Lesetekst 1: Hos 14,5–9
Jeg vil lege deres frafall. Jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem.6 Jeg vil være som dugg for Israel. Han skal blomstre som en lilje, og han skal slå røtter som skogen på Libanon.7 Hans skudd skal bre seg vidt utover. Hans løv skal skinne som oljetreet, og han skal dufte som Libanon.8 De som sitter i hans skygge, skal igjen dyrke korn og blomstre som vintreet. Minnet om ham skal være som Libanons vin.9 Efra’im! Hva har jeg mer med avguder å gjøre? Jeg vil bønnhøre ham og se til ham. Jeg er som en grønn sypress, din frukt kommer fra meg.
eller Apg 4,32–35
Hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og én sjel. Og ikke en eneste sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles.33 Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.34 Heller ikke var det noen blant dem som led nød, for alle som eide jord eller hus, begynte å selge og kom med betalingen for det de hadde solgt,35 og la det for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte.
Lesetekst 2: Rom 11,13–24 (Rom 11,13–20)
Til dere hedninger vil jeg si: Så sant jeg er hedningenes apostel, priser jeg min tjeneste –14 kunne jeg bare vekke mitt folk etter kjødet til nidkjærhet og få frelst noen av dem.15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse* bli enn liv av døde?16 Men er førstegrøden hellig, da er også deigen hellig. Og er roten hellig, da er greinene det også.17 Men om nå noen av greinene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist, ble podet inn blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten,18 så ros deg ikke mot greinene! Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer deg!19 Du vil da si: Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.20 Nåvel! På grunn av vantro ble de avbrutt. Men du står ved din tro. Vær ikke overmodig, men frykt!21 For sparte ikke Gud de naturlige greinene, vil han heller ikke spare deg.22 Se derfor Guds godhet og strenghet – strenghet mot dem som falt, men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved hans godhet. Ellers skal også du bli hogd av.23 Men også de andre skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro. For Gud er mektig til å pode dem inn igjen.24 Du ble avhogd av det oljetreet som av naturen er vilt, og mot naturen innpodet i et edelt oljetre. Hvor mye mer skal da de naturlige greinene bli innpodet i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører!
Evangelietekst: Joh 15,1–8
Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen.2 Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt.3 Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere.4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg.5 Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.6 Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.7 Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.8 I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler.
Ἐγώ εἰμι ἡ ἄμπελος ἡ ἀληθινή, καὶ ὁ πατήρ μου ὁ γεωργός ἐστιν. 2 Πᾶν κλῆμα ἐν ἐμοὶ μὴ φέρον καρπόν, αἴρει αὐτό· καὶ πᾶν τὸ καρπὸν φέρον, καθαίρει αὐτό, ἵνα πλείοναN καρπὸν φέρῃ. 3 Ἤδη ὑμεῖς καθαροί ἐστε διὰ τὸν λόγον ὃν λελάληκα ὑμῖν. 4 Μείνατε ἐν ἐμοί, κἀγὼ ἐν ὑμῖν. Καθὼς τὸ κλῆμα οὐ δύναται καρπὸν φέρειν ἀφʼ ἑαυτοῦ, ἐὰν μὴ μείνῃN ἐν τῇ ἀμπέλῳ, οὕτως οὐδὲ ὑμεῖς, ἐὰν μὴ ἐν ἐμοὶ μείνητε.N 5 Ἐγώ εἰμι ἡ ἄμπελος, ὑμεῖς τὰ κλήματα. Ὁ μένων ἐν ἐμοί, κἀγὼ ἐν αὐτῷ, οὗτος φέρει καρπὸν πολύν· ὅτι χωρὶς ἐμοῦ οὐ δύνασθε ποιεῖν οὐδέν. 6 Ἐὰν μή τις μείνῃN ἐν ἐμοί, ἐβλήθη ἔξω ὡς τὸ κλῆμα, καὶ ἐξηράνθη, καὶ συνάγουσιν αὐτὰ καὶ εἰς τὸ πῦρ βάλλουσιν, καὶ καίεται. 7 Ἐὰν μείνητε ἐν ἐμοί, καὶ τὰ ῥήματά μου ἐν ὑμῖν μείνῃ, ὃ ἐὰν θέλητε αἰτήσεσθε,N καὶ γενήσεται ὑμῖν. 8 Ἐν τούτῳ ἐδοξάσθη ὁ πατήρ μου, ἵνα καρπὸν πολὺν φέρητε· καὶ γενήσεσθεN ἐμοὶ μαθηταί.
NVariant with NA/UBS: πλείονα καρπὸν ♦ καρπὸν πλείονα NVariant with NA/UBS: μείνῃ ♦ μένῃ NVariant with NA/UBS: μείνητε ♦ μένητε NVariant with NA/UBS: μείνῃ ♦ μένῃ NVariant with NA/UBS: αἰτήσεσθε ♦ αἰτήσασθε NVariant with NA/UBS: γενήσεσθε ♦ γένησθε
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Vintreet og grenene (15,1–6)
Flere ganger har Jesus benyttet seg av bilder for å si hvem han er: Han er livets brød og verdens lys. Han er døren, han er hyrden, han er veien. Nå henter han frem enda et bilde: Han er vintreet. Det betyr at han er den livets kilde som vi stadig må ha forbindelse med. Vi er grenene, og kan dermed ikke leve, vokse eller bære frukt uten å stå i forbindelse med ham. Å være kristen er ikke å inneha spesielle oppfatninger og følge visse moralske regler. Det er å leve i fellesskap med Kristus. Vi blir kristne når denne forbindelsen opprettes, og vi forblir kristne så lenge den består.
Bildet handler med andre ord også om disiplene. De er rankene på vinstokken. Skilles de fra stammen, så dør de. Og bildet sier noe om Gud. Han er mannen som røkter sin vingård. Han skjærer bort de rankene som ikke duger, fordi de ikke bærer noen frukt. Han beskjærer også de som duger, for at de skal bære mer frukt. Dette har skjedd med disiplene, sier Jesus. De har allerede vært under Guds tuktende hånd gjennom det ord som Jesus har talt til dem, og de er renset fra det som hindrer dem i å bære frukt. Det betyr ikke at de er fullkomne. Men de har lært å stole på Jesus og ikke gjøre seg klokere enn ham. Derfor kan de bære frukt.
Bildet av Guds vintre finnes allerede i Det gamle testamente. Gud hadde plantet Israel «som et edelt vintre, helt igjennom av ekte sæd», men det hadde båret ville ranker (Jer 2,21). Jesus mener altså at nå har Gud grepet inn og plantet det sanne vintre. På dette treet er det ranker som skal bære edle druer, så sant de forblir i vintreet. Ellers går de tapt.
I urkirken visste de at dette bildet hadde noe særskilt med nattverden å gjøre. Det kan vi se av den nattverdbønnen som finnes bevart i «De tolv apostlers lære» fra begynnelsen av 100-tallet. Der kalles Jesus for «Davids hellige vinstokk» idet velsignelsen blir lest over kalken. Han nedstammet fra David, og han var det sanne vintre.
Å forbli i Kristus (15,7–11)
Alt avhenger altså av at vi «blir i Kristus». Men hvordan skjer det? Jesus gir oss et første svar når han som en parallell nevner at hans ord forblir i oss. ’Bli’ kan også gjengis med å bo, oppholde seg, bli værende. Det dreier seg om noe som varer og består. Jesu ord er altså ikke noe som man hører og kanskje legger merke til, for senere å la det bli glemt. Det er noe man beskjeftiger seg med, tenker på og lar seg påvirke av. Da trenger sevjen fra vinstokken inn i ranken og setter den i stand til å bære frukt. Her nevner Jesus også bønnen, og gir et løfte om bønnhørelse. Dette er vel å merke for dem som forblir i ham og hans ord, slik at det er han som virker i dem også når de ber. Da blir det frukt! Kanskje ikke øyeblikkelig; bildet uttrykker snarere at det kan ta sin tid. Men frukten vil komme, og Gud får æren av den, slik Jesus sier det i Bergprekenen: Deres lys skal «skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.»
Men det viktigste er likevel noe annet. Å forbli i Kristus er å forbli i hans kjærlighet. Det er å vite: Jesus elsker meg. Dette er den store lykke som vi daglig kan fryde oss over. Den viser seg i at vi holder hans bud, eller «holder fast ved dem» som vi har sett at det betyr. Vi vet at de er sanne; vi er glade for at de finnes; vi prøver ikke å forandre på dem. Vi vet at vi er omsluttet av hans tilgivelse, selv om vi gang på gang mislykkes i å leve opp til hans bud. Vi lever ikke under en tvang som vi følger med frykt og ulyst. Vi lever i en stor glede. Det er også en glede å være lydig mot ham. Hans bud er ikke tunge; de beviser jo nettopp at han elsker oss. Derfor kan Jesus si at han har talt alt dette for at hans glede skal bo i oss, og for at vår glede skal bli fullkommen, så rik som den kan bli her på jorden.