Hopp til innholdet

5. søndag i treenighetstiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Jer 6,16–19

    16 Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. 17 Jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på hornets klang! Men de sa: Vi vil ikke gi akt. 18 Derfor hør, dere hedningefolk, og vit, du menighet, hva som skjer iblant dem. 19 Hør, du jord! Se, jeg lar ulykke komme over dette folket, som en frukt av deres onde råd. For de har ikke gitt akt på mine ord, og de har forkastet min lov.

    Lesetekst 2: Gal 1,6–9

    6 Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium, 7 skjønt det ikke finnes noe annet – det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium. 8 Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! 9 Som vi før har sagt, så sier jeg nå igjen: Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet!

    Evangelietekst: Matt 18,12–18

    12 Hva mener dere? Dersom en mann har hundre sauer og én av dem går seg vill, forlater han ikke da de nittini i fjellet, og går av sted og leter etter den som har gått seg vill? 13 Og skulle han finne den, sannelig sier jeg dere: Han gleder seg mer over den ene enn over de nittini som ikke har gått seg vill. 14 Slik er det heller ikke deres himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skal gå fortapt.

    15 Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. 16 Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn. 17 Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller! 18 Sannelig sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.

    12 Τί ὑμῖν δοκεῖ; Ἐὰν γένηταί τινι ἀνθρώπῳ ἑκατὸν πρόβατα, καὶ πλανηθῇ ἓν ἐξ αὐτῶν· οὐχὶ ἀφεὶςN τὰ ἐνενήκοντα ἐννέα, ἐπὶ τὰ ὄρη πορευθεὶςN ζητεῖ τὸ πλανώμενον; 13 Καὶ ἐὰν γένηται εὑρεῖν αὐτό, ἀμὴν λέγω ὑμῖν ὅτι χαίρει ἐπʼ αὐτῷ μᾶλλον, ἢ ἐπὶ τοῖς ἐνενήκοντα ἐννέα τοῖς μὴ πεπλανημένοις. 14 Οὕτως οὐκ ἔστιν θέλημα ἔμπροσθεν τοῦ πατρὸς ὑμῶν τοῦ ἐν οὐρανοῖς, ἵνα ἀπόληται εἷςN τῶν μικρῶν τούτων.

    NVariant with NA/UBS: ἀφεὶς ♦ ἀφήσει NVariant with NA/UBS: πορευθεὶς ♦ καὶ πορευθεὶς NVariant with NA/UBS: εἷς ♦ ἓν

    15 Ἐὰν δὲ ἁμαρτήσῃ εἰςN σὲ ὁ ἀδελφός σου, ὕπαγε καὶN ἔλεγξον αὐτὸν μεταξὺ σοῦ καὶ αὐτοῦ μόνου. Ἐάν σου ἀκούσῃ, ἐκέρδησας τὸν ἀδελφόν σου· 16 ἐὰν δὲ μὴ ἀκούσῃ, παράλαβε μετὰ σοῦ ἔτι ἕνα ἢ δύο, ἵνα ἐπὶ στόματος δύο μαρτύρων ἢ τριῶν σταθῇ πᾶν ῥῆμα· 17 ἐὰν δὲ παρακούσῃ αὐτῶν, εἰπὲ τῇ ἐκκλησίᾳ· ἐὰν δὲ καὶ τῆς ἐκκλησίας παρακούσῃ, ἔστω σοι ὥσπερ ὁ ἐθνικὸς καὶ ὁ τελώνης. 18 Ἀμὴν λέγω ὑμῖν, ὅσα ἐὰν δήσητε ἐπὶ τῆς γῆς, ἔσται δεδεμέναN ἐν τῷ οὐρανῷ· καὶ ὅσα ἐὰν λύσητε ἐπὶ τῆς γῆς, ἔσται λελυμένα ἐν τῷN οὐρανῷ.

    NVariant with NA/UBS: εἰς σὲ ♦ [εἰς σὲ] NVariant with NA/UBS: καὶ ἔλεγξον ♦ ἔλεγξον NVariant with NA/UBS: δεδεμένα ἐν τῷ ♦ δεδεμένα ἐν NVariant with NA/UBS: λελυμένα ἐν τῷ ♦ λελυμένα ἐν

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Omsorgen for dem som står i fare for å gå fortapt (18,10–14)

    Man skal altså ikke ta det lett med noe menneske, uansett hvor lite det er – enten det er barn eller noen av de minste på jorden. Jesus viser at de er dyrebare i Guds øyne ved å si at deres engler alltid ser Guds ansikt. Jødiske kilder fra denne tiden viser at det må ha vært snakk om engler som har fått i oppdrag å våke over disse minste på jorden, og at de samtidig har en plass innfor Guds ansikt i den himmelske verden. Der har de en hedersplass nærmest Gud, sier Jesus. Så dyrebare er de i Guds øyne.

                Vers 11 lyder slik: ’For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt.’  Men det verset mangler i tre av de fire håndskriftene som blir ansett for å være de eldste og beste.  De lærde tror at det er et innskudd (fra Lukas 19,10) som er blitt tilføyd her, og derfor ekskluderes dette verset fra de fleste moderne bibelutgaver – eller det havner i en note under teksten. I alle tilfeller passer verset utmerket i sammenhengen. Her er det nettopp tale om Jesu omsorg for de fortapte, en omsorg hele hans kirke skal vise. Den omsorgen illustreres her med lignelsen om den fortapte sauen. Poenget i lignelsen er mannens glede når han finner sin bortkomne sau. Slik er Gud. Han vil ikke at en eneste av ”disse små” skal gå fortapt.

    Menighetens ansvar for en bror som synder (18,15–20)

    I denne sammenheng inngår også de ord som inneholder en ordning for ”kirketukten”.  Sammenhengen er viktig. Kirketukt – altså foranstaltninger for å tale feilende kristne til rette – blir bestemt av omsorgen for dem. Kirken har ansvar for sine medlemmer. Hver kristen har ansvar for sin bror. Ser man at noen handler urett, skal man gå til den som synder og forsøke å få ham til å forstå at han gjør urett. Hvis den andre ikke bryr seg om det, skal man forsøke på nytt, denne gang sammen med et par andre. Hvis ikke det hjelper, får ”menigheten” ta seg av saken. Det forutsettes at det er tale om et fellesskap av levende kristne, der man kan ta opp slikt som hender i fellesskapet. Og det forutsettes at hvert medlem følger det som ”menigheten” innser er rett. (”Menigheten” heter på gresk ekklesia. Ordet brukes både om hele kirken, om den lokale forsamlingen og om dens gudstjeneste).

                Hvis noen setter seg over det menigheten sier, så er han ikke lenger å regne som en  kristen. Menigheten har nemlig Kristi fullmakt til å løse og binde og til å tilgi synder. Menigheten har også Kristi fullmakt til å si til den ubotferdige at han ikke har sin sak i orden og ikke lenger har del i Kristus. Det kan dukke opp vanskelige spørsmål, men hvis to av disiplene – det er til dem Jesus taler her – blir enige om å be om klarhet i en ”sak”, så skal de få det de ber om. Det Jesus sikter til her, er nok nærmest en rettssak, et kirketuktsspørsmål som må avgjøres av menigheten. Han bruker samme ord som Paulus når han (1. Kor 6) går til rette med korinterne da noen av dem ”førte sak mot en annen” for en verdslig domstol.  Men ”sak” har – på gresk som på norsk – en mye videre betydning. Løftet om bønnhørelse kan også gjelde andre ”saker”. Trykket ligger på at det er den troende forsamling – hvor liten den enn er – som ber om klarhet og deretter handler i Kristi navn. Det gjelder også det følgende ordet, som sier at Jesus er midt i blant dem som er samlet i hans navn, om det så bare er to eller tre. Det gjelder først og fremst de som er samlet for å hjelpe en synder til rette.  Menigheten på jorden er da et redskap for den gode hyrden som leter etter dine fortapte sauer. Derfor finnes det en sammenheng mellom det som skjer på jorden og det som skjer i himmelen. Det er ikke menigheten på jorden som har makt over himmelen, men Guds vilje skjer på jorden slik som den skjer i himmelen.

                Utfra Paulus’ brev kan man se at denne kirketukten fungerte i urkirken. Han taler om  hvordan han og menigheten i Korint skal holde et møte ”[i] vår Herre Jesu navn” og ”i vår Herre Jesu kraft”. De skal gripe fatt i noe alvorlig som har hendt i menigheten (1. Kor,5, 4).

                En slik kirketukt er bare mulig der hvor det finnes et virkelig fellesskap av levende kristne. Kirketukten kan ikke fungere i en blandet folkekirkemenighet som består av mennesker innlemmet gjennom dåpen, men med svært ulik innstilling til Kristus. Men også der har alle levende kristne et ansvar for dem som er hans søsken i troen, og til og med der kan det være kristne kretser som disse ordene av Jesus kan brukes på.