕν. 53 Ἀπʼ ἐκείνης οὖν τῆς ἡμέρας συνεβουλεύσαντοN ἵνα ἀποκτείνωσιν αὐτόν.
NVariant with NA/UBS: Μαρίαν ♦ Μαριὰμ
NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ –
NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν
NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ –
NVariant with NA/UBS: σημεῖα ποιεῖ ♦ ποιεῖ σημεῖα
NVariant with NA/UBS: διαλογίζεσθε ♦ λογίζεσθε
NVariant with NA/UBS: ἡμῖν ♦ ὑμῖν
NVariant with NA/UBS: προεφήτευσεν ♦ ἐπροφήτευσεν
NVariant with NA/UBS: συνεβουλεύσαντο ♦ ἐβουλεύσαντο
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Dømt til døden for å ha skjenket liv (11,45–54)
Ved å oppvekke Lasarus har Jesus vist at han er Livet. Mange kommer også til tro, men andre skynder seg av sted til myndighetene inne i byen for å rapportere det som er hendt. Umiddelbart kalles nå Det høye råd sammen av yppersteprestene og fariseerne. Med «fariseerne» mener Johannes vanligvis det samme som synoptikerne mener med de «skriftlærde». Disse utgjorde en del av Det høye råd. De var jurister så vel som teologer, og eksperter på Moseloven. En stor del av dem var fariseere, men ikke alle. Fariseerne var en fromhetsretning, arvtagere av den religiøse og nasjonale oppvåkning som begynte under makkabeernes frihetskamp to hundre år tidligere. Da Johannes skrev sitt evangelium, var de jødedommens åndelige ledere. De skriftlærde, derimot, mistet mye av sin innflytelse etter Jerusalems fall. Dette kan forklare hvorfor Johannes snakker om fariseerne der man på Jesu tid ville ha sagt de skriftlærde.
I årene 18 til 36 var Kaifas yppersteprest. Opprinnelig fungerte en yppersteprest på livstid, men romerne var begynt å utnevne og avsette yppersteprester ganske vilkårlig. Det ble påstått at det var bestikkelser med i spillet. Johannes sier at Kaifas var yppersteprest det året, og da mener han tydeligvis det merkelige året da alt dette skjedde. Ypperstepresten bar på sine skuldrer det høyeste åndelige embetet som fantes innenfor Guds folk. Tross alle sine feil hadde han dermed et oppdrag fra Gud. Han ble holdt for å kunne tale profetisk, altså etter som Gud gav ham å tale. Dette viste seg også nå, da han kom med sitt skammelige forslag. Han kom til å si akkurat hva som skulle skje. Jesus skulle dø for at «folket» ikke skulle gå til grunne. Kaifas tenkte på trusselen fra romerne. De ville slå til hvis de merket noen bevegelse i messiansk retning blant folket. Men den virkelige trussel som lå over både Israel og hele menneskeheten, var dommen over synden. Den skulle Guds Messias nå gå inn under for å frelse de skyldige. Det skulle vise seg at Gud hadde barn «spredt omkring» i hele verden, og de skulle samles når evangeliet nådde frem til dem. De skulle samles «til ett», i Guds kirke. Ordet ’kirke’ finnes ikke hos Johannes, men saken finnes der. Kirken er fårefolden og hjorden, den er vintreet med sine grener, den er de mange som skulle «være fullkommet til ett» (17,23).
Det var altså besluttet at Jesus skulle ryddes av veien. Igjen trekker han seg nå avsides, denne gang til en avkrok på grensen til ørkenen, trolig Juda ørken som fyller de østre delene av Juda bergland. Byen Efraim kan ha vært det samme stedet som i Det gamle testamente heter Ofra eller Efron, et par mil nordøst for Jerusalem. Men dette vet vi ikke med sikkerhet.