Hopp til innholdet

5. søndag i påsketiden (II)

    Tekstrekke II

    1 Kong 17,8–16

    8 Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: 9 Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat. 10 Han sto opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke! 11 Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg! 12 Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og sønnen min, så vi kan ete det og så dø. 13 Men Elia sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. 14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dagen Herren sender regn over jorden. 15 Hun gikk og gjorde som Elia hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid. 16 Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elia.

    eller Apg 2,42–47

    42 De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. 43 Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 45 De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. 46 Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet. 47 De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.

    Rom 12,1–5 (Rom 12,1–3)

    1 Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. 2 Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.

    3 For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn en bør. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt. 4 For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. 5 Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer.

    Luk 13,18–21

    18 Så sa han: Hva er Guds rike likt, og hva skal jeg ligne det med? 19 Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene. 20 Og igjen sa han: Hva skal jeg ligne Guds rike med? 21 Det er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre kar mel, til alt var gjennomsyret.

    18 Ἔλεγεν δέ,N Τίνι ὁμοία ἐστὶν ἡ βασιλεία τοῦ θεοῦ; Καὶ τίνι ὁμοιώσω αὐτήν; 19 Ὁμοία ἐστὶν κόκκῳ σινάπεως, ὃν λαβὼν ἄνθρωπος ἔβαλεν εἰς κῆπον ἑαυτοῦ· καὶ ηὔξησεν, καὶ ἐγένετο εἰς δένδρον μέγα,N καὶ τὰ πετεινὰ τοῦ οὐρανοῦ κατεσκήνωσεν ἐν τοῖς κλάδοις αὐτοῦ. 20 ΠάλινN εἶπεν, Τίνι ὁμοιώσω τὴν βασιλείαν τοῦ θεοῦ; 21 Ὁμοία ἐστὶν ζύμῃ, ἣν λαβοῦσα γυνὴ ἐνέκρυψενN εἰς ἀλεύρου σάτα τρία, ἕως οὗ ἐζυμώθη ὅλον.

    NVariant with NA/UBS: δέ ♦ οὖν NVariant with NA/UBS: μέγα ♦ – NVariant with NA/UBS: Πάλιν ♦ Καὶ πάλιν NVariant with NA/UBS: ἐνέκρυψεν ♦ [ἐν]έκρυψεν

    Kommentar til evangelieteksten

    av Bo Giertz.

    To lignelser om riket (13,18–21)

    Her fletter Lukas inn to korte lignelser. Vi finner begge hos Matteus. Den siste finnes også hos Markus. Begge sier det samme. Riket kommer i ytterste unnselighet, men det rommer en Guds kraft som overgår alle menneskelige ressurser. Sennepsfrøet var det minste av alle frø som ble sådd i en hage, og det gav opphavet til den største planten der. Surdeigen var en liten klump av den gjærede deigen fra forrige bakst – ren gjær fantes ikke – og den fikk hele deigen til å heve seg. Det samme skjedde også ved en så stor bakst som det her dreier seg om (en skjeppe var omtrent tolv liter). Nå er sennepsfrøet lagt i jorden og surdeigen er på plass. Nå kommer det til å skje store ting. Vi pleier å tenke på kirkens vekst og utbredelse over jorden og på kristendommens evne til å gjennomsyre et folk. Men det er nok ikke det Jesus mener. Han har selv sagt at evangeliet skal bli forkastet til slutt, og at de kristne skal bli en forfulgt minoritet. Det fantastiske som skal skje kommer på den store dagen da Gud samler sitt folk. Som himmelens fugler fra alle verdensdeler vil han samle dem. Da blir alt nytt.