Lesetekst 1: 1 Kong 8,12–13.27–30
12 Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i det dunkle. 13 Nå har jeg bygd et hus til bolig for deg, et sted hvor du kan bo til evig tid.
27 Men bor da Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler rommer deg ikke! Hvor meget mindre da dette huset som jeg har bygd. 28 Men du vil likevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre det rop og den bønn som din tjener bærer fram for ditt åsyn i dag. 29 La dine øyne være åpne over dette huset natt og dag – det stedet som du har talt om og sagt: Mitt navn skal bo der. Hør den bønn som din tjener ber, vendt mot dette stedet. 30 Du vil høre på din tjeners og ditt folk Israels ydmyke begjæring, som de bærer fram vendt mot dette stedet. Ja, du vil høre den på det sted hvor du bor, i himmelen. Du vil høre og tilgi.
eller Apg 11,1–18
1 Apostlene og brødrene omkring i Judea fikk nå høre at også hedningene hadde tatt imot Guds ord. 2 Da Peter kom opp til Jerusalem, gikk de av omskjærelsen i rette med ham 3 og sa: Du gikk inn til uomskårne menn og spiste sammen med dem. 4 Da begynte Peter å forklare alt for dem i sammenheng, og han sa: 5 Jeg var i byen Jaffa. Mens jeg var i bønn, kom jeg i henrykkelse og fikk se et syn: Det dalte ned noe, likesom en stor duk, som ble senket ned fra himmelen etter de fire hjørnene. Og den kom like bort til meg. 6 Jeg stirret på den og så nøye etter. Da fikk jeg se de firføtte dyrene som er på jorden, og villdyrene og krypdyrene – jordens dyr og himmelens fugler. 7 Jeg hørte også en røst som sa til meg: Stå opp, Peter! Slakt og et! 8 Men jeg sa: På ingen måte, Herre! Aldri er noe urent eller vanhellig kommet inn i min munn. 9 En røst fra himmelen svarte meg da annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent. 10 Dette skjedde tre ganger, og så ble alt dratt opp til himmelen igjen. 11 Og se, straks sto tre menn utenfor huset hvor jeg bodde. De var utsendt til meg fra Cæsarea. 12 Ånden sa til meg at jeg skulle gå med dem uten å tvile. Disse seks brødrene dro også med meg, og vi kom inn i mannens hus. 13 Han fortalte oss hvordan han hadde sett engelen som sto i huset hans og sa: Send bud til Jaffa etter Simon med tilnavnet Peter! 14 Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus. 15 Men da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen. 16 Jeg mintes da Herrens ord, at han sa: Johannes døpte med vann, men dere skal døpes med Den Hellige Ånd. 17 Ga altså Gud dem den samme gaven som han ga oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud? 18 Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.
Lesetekst 2: Ef 2,17–22
17 Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. 18 For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. 19 Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, 20 bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. 21 I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. 22 I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.
Evangelietekst: Joh 17,6–19 (Joh 17,6–11)
6 Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg av verden. De var dine, og du ga dem til meg, og de har holdt fast på ditt ord. 7 Nå vet de at alt det du har gitt meg, er fra deg. 8 For de ordene som du ga meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg. 9 Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. 10 Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. Og jeg er herliggjort i dem. 11 Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett. 12 Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg. Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten fortapelsens sønn – for at Skriften skulle bli oppfylt. 13 Men nå kommer jeg til deg. Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg. 14 Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden. 15 Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. 16 De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. 17 Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet. 18 Likesom du har utsendt meg til verden, har også jeg utsendt dem til verden. 19 Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet.
6 Ἐφανέρωσά σου τὸ ὄνομα τοῖς ἀνθρώποις οὓς δέδωκάςN μοι ἐκ τοῦ κόσμου· σοὶ ἦσαν, καὶN ἐμοὶ αὐτοὺς δέδωκας·N καὶ τὸν λόγον σου τετηρήκασιν.N 7 Νῦν ἔγνωκαν ὅτι πάντα ὅσα δέδωκάς μοι, παρὰ σοῦ ἐστιν·N 8 ὅτι τὰ ῥήματα ἃ δέδωκάςN μοι, δέδωκα αὐτοῖς· καὶ αὐτοὶ ἔλαβον, καὶ ἔγνωσαν ἀληθῶς ὅτι παρὰ σοῦ ἐξῆλθον, καὶ ἐπίστευσαν ὅτι σύ με ἀπέστειλας. 9 Ἐγὼ περὶ αὐτῶν ἐρωτῶ· οὐ περὶ τοῦ κόσμου ἐρωτῶ, ἀλλὰ περὶ ὧν δέδωκάς μοι, ὅτι σοί εἰσιν· 10 καὶ τὰ ἐμὰ πάντα σά ἐστιν, καὶ τὰ σὰ ἐμά· καὶ δεδόξασμαι ἐν αὐτοῖς. 11 Καὶ οὐκέτι εἰμὶ ἐν τῷ κόσμῳ, καὶ οὗτοιN ἐν τῷ κόσμῳ εἰσίν, καὶN ἐγὼ πρός σε ἔρχομαι. Πάτερ ἅγιε, τήρησον αὐτοὺς ἐν τῷ ὀνόματί σου, ᾧ δέδωκάς μοι, ἵνα ὦσιν ἕν, καθὼς ἡμεῖς. 12 Ὅτε ἤμην μετʼ αὐτῶν ἐνN τῷ κόσμῳ, ἐγὼ ἐτήρουν αὐτοὺς ἐν τῷ ὀνόματί σου· οὓςN δέδωκάς μοι,N ἐφύλαξα, καὶ οὐδεὶς ἐξ αὐτῶν ἀπώλετο, εἰ μὴ ὁ υἱὸς τῆς ἀπωλείας, ἵνα ἡ γραφὴ πληρωθῇ. 13 Νῦν δὲ πρός σε ἔρχομαι, καὶ ταῦτα λαλῶ ἐν τῷ κόσμῳ, ἵνα ἔχωσιν τὴν χαρὰν τὴν ἐμὴν πεπληρωμένην ἐν αὐτοῖς.N 14 Ἐγὼ δέδωκα αὐτοῖς τὸν λόγον σου, καὶ ὁ κόσμος ἐμίσησεν αὐτούς, ὅτι οὐκ εἰσὶν ἐκ τοῦ κόσμου, καθὼς ἐγὼ οὐκ εἰμὶ ἐκ τοῦ κόσμου. 15 Οὐκ ἐρωτῶ ἵνα ἄρῃς αὐτοὺς ἐκ τοῦ κόσμου, ἀλλʼ ἵνα τηρήσῃς αὐτοὺς ἐκ τοῦ πονηροῦ. 16 Ἐκ τοῦ κόσμου οὐκ εἰσίν, καθὼς ἐγὼ ἐκN τοῦ κόσμου οὐκ εἰμί. 17 Ἁγίασον αὐτοὺς ἐν τῇ ἀληθείᾳ σου·N ὁ λόγος ὁ σὸς ἀλήθειά ἐστιν. 18 Καθὼς ἐμὲ ἀπέστειλας εἰς τὸν κόσμον, κἀγὼ ἀπέστειλα αὐτοὺς εἰς τὸν κόσμον. 19 Καὶ ὑπὲρ αὐτῶν ἐγὼ ἁγιάζω ἐμαυτόν, ἵνα καὶN αὐτοὶ ὦσιν ἡγιασμένοι ἐν ἀληθείᾳ.
NVariant with NA/UBS: δέδωκάς μοι ♦ ἔδωκάς μοι NVariant with NA/UBS: καὶ ἐμοὶ ♦ κἀμοὶ NVariant with NA/UBS: δέδωκας καὶ ♦ ἔδωκας καὶ NVariant with NA/UBS: τετηρήκασιν ♦ τετήρηκαν NVariant with NA/UBS: ἐστιν ♦ εἰσιν NVariant with NA/UBS: δέδωκάς ♦ ἔδωκάς NVariant with NA/UBS: οὗτοι ♦ αὐτοὶ NVariant with NA/UBS: καὶ ἐγὼ ♦ κἀγὼ NVariant with NA/UBS: ἐν τῷ κόσμῳ ♦ – NVariant with NA/UBS: οὓς ♦ ᾧ NVariant with NA/UBS: μοι ♦ μοι καὶ NVariant with NA/UBS: αὐτοῖς ♦ ἑαυτοῖς NVariant with NA/UBS: ἐκ τοῦ κόσμου οὐκ εἰμί ♦ οὐκ εἰμὶ ἐκ τοῦ κόσμου NVariant with NA/UBS: σου ♦ – NVariant with NA/UBS: καὶ αὐτοὶ ὦσιν ♦ ὦσιν καὶ αὐτοὶ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Jesu bønn for dem som er tatt ut av verden (17,6–8)
«Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» Slik het det i prologen til evangeliet. Det er i denne situasjonen Jesus nå ber. I det ytre kan det se ut til at han har mislyktes. Guds eget folk har avvist ham. Men han vet at det er gått slik det måtte gå. Da lyset kom til verden, viste det seg hvem som tilhørte Gud og ville ha med sannheten å gjøre. Disse kom til Jesus. Eller rettere sagt: Gud gav dem, ja, han trakk dem til Jesus (6,37 og 44). De tok imot ordet, og holdt fast ved det. Det betyr ikke bare at de fattet det med forstanden og holdt det for sant. De tok det til seg, og det gikk inn i dem og ble ett med dem. Å «holde ordet» er det samme som å ta imot det med hele sitt jeg – som noe uunnværlig, nyskapende og livgivende. Da kan man «helt og fullt», eller «i sannhet», skjønne hva det virkelig sier om det som er hovedsaken. Og det er ikke en samling av moralske lærdommer; det er at Jesus er Guds sønn og den eneste vei til Gud.
Jesu bønn om at de må bli bevart (17,9–13)
Nå ber Jesus for dem. Han ber ikke lenger for den verden som har forkastet ham. Over den er dommen allerede felt i og med at Sønnen ble forkastet. Med dette er selvsagt ingen ting sagt om dem som ennå kan vinnes. Det er jo dem Jesus dør for, og for deres skyld sender han ut sine apostler. Han ber også for dem, v. 20. Men nå gjelder det disiplene, som skal bli alene tilbake i denne verden. Så lenge han var blant dem, bevarte han dem «i ditt navn, som du har gitt meg». Det betyr: på Guds vegne, i samsvar med Guds vilje og i kraft av oppdraget om å utføre Guds gjerning i verden. Guds navn er ikke bare en term eller en etikett. Det er hellig, det står for Gud selv, det bærer med seg hans kraft og hans kjærlighet. Dette navnet hadde Jesus fått. Han kunne si JEG ER om seg selv, med en betydning som ikke noe annet menneske kan legge i de ordene.
Jesus ber ikke om noe særskilt av alt det Faderen kan gjøre for å bevare disiplene. Han legger bare frem faktum: De er jo dine, de tilhører oss. Det er den sterkeste grunn en kristen kan påberope seg når han ber om å bli bevart: «Bevara själv vad dig tillhör», som det heter i en svensk salme. Men man bevares ikke automatisk. Ingen har noen frelsesgaranti. Skriften har jo sagt at Judas gikk fortapt. På den annen side er det Guds mening at vi skal trøste oss med dette: Jeg hører min Herre til. Derfor har Jesus latt disiplene få vite at de tilhører Gud. Den vissheten hviler på et løfte fra Gud som skal fylle hjertene deres med glede.
Jesu bønn: offeret som helliger (17,14–19)
Å «være av verden» betyr å være formet av verden, å tenke og vurdere slik verden gjør. Da sier det seg selv at man står på sin rett, hevder seg og tar ut den nytelse og glede man kan få av livet. Å «ikke være av verden» betyr å tilhøre Jesus, å ha en Herre som gir livet et annet mål og andre vurderinger enn dem verden har. Verden merker seg dette, og reagerer med fiendskap. Disiplene må leve i verden, men de er ikke av verden. Derfor ber Jesus for dem, ikke om at de skal tas ut av verden, men at de skal bevares fra det onde. «Den onde» kan dette også oversettes med, her som i den siste bønnen i Fadervår. Saklig sett er det ikke noen forskjell mellom de to, for bak alt det onde står den onde.
Disiplene skal bevares ved å ’helliges’. Ordet som brukes her, betyr å innvie noe til Gud. Det kan anvendes på innvielsen av et offer som blir overgitt til Gud, og denne betydningen har det to vers lenger frem. Her betyr det at Jesus ber Faderen om å ta disiplene i sin varetekt og sin tjeneste. Han skal «hellige dem i sannheten». Sannheten er hans plan og hans frelsesverk. Denne sannheten er åpenbart i hans ord. Helliget blir vi altså ved å ta imot Ordet og «holde» det, slik at vi blir ett med det og formes av det. Da Kristus skulle komme til verden, ble han selv «helliget» av Faderen og innviet til sin gjerning (10,36). Nå sender han i sin tur apostlene ut i verden, og helliger dem for dette oppdraget. Det kan bare skje ved at han helliger seg selv til et offer for dem. De må renses gjennom hans forsoningsverk. De må selv leve i den forlatelsen de skal forkynne for andre. De må være «helliget i sannheten», eller slik det også kan oversettes: helliget i sannhet, virkelig helliget.