Lesetekst 1: Jes 40,26–31
26 Løft øynene mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, og som kaller dem alle ved navn. På grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én. 27 Hvorfor vil du si, Jakob, og tale slik, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min Gud bryr seg ikke om min rett? 28 Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett, han blir ikke utmattet, hans forstand er uransakelig. 29 Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. 30 Gutter blir trette og utmattet, og unge menn snubler. 31 Men de som venter på Herren, får ny kraft. De løfter vingene som ørner. De løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.
eller Apg 8,26–40 (Apg 8,26–39)
26 Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den veien som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde. 27 Filip brøt opp og dro av sted. Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe. 28 Han var nå på hjemvei, og satt i vognen sin og leste profeten Jesaja. 29 Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær til den vognen! 30 Filip løp da borttil, og hørte at han leste profeten Jesaja, og sa: Skjønner du det du leser? 31 Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han ba Filip stige opp og sette seg sammen med ham. 32 Men det avsnittet i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner han ikke sin munn. 33 I hans fornedrelse ble dommen over ham tatt bort. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv blir tatt bort fra jorden. 34 Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg si meg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen? 35 Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftstedet, forkynte han evangeliet om Jesus for ham. 36 Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt? 37 Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn! 38 Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham. 39 Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han dro sin vei med glede. 40 Men Filip ble funnet i Asjdod. Han dro gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea.
Lesetekst 2: 2 Kor 4,14–18
14 For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp med Jesus og stille oss fram sammen med dere. 15 For alt dette skjer for deres skyld, for at nåden må bli rik og virke rikelig takksigelse fra så mange flere, til Guds ære. 16 Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag. 17 For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. 18 Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.
Evangelietekst: Joh 14,1–12 (Joh 14,1–11)
1 La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! 2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. 3 Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. 4 Og dit jeg går, vet dere veien. 5 Tomas sier til ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien? 6 Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.
7 Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham. 8 Filip sier til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss! 9 Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? 10 Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ordene jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger. 11 Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld. 12 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerningene jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far.
Μὴ ταρασσέσθω ὑμῶν ἡ καρδία· πιστεύετε εἰς τὸν θεόν, καὶ εἰς ἐμὲ πιστεύετε. 2 Ἐν τῇ οἰκίᾳ τοῦ πατρός μου μοναὶ πολλαί εἰσιν· εἰ δὲ μή, εἶπον ἂν ὑμῖν· ΠορεύομαιN ἑτοιμάσαι τόπον ὑμῖν. 3 Καὶ ἐὰν πορευθῶ ἑτοιμάσωBN ὑμῖνN τόπον, πάλιν ἔρχομαι καὶ παραλήψομαιN ὑμᾶς πρὸς ἐμαυτόν· ἵνα ὅπου εἰμὶ ἐγώ, καὶ ὑμεῖς ἦτε. 4 Καὶ ὅπου ἐγὼN ὑπάγω οἴδατε, καὶN τὴν ὁδὸν οἴδατε. 5 Λέγει αὐτῷ Θωμᾶς, Κύριε, οὐκ οἴδαμεν ποῦ ὑπάγεις· καὶN πῶς δυνάμεθα τὴν ὁδὸν εἰδέναι; 6 Λέγει αὐτῷ ὁN Ἰησοῦς, Ἐγώ εἰμι ἡ ὁδὸς καὶ ἡ ἀλήθεια καὶ ἡ ζωή· οὐδεὶς ἔρχεται πρὸς τὸν πατέρα, εἰ μὴ διʼ ἐμοῦ.
NVariant with NA/UBS: Πορεύομαι ♦ ὅτι πορεύομαι BVariant with other Byzantine MSS: ἑτοιμάσω ♦ καὶ ἑτοιμάσω ͂ ἑτοιμάσαι NVariant with NA/UBS: ἑτοιμάσω ♦ καὶ ἑτοιμάσω NVariant with NA/UBS: ὑμῖν τόπον ♦ τόπον ὑμῖν NVariant with NA/UBS: παραλήψομαι ♦ παραλήμψομαι NVariant with NA/UBS: ἐγὼ ♦ [ἐγὼ] NVariant with NA/UBS: καὶ τὴν ὁδὸν οἴδατε ♦ τὴν ὁδόν NVariant with NA/UBS: καὶ ♦ – NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ [ὁ]
7 Εἰ ἐγνώκειτέN με, καὶ τὸν πατέρα μου ἐγνώκειτεN ἄν· καὶ ἀπʼ ἄρτι γινώσκετε αὐτόν, καὶ ἑωράκατε αὐτόν. 8 Λέγει αὐτῷ Φίλιππος, Κύριε, δεῖξον ἡμῖν τὸν πατέρα, καὶ ἀρκεῖ ἡμῖν. 9 Λέγει αὐτῷ ὁ Ἰησοῦς, ΤοσοῦτονN χρόνον μεθʼ ὑμῶν εἰμι, καὶ οὐκ ἔγνωκάς με, Φίλιππε; Ὁ ἑωρακὼς ἐμέ, ἑώρακεν τὸν πατέρα· καὶN πῶς σὺ λέγεις, Δεῖξον ἡμῖν τὸν πατέρα; 10 Οὐ πιστεύεις ὅτι ἐγὼ ἐν τῷ πατρί, καὶ ὁ πατὴρ ἐν ἐμοί ἐστιν; Τὰ ῥήματα ἃ ἐγὼ λαλῶN ὑμῖν, ἀπʼ ἐμαυτοῦ οὐ λαλῶ· ὁ δὲ πατὴρ ὁN ἐν ἐμοὶ μένων, αὐτὸςN ποιεῖ τὰ ἔργα.N 11 Πιστεύετέ μοι ὅτι ἐγὼ ἐν τῷ πατρί, καὶ ὁ πατὴρ ἐν ἐμοί· εἰ δὲ μή, διὰ τὰ ἔργα αὐτὰ πιστεύετέ μοι.N
NVariant with NA/UBS: ἐγνώκειτέ με ♦ ἐγνώκατέ με NVariant with NA/UBS: ἐγνώκειτε ἄν ♦ γνώσεσθε NVariant with NA/UBS: Τοσοῦτον χρόνον ♦ Τοσούτῳ χρόνῳ NVariant with NA/UBS: καὶ πῶς ♦ πῶς NVariant with NA/UBS: λαλῶ ὑμῖν ♦ λέγω ὑμῖν NVariant with NA/UBS: ὁ ἐν ♦ ἐν NVariant with NA/UBS: αὐτὸς ♦ – NVariant with NA/UBS: ἔργα ♦ ἔργα αὐτοῦ NVariant with NA/UBS: αὐτὰ πιστεύετέ μοι ♦ αὐτὰ πιστεύετε
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Tryggheten i troen på Jesus (14,1–4)
Jesus har altså sagt det: Han skal gå bort. Disiplene er bestyrtet over dette, naturlig nok. Men Jesus sier dem at de ikke behøver å plage seg med å gå rundt og være engstelige. De skal tro på Gud. Han mener: med den tro som han har lært dem opp i. Altså ikke bare en tro på at Gud finnes, men en tro som innebærer barnlig fortrøstning og tillit. Og så tilføyer han noe svært viktig: Tro også på meg. Troen på Jesus er en nødvendig del av den tro som gjør mennesker trygge. Han kommer ikke til å svikte dem som er hans egne. Det er for deres skyld han går bort. Han skal berede dem rom hos Faderen. Det finnes boliger nok, men ingen kan ta dem i eie hvis ikke Jesus først går den tunge vei som er hans egen, den som skal sone verdens synder. Det er dette han nå skal gjøre.
Slik kan man gjengi tankegangen i det Jesus sier. Men teksten er ikke helt entydig. Man kan også oversette den slik: «Var det ikke slik, ville jeg si dere at jeg nå går bort for å gjøre i stand rom for dere.» Vanskeligheten blir da å forklare hvorfor Jesus umiddelbart etterpå sier at han faktisk går bort for å gjøre i stand et slikt rom.
Jesus går bort, men han skal komme tilbake. Han sier ikke hvordan. Kanskje har han her med hensikt uttrykt seg tvetydig. Ordene kan referere til både hans oppstandelse og til gjenkomsten, når han for siste gang kommer til denne verden. Det er også mulig at de sikter til dødens stund. Jesus sa jo nettopp til Peter at han lenger frem i tiden skulle få følge sin Mester. Disse ordene siktet til hans martyrium og død. Døden kan altså innebære at man får følge den Herre som er kommet for å hente sin disippel hjem.
Den eneste vei til Faderen (14,5–7)
Nå har Tomas noe å spørre om. Han kalles iblant for «tvileren», men vi har ingen grunn til å tenke oss ham som en dypsindig grubler. Johannes fremstiller ham snarere som en enkel og redelig sjel, som har litt tungt for å forstå. Som kanskje den eneste av disiplene har han ikke skjønt hvor Jesus går, og da undrer han seg over hvordan han skal vite veien dit. Jesus svarer at det er han selv som er veien. Han går til Faderen, og dit finnes det ingen vei utenom Jesus. Disse ordene sier oss hva som er selve kjernepunktet i den kristne tro. Evangeliet er ikke bare et budskap om at Gud elsker oss, eller at det finnes tilgivelse for alle synder. Det avgjørende er at Jesus har gjort det mulig for oss å komme hjem til Gud. Veien dit er uoppløselig forbundet med ham selv. Frelsen består i å tro på ham, komme til ham, følge ham og tilhøre ham. Han har ikke gitt oss noe kart å følge, eller noen veibeskrivelse å gå etter. I stedet går han selv med oss. Og det lar seg ikke gjøre å komme frem til målet uten å være i følge med ham.
At Jesus er veien, betyr derfor at han også er sannheten og livet. «Sannheten» er sannheten om Gud selv, om hans mening med våre liv, om synden og frelsen, om det ytterste målet med alt. Denne sannheten kan vi ikke utforske eller tenke oss frem til. Den må åpenbares for oss, og denne åpenbaringen har vi i Jesus og hans ord, så fullstendig som den kan bli her på jorden. Derfor finnes det ingen autoritet som kan stilles opp mot Jesus. Og derfor er han også livet. Det betyr at det virkelige livet, det som Gud har skapt oss til, et liv i samfunn med Gud, et liv som ikke kan dø, det er å finne hos Jesus. Der kan vi få del i det, og bare der. Her går det altså an å finne Gud og se ham slik han er. «Fra nå av», sier Jesus. Stunden var jo kommet, den store og avgjørende, da Jesus skulle åpenbare Guds kjærlighet på en måte som disiplene aldri kunne ha tenkt seg.
Å møte Jesus er å møte Gud (14,8–11)
Filip kommer her med et ønske som mange fromme mennesker har hatt, både før og senere. Han vil se Gud. Fikk han bare det, skulle all tvil forsvinne, og alt som var dunkelt skulle bli tindrende klart. Mange som søker Gud, tenker akkurat slik. Men Jesus svarer, med en mild bebreidelse, at Filip allerede har fått se Gud. Vi mennesker kan virkelig stilles ansikt til ansikt med Gud her på jorden, men bare på én eneste måte, og det er å møte Jesus Kristus. I ham er Gud; i ham er Faderen nærværende, og taler og handler. Her kan vi lære ham å kjenne, og forstå hvor høyt han elsker oss.
Jesus legger til at selv om disiplene har vanskelig for å skjønne dette, så burde de kunne tro for selve gjerningenes skyld. De er jo «tegn» som nettopp viser at det er Gud som handler her – ikke først og fremst fordi det dreier seg om mirakler, men fordi det er Guds frelse og Guds rike som trer åpent frem i dagen.
Med Åndens hjelp skal større ting skje (14,12–20)
Jesus går bort, men han kommer til å fortsette sitt verk. Det er dette verket han taler om nå, og det kommer til å forbli et hovedtema i fortsettelsen. Han begynner med å love at den som tror, skal gjøre slike gjerninger som han selv har gjort, ja, enda større. Jesus kommer altså til å handle gjennom sine disipler. Han lover å oppfylle deres bønner når de ber i hans navn. Og det skal skje større ting enn de som er skjedd i hans levetid.
Et slikt løfte kan virke fullstendig urimelig på oss. Kan Jesus virkelig ha sagt og ment noe slikt? Vi gjør nok klokt i å prøve å forestille oss hva Johannes selv ville ha svart hvis spørsmålet ble stilt til ham. Når han skriver dette i sin alderdom, mener han tydelig nok både at Jesus har gitt dette løftet og at han selv, Johannes, på en eller annen måte har sett det bli oppfylt. Kanskje ville han da ha fortalt om slike kraftige saker som vi kjenner fra Apostlenes gjerninger. Apostlene visste at de hadde fått både oppdrag og makt til å gjøre ting som vi ellers regner som umulige, når Gud ville det slik. Det kan vi se av blant annet brevene til Paulus. Men kanskje ville Johannes ha svart oss at Jesus da han forlot vår verden, begynte på et enda større verk enn det han utførte på jorden. Da hadde han begrenset seg til «de fortapte får av Israels hus». Nå var evangeliet ført lenger ut og nådd frem til flere mennesker enn det noensinne gjorde i Jesu levetid. Også dette var «Jesu gjerninger». Men han hadde utført dem gjennom dem som trodde på ham.
Hvordan kan slikt gå til? Jesus nevner to betingelser. Den ene er bønnen i hans navn. Å be i Jesu navn betyr å be i fellesskap med ham, elske ham og holde seg til ham. Bønnen blir da et redskap som hans vilje skjer gjennom.
Men det fremste redskapet for Kristi store fremtidsverk er Ånden. Jesus kaller ham for «talsmannen», på gresk parakleten. Det betyr en som bistår, en trøster, en rådgiver, en forsvarer og en hjelper. Hittil hadde Jesus vært en slik talsmann. Nå skulle han sende «en annen talsmann». Vi får høre flere viktige ting om ham. Han er «en annen», og ikke bare Jesus i en ny skikkelse. Dette ordet kom til å bli viktig for urkirkens fedre da de grublet over treenighetens mysterium. Gud er én, men i hans vesen finnes denne trefoldighet som gjør at han er Fader, Sønn og Ånd.
Videre: Talsmannen er «sannhetens Ånd». Han vitner om Guds sannhet, den som Jesus har legemliggjort. Denne sannheten må man søke, elske og bøye seg for hvis man skal kunne ta imot Ånden. Den som skal få Ånden, må elske Jesus og holde hans bud. Disse «bud» betyr ikke en samling med lover og forordninger. Her, som alltid hos Johannes, er det store budet å ta imot Jesus, tro på ham og stole på ham i alle ting. Da «holder» man hans bud. Man holder fast ved hans ord, slik de en gang er overgitt oss. Her går grensen mellom Åndens kirke og den åndløse verdenskirken som har navnet, men ikke Ånden. Verden tror at alle ting skifter og forandrer seg, også kristendommen, og at det til syvende og sist er vi mennesker som bestemmer alle ting. Derfor kan verden ikke ta imot Ånden.
Til slutt: Ånden skal komme for å bli. Han skal alltid være både hos de kristne, og i dem. Han skal være hos dem, midt iblant dem slik Jesus en gang var, og synlig som ham, i kirkens, Ordets og sakramentenes skikkelse. Gjennom disse midlene skal han virke i dem, og ta bolig i deres hjerter.
Jesus kalte nettopp disiplene for sine barn (13,33). Nå sier han til dem at han ikke skal forlate dem foreldreløse. Han skal komme til dem. Fortsatt sier han ikke uttrykkelig hvordan dette skal skje. Trolig tenker han på både sin oppstandelse og sin gjenkomst. Her mener han nok også at han skal komme når Ånden kommer. Vi får straks høre mer om den saken. Verden kommer ikke til å se ham lenger. Den kommer til å tro at han er død og borte for alltid. Men disippelen vet at han lever, og ser ham med troens øyne. Dette hører med til Åndens verk. Slik forstår vi at Jesus virkelig kom fra Gud, og at han lever i Gud. Og enda mer: Vi forstår at han nå lever i oss, og at vi har del i ham. På denne måten er han alltid til stede hos sine, og de er «i Kristus». Slik velger Paulus å uttrykke det.