4 Mos 21,4–9
4 Så brøt de opp fra fjellet Hor og tok veien til Rødehavet for å dra utenom Edoms land. Men på veien ble folket utålmodig. 5 De talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten! 6 Da sendte Herren serafslanger inn blant folket. De bet folket, og mye folk av Israel døde. 7 Så kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss! Og Moses ba for folket. 8 Da sa Herren til Moses: Lag deg en serafslange og sett den på en merkestang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. 9 Så laget Moses en kobberslange og satte den på en merkestang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live.
2 Kor 5,18–21
18 Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. 19 Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. 20 Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! 21 Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.
Joh 3,11–16
11 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. 12 Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske? 13 Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen. 14 Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli opphøyet, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. 16 For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.
11 Ἀμὴν ἀμὴν λέγω σοι ὅτι ὃ οἴδαμεν λαλοῦμεν, καὶ ὃ ἑωράκαμεν μαρτυροῦμεν· καὶ τὴν μαρτυρίαν ἡμῶν οὐ λαμβάνετε. 12 Εἰ τὰ ἐπίγεια εἶπον ὑμῖν καὶ οὐ πιστεύετε, πῶς, ἐὰν εἴπω ὑμῖν τὰ ἐπουράνια, πιστεύσετε; 13 Καὶ οὐδεὶς ἀναβέβηκεν εἰς τὸν οὐρανόν, εἰ μὴ ὁ ἐκ τοῦ οὐρανοῦ καταβάς, ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου ὁN ὢν ἐν τῷ οὐρανῷ. 14 Καὶ καθὼς ΜωσῆςN ὕψωσεν τὸν ὄφιν ἐν τῇ ἐρήμῳ, οὕτως ὑψωθῆναι δεῖ τὸν υἱὸν τοῦ ἀνθρώπου· 15 ἵνα πᾶς ὁ πιστεύων εἰςN αὐτὸν μὴN ἀπόληται, ἀλλʼ ἔχῃ ζωὴν αἰώνιον.
16 Οὕτως γὰρ ἠγάπησεν ὁ θεὸς τὸν κόσμον, ὥστε τὸν υἱὸν αὐτοῦN τὸν μονογενῆ ἔδωκεν, ἵνα πᾶς ὁ πιστεύων εἰς αὐτὸν μὴ ἀπόληται, ἀλλʼ ἔχῃ ζωὴν αἰώνιον.
NVariant with NA/UBS: ὁ ὢν ἐν τῷ οὐρανῷ ♦ – NVariant with NA/UBS: Μωσῆς ♦ Μωϋσῆς NVariant with NA/UBS: εἰς αὐτὸν ♦ ἐν αὐτῷ NVariant with NA/UBS: μὴ ἀπόληται ἀλλʼ ♦ – NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ♦ –
Kommentar til evangelieteksten
av Bo Giertz.
Menneskesønnen skal opphøyes (3,9–15)
Nikodemus spør hvordan noe slikt skal kunne skje. Jesus gir ham en mild bebreidelse fordi han ikke forstår bedre, han som skal være lærer for sitt folk. Underforstått: Den som skjønner seg på skriftene, bør også vite dette. Jesus forsikrer overfor Nikodemus at han snakker om ting som han virkelig har kjennskap til. Han har sett det, og er sendt for å vitne om det. Hittil har han talt med Nikodemus om «de jordiske ting». Grunnteksten benytter her et adjektiv i en form (intetkjønn flertall) som kan bety alle slags jordiske ting og hendelser, og det er ikke helt klart hva ordet sikter til. Det må i hvert fall være noe som forekommer i dette livet og i denne verden. Til og med den nye, åndelige fødsel er blant de ting som finner sted på jorden. Men Jesus har noe annet på hjertet, nemlig det som hører den himmelske verden til. Og kan man ikke gjenkjenne og begripe Guds ånds verk når det skjer her på jorden, hvordan skal man da kunne begripe det som tilhører himmelen?
Flere har undret seg over hvorfor Jesus her sier vi: «Vi taler om det vi vet». Man har antatt at dette er en flertallsform som forfattere og talere pleide å bruke. (Hos Paulus finner vi den til stadighet.) Andre mener at vi her enda en gang finner Johannes’ særegne måte å anvende sin Mesters ord på. Han vet at han selv og de andre apostlene, ja, hele menigheten, i denne stund slutter seg til det Jesus sier. Her er det altså ikke bare Jesus som taler med Nikodemus. Nei, Kristus taler sammen med sin kirke til synagogen, eller til hvem som helst som ikke tror på hans navn.
Jesus vet altså hva han snakker om. Han er den eneste som har vært i himmelen. Ingen har steget opp dit. Ingen har sett Gud. Men Jesus er kommet fra Gud, og har «forklaret ham» (1,18). At «ingen har steget opp til himmelen» kan kort og godt bety at ingen har vært der unntatt Kristus. Kanskje har ordene formet seg slik for Johannes fordi han hadde Jesu himmelfart i tankene. Han som var steget ned, hadde også steget opp til himmelen.
I fortsettelsen har vi i hvert fall å gjøre med dette at Jesus er blitt «opphøyet». Det har skjedd på korset, på lignende måte som da Moses hengte kobberslangen på en stang til frelse for dem som var bitt av slanger i ørkenen. Og hele menneskeheten har den gamle slanges gift i sine årer, og ville ha gått fortapt hvis Gud ikke hadde latt korset reise til frelse for alle som ser det og tror. Når det heter at Menneskesønnen skal bli «opphøyet», viser ordet sikkert først og fremst til korsfestelsen. Men det samme ordet brukes også om himmelfarten (Apg 2,33), og Johannes mener sannsynligvis at Jesus ble opphøyet både da han hang på korset, da han oppsto fra graven, og da han fór opp til himmelen.
Dette er det saklige svar på Nikodemus’ spørsmål om hvordan det er mulig å bli født på ny. Kristus har dødd, og stått opp igjen. Han har steget opp til himmelen, og sendt Den Hellige Ånd. Han er virksom i sin kirke. Der opptar han oss i samfunn med seg og gir oss del i det livet som bare han kan gi, han som døde for oss og sonet våre synder. Derfor er det at Menneskesønnen «skal» dø på korset. Vi møter her det samme ordet for «skal» som da Jesus forutså sin lidelseshistorie. Det var ingen vei utenom.
Det er troen på Jesus som frelser (3,16–21)
Nikodemus er nå forsvunnet ut av historien. Vi vet ikke sikkert om det fortsatt er Jesus som taler, eller om det er Johannes som mediterer. Som vi allerede har sett, har dette spørsmålet neppe noen betydning. Johannes taler uansett på sin Herres oppdrag, og ut fra den kunnskapen han har fått av Jesus selv.
Spørsmålet gjelder stadig hvem som kommer inn i Guds rike. Vi har fått høre at vi må bli født på ny, og at dette er mulig fordi Jesus har dødd og stått opp igjen. Nå kommer siste svar på samme spørsmål: Guds rike står åpent for alle, og det mottas ved tro på Jesus.
Bakenfor alt dette står Guds ufattelige kjærlighet. Gud elsker verden, den falne, onde, fiendtlige verden, og han elsker den så høyt at han har ofret sin eneste sønn for den. Det som Abraham ikke trengte å gjøre da hans kjærlighet ble stilt på prøve og han viste seg villig til å ofre sin sønn, det har Gud gjort for oss. Vi behøver ikke å gå fortapt eller møte den ulykkelige skjebnen som menneskeheten påførte seg selv da den vendte seg bort fra Gud. Veien til redning er å tro på Jesus. Den som gjør det, får det evige liv. Ikke en gang i fremtiden, men allerede nå.
Dette berømte verset, som er blitt kalt «Den lille bibel», sier altså ikke at alle mennesker får evig liv fordi Gud er så god. Det sier at Gud er så god at han har gjort et ufattelig stort offer for å berge oss ut av en håpløs situasjon. Uten dette offeret ville vi ha gått fortapt. Nå tilbyr han oss en mulighet til frelse, den eneste som finnes. Det er å tro på Sønnen, overgi seg til ham og fødes på ny. Dommen hviler altså fortsatt over den falne verden. Jødene tenkte seg at når Messias kom, ville dommen ramme alt som var ondt. Til og med døperen Johannes tok for gitt at Messias var utsendt for å «rense sin låve». Men Gud sendte ikke sin sønn for å dømme verden, men for å frelse den. Den som tror på ham, kommer aldri under noen dom. Men det mennesket som ikke tror, befinner seg fortsatt under dommen, den dom som på forhånd hviler over verden. Når Jesus kommer tilbake, vil en uunngåelig todeling finne sted. Det er den som er dommen. På gresk brukes samme ord for dom og atskillelse, for her skilles veiene. Noen vender seg til lyset, andre flykter inn i mørket. Hva menneskene gjør, beror på dem selv og avslører deres vesen. Noen elsker det onde og skitne, for det gir så mange fordeler og nytelser. Andre har midt i sin tvil likevel «gjort sannheten». Dette uttrykket sier hva sannhet er ifølge Bibelen. Sannheten er ikke bare en riktig teori eller en korrekt opplysning. Sannheten er Guds gode mening med skapelsen, hans plan og vilje. Derfor kan man stå i sannheten (8,44) og være av sannheten (19,35). Det finnes mennesker som ennå ikke har møtt Kristus, og kanskje synes å være langt borte fra Gud, men som bærer på en respekt for denne Guds sannhet og i hvert fall glimtvis har prøvd å leve i samsvar med den. Når Kristus kommer med sitt lys, trekkes de mot ham. De gjenkjenner lyset. De har lenge kjent seg trukket mot det, og nå vet de hvorfor.