Hopp til innholdet

5. søndag i åpenbaringstiden (II)

    Salme 107,1. 23–32 (Salme 107,23–32)

    1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer til evig tid!

    23 De som for ut på havet i skip, som drev handel på store vann, 24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet. 25 Han bød og lot det komme en stormvind som reiste store bølger. 26 De for opp mot himmelen, de for ned i avgrunnene, deres sjel ble motløs i ulykken. 27 De tumlet og ravet som en drukken mann, med all deres visdom var det forbi. 28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut. 29 Han gjorde stormen til havblikk, og fikk bølgene til å tie. 30 De gledet seg over at bølgene la seg til ro, og han førte dem til den havnen de ønsket. 31 De skal prise Herren for hans miskunn og for hans undergjerninger mot menneskenes barn, 32 og de skal opphøye ham i folkets forsamling og prise ham der hvor de eldste sitter.

    2 Kor 1,3–11 (2 Kor 1,8–11)

    3 Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, 4 han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøsten vi selv blir trøstet med av Gud. 5 For likesom Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål, så er også vår trøst rikelig ved Kristus. 6 Lider vi trengsel, tjener det til trøst og frelse for dere. Blir vi trøstet, tjener det også til trøst for dere, en trøst som viser sin kraft i utholdenhet under de samme lidelsene som også vi lider. 7 Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik som dere har del i lidelsen, så skal dere også ha del i trøsten. 8 For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengselen vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet sto til å redde. 9 Vi regnet oss alt som dødsdømte, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, han som reiser opp de døde. 10 Han fridde oss og frir oss fra så svær en dødsfare, og vi har det håpet til ham at han også heretter vil fri oss. 11 Også dere må komme oss til hjelp med bønn, slik at det fra manges munn kan lyde rikelig takk for oss, for den nåde som er oss gitt.

    Matt 14,22–36 (Matt 14,22–34)

    22 Og straks nødde han disiplene til å gå i båten og dra i forveien for ham over til den andre siden, mens han sendte folket fra seg. 23 Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene. 24 Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hardt mot bølgene, for vinden var imot. 25 Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. 26 Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel. 27 Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke! 28 Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! 29 Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. 30 Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! 31 Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du? 32 Og da de steg opp i båten, la stormen seg. 33 Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!

    34 Da de var kommet over, la de til ved Gennesaret-landet. 35 Folk der på stedet kjente ham igjen, og de sendte bud rundt i hele omlandet, og førte til ham alle som hadde ondt. 36 Og de ba ham om at de bare måtte få røre ved minnedusken på kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble helbredet.

    22 Καὶ εὐθέως ἠνάγκασεν ὁN Ἰησοῦς τοὺς μαθητὰς ἐμβῆναι εἰς τὸ πλοῖον, καὶ προάγειν αὐτὸν εἰς τὸ πέραν, ἕως οὗ ἀπολύσῃ τοὺς ὄχλους. 23 Καὶ ἀπολύσας τοὺς ὄχλους, ἀνέβη εἰς τὸ ὄρος κατʼ ἰδίαν προσεύξασθαι· ὀψίας δὲ γενομένης, μόνος ἦν ἐκεῖ. 24 Τὸ δὲ πλοῖον ἤδη μέσονN τῆς θαλάσσης ἦν, βασανιζόμενον ὑπὸ τῶν κυμάτων· ἦν γὰρ ἐναντίος ὁ ἄνεμος. 25 Τετάρτῃ δὲ φυλακῇ τῆς νυκτὸς ἀπῆλθενN πρὸς αὐτοὺς ὁN Ἰησοῦς, περιπατῶν ἐπὶ τῆςN θαλάσσης. 26 ΚαὶN ἰδόντες αὐτὸν οἱ μαθηταὶ ἐπὶ τὴνN θάλασσαν περιπατοῦντα ἐταράχθησαν, λέγοντες ὅτι Φάντασμά ἐστιν· καὶ ἀπὸ τοῦ φόβου ἔκραξαν. 27 ΕὐθέωςN δὲ ἐλάλησεν αὐτοῖςN ὁ Ἰησοῦς, λέγων, Θαρσεῖτε· ἐγώ εἰμι· μὴ φοβεῖσθε. 28 Ἀποκριθεὶς δὲ αὐτῷ ὁ Πέτρος εἶπεν, Κύριε, εἰ σὺ εἶ, κέλευσόν με πρόςN σε ἐλθεῖν ἐπὶ τὰ ὕδατα. 29 Ὁ δὲ εἶπεν, Ἐλθέ. Καὶ καταβὰς ἀπὸ τοῦ πλοίου ὁN Πέτρος περιεπάτησεν ἐπὶ τὰ ὕδατα, ἐλθεῖνN πρὸς τὸν Ἰησοῦν. 30 Βλέπων δὲ τὸν ἄνεμον ἰσχυρὸνN ἐφοβήθη· καὶ ἀρξάμενος καταποντίζεσθαι ἔκραξεν, λέγων, Κύριε, σῶσόν με. 31 Εὐθέως δὲ ὁ Ἰησοῦς ἐκτείνας τὴν χεῖρα ἐπελάβετο αὐτοῦ, καὶ λέγει αὐτῷ, Ὀλιγόπιστε, εἰς τί ἐδίστασας; 32 Καὶ ἐμβάντωνN αὐτῶν εἰς τὸ πλοῖον, ἐκόπασεν ὁ ἄνεμος· 33 οἱ δὲ ἐν τῷ πλοίῳ ἐλθόντεςN προσεκύνησαν αὐτῷ, λέγοντες, Ἀληθῶς θεοῦ υἱὸς εἶ.

    34 Καὶ διαπεράσαντες ἦλθον εἰςN τὴν γῆν Γεννησαρέτ. 35 Καὶ ἐπιγνόντες αὐτὸν οἱ ἄνδρες τοῦ τόπου ἐκείνου ἀπέστειλαν εἰς ὅλην τὴν περίχωρον ἐκείνην, καὶ προσήνεγκαν αὐτῷ πάντας τοὺς κακῶς ἔχοντας· 36 καὶ παρεκάλουν αὐτόν, ἵνα μόνον ἅψωνται τοῦ κρασπέδου τοῦ ἱματίου αὐτοῦ· καὶ ὅσοι ἥψαντο διεσώθησαν.

    NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ –
    NVariant with NA/UBS: μέσον τῆς θαλάσσης ἦν ♦ σταδίους πολλοὺς ἀπὸ τῆς γῆς ἀπεῖχεν
    NVariant with NA/UBS: ἀπῆλθεν ♦ ἦλθεν
    NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ –
    NVariant with NA/UBS: τῆς θαλάσσης ♦ τὴν θάλασσαν
    NVariant with NA/UBS: Καὶ ἰδόντες αὐτὸν οἱ μαθηταὶ ♦ Οἱ δὲ μαθηταὶ ἰδόντες αὐτὸν
    NVariant with NA/UBS: τὴν θάλασσαν ♦ τῆς θαλάσσης
    NVariant with NA/UBS: Εὐθέως ♦ Εὐθὺς
    NVariant with NA/UBS: αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς ♦ [ὁ Ἰησοῦσ] αὐτοῖς
    NVariant with NA/UBS: πρός σε ἐλθεῖν ♦ ἐλθεῖν πρός σε
    NVariant with NA/UBS: ὁ Πέτρος ♦ [ὁ] Πέτρος
    NVariant with NA/UBS: ἐλθεῖν ♦ καὶ ἦλθεν
    NVariant with NA/UBS: ἰσχυρὸν ♦ [ἰσχυρὸν]
    NVariant with NA/UBS: ἐμβάντων ♦ ἀναβάντων
    NVariant with NA/UBS: ἐλθόντες ♦ –
    NVariant with NA/UBS: εἰς τὴν γῆν ♦ ἐπὶ τὴν γῆν εἰς

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    Jesus går på vannet (14,22–33)

    Så følger natten på sjøen da de ensomme disiplene tror at de ser et gjenferd. Jesus har sendt dem i forveien og sett til at menneskene har vendt hjem igjen. Etterpå har han gått opp på høydene ved sjøen for å be. Det blir en natt med sterk vind, og disiplene har vanskeligheter med å komme frem. Når det nærmer seg morgen, ser de en som kommer gående, og skriker av forskrekkelse. Til sin forbauselse hører de Mesterens stemme.

                Så langt forteller Matteus stort sett det samme som Markus, med noen forkortelser og delvis andre formuleringer. Men så følger en episode som bare han forteller. Peter ber om å få komme til Jesus, og siden han har fått tillatelse, stiger han ut av båten og går frem mot Mesteren. Men så begynner han å se på havet og bølgene. Han blir redd, synker og roper på hjelp. Jesus rekker ham hånden, og sammen stiger de opp i båten. 

                Bildet av den synkende Peter har alltid vært elsket av troens mennesker. Det er  nok ingen tvil om at også de første kristne kjente seg selv igjen her. Dette likner jo ingen vanlig helgenlegende. Peter berømmes ikke i fortellingen. Det sies ikke at man kan klare alt bare man tror. Poenget er at disippelen, som vil tro og som vet at troen bærer ham, likevel har så lett for å begynne å tvile og frykte. Og da synker han og  ville gå fortapt hvis ikke Jesus var der og hjalp ham.

                Det var sikkert ingen i urmenigheten som tvilte på at Jesus kunne gå på vannet. Man visste jo at han eide all Guds makt, makt over liv og død, over vind og bølger. Men også han må tro. Han tok imot det han hadde å gi, og fikk kraft til det han gjorde. Den natten hadde han tilbrakt i bønn. Og han ville at disiplene skulle lære av ham – også å tro på denne måten. Og selv om de visste at de stadig mislyktes, fikk de likevel være disipler. Det var det merkelige med Jesus.

    Dette var det ene som Matteus hadde lært av denne natten på sjøen. Det andre han understreker, er disiplenes hyllest. De er vitner på at Mesteren må være Guds Sønn. Her taler nok Matteus som representant for den kristustroende forsamling. Senere forkynte mennene i båten om dette. Den morgenen kunne de nesten ikke ha forstått hva som hadde skjedd. Markus sier at de var helt ute av seg av forundring, ettersom de ikke hadde forstått noe av det som skjedde, men var som forblindet. Og det er grunn til å tro at Markus gjengir hendelsen slik som Peter husket den. Det ligger kanskje noe i begge versjonene: forundring og bestyrtelse kan ha forekommet samtidig med en gryende overbevisning om at de hadde Guds egen Sønn med seg i båten.