Lesetekst 1: Ordsp 4,18–27
18 De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag. 19 De ugudeliges vei er som det dype mørke, de vet ikke hva de snubler over. 20 Min sønn! Akt på mine ord, bøy ditt øre til min tale! 21 La dem ikke vike fra dine øyne, bevar dem dypt i ditt hjerte! 22 For de er liv for hver den som finner dem, og legedom for hele hans legeme. 23 Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det. 24 Hold deg fra svikefulle ord, og la falske lepper være langt fra deg. 25 La dine øyne se bent fram og la dine øyelokk vende rett fram for deg. 26 Gi akt på den sti din fot skal gå, og la alle dine veier være rette. 27 Bøy ikke av til høyre eller til venstre, vend din fot fra det onde!
Lesetekst 2: Åp 22,12–21 (Åp 22,12–17)
12 Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, for å gi enhver igjen etter som hans gjerning er. 13 Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. 14 Salige er de som vasker sine kapper, så de må få rett til livets tre, og til å gå gjennom portene inn i byen. 15 Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor og drapsmennene og avgudsdyrkerne og hver den som elsker og gjør løgn. 16 Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rot og ætt, den klare morgenstjerne.
17 Og Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet! 18 Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ordene i denne boken: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken. 19 Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske boken, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige byen, som det er skrevet om i denne boken. 20 Han som vitner dette, sier: Ja, jeg kommer snart! Amen, ja kom, Herre Jesus! 21 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere alle! Amen!
Evangelietekst: Mark 13,14–27 (Mark 13,21–27)
14 Men når dere ser ødeleggelsens styggedom stå der han ikke bør stå – den som leser, han forstå det! – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. 15 Den som er på taket, må ikke stige ned i huset og ikke gå inn for å hente noe fra huset sitt. 16 Og den som er ute på markene, må ikke vende tilbake for å hente kappen sin. 17 Stakkars dem som er med barn og dem som gir die, i de dager! 18 Men be om at det ikke må skje om vinteren. 19 For i de dager skal det være så stor en trengsel som det ikke har vært inntil nå fra skapningens begynnelse, da Gud skapte verden, og heller ikke skal bli. 20 Dersom Herren ikke forkortet de dagene, ble intet kjød frelst. Men for de utvalgtes skyld, dem som han har utvalgt, har han forkortet de dagene. 21 Om noen da sier til dere: Se, her er Messias! eller: Se der! – så tro det ikke. 22 For falske messiaser og falske profeter skal stå fram. Og de skal gjøre tegn og under for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig. 23 Men vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd.
24 Men i de dager, etter denne trengsel, skal solen bli formørket og månen ikke gi sitt skinn. 25 Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelkreftene skal rokkes. 26 Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor kraft og herlighet. 27 Da skal han sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire vindretninger, fra jordens ende til himmelens ende.
14 Ὅταν δὲ ἴδητε τὸ βδέλυγμα τῆς ἐρημώσεως, τὸN ῥηθὲν ὑπὸ Δανιὴλ τοῦ προφήτου, ἑστὼςN ὅπου οὐ δεῖ – ὁ ἀναγινώσκων νοείτω – τότε οἱ ἐν τῇ Ἰουδαίᾳ φευγέτωσαν εἰς τὰ ὄρη· 15 ὁ δὲN ἐπὶ τοῦ δώματος μὴ καταβάτω εἰςN τὴν οἰκίαν, μηδὲ εἰσελθέτωN ἆραί τι ἐκ τῆς οἰκίας αὐτοῦ· 16 καὶ ὁ εἰς τὸν ἀγρὸν ὢνN μὴ ἐπιστρεψάτω εἰς τὰ ὀπίσω, ἆραι τὸ ἱμάτιον αὐτοῦ. 17 Οὐαὶ δὲ ταῖς ἐν γαστρὶ ἐχούσαις καὶ ταῖς θηλαζούσαις ἐν ἐκείναις ταῖς ἡμέραις. 18 Προσεύχεσθε δὲ ἵνα μὴ γένηται ἡN φυγὴ ὑμῶν χειμῶνος. 19 Ἔσονται γὰρ αἱ ἡμέραι ἐκεῖναι θλίψις, οἵα οὐ γέγονεν τοιαύτη ἀπʼ ἀρχῆς κτίσεως ἧςN ἔκτισεν ὁ θεὸς ἕως τοῦ νῦν, καὶ οὐ μὴ γένηται. 20 Καὶ εἰ μὴ κύριοςN ἐκολόβωσεν τὰς ἡμέρας, οὐκ ἂν ἐσώθη πᾶσα σάρξ· ἀλλὰ διὰ τοὺς ἐκλεκτούς, οὓς ἐξελέξατο, ἐκολόβωσεν τὰς ἡμέρας. 21 ΤότεBN ἐάν τις ὑμῖν εἴπῃ, Ἰδού,N ὧδε ὁ χριστός, ἢN Ἰδού, ἐκεῖ, μὴ πιστεύετε. 22 Ἐγερθήσονται γὰρ ψευδόχριστοι καὶ ψευδοπροφῆται, καὶ δώσουσιν σημεῖα καὶ τέρατα, πρὸς τὸ ἀποπλανᾷν, εἰ δυνατόν, καὶN τοὺς ἐκλεκτούς. 23 Ὑμεῖς δὲ βλέπετε· ἰδού,N προείρηκα ὑμῖν πάντα.
NVariant with NA/UBS: τὸ ῥηθὲν ὑπὸ Δανιὴλ τοῦ προφήτου ♦ – NVariant with NA/UBS: ἑστὼς ♦ ἑστηκότα NVariant with NA/UBS: δὲ ♦ [δὲ] NVariant with NA/UBS: εἰς τὴν οἰκίαν ♦ – NVariant with NA/UBS: εἰσελθέτω ♦ εἰσελθάτω NVariant with NA/UBS: ὢν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἡ φυγὴ ὑμῶν ♦ – NVariant with NA/UBS: ἧς ♦ ἣν NVariant with NA/UBS: κύριος ἐκολόβωσεν ♦ ἐκολόβωσεν κύριος BVariant with other Byzantine MSS: Τότε ♦ Καὶ τότε NVariant with NA/UBS: Τότε ♦ Καὶ τότε NVariant with NA/UBS: Ἰδού ὧδε ♦ Ἴδε ὧδε NVariant with NA/UBS: ἢ Ἰδού ♦ Ἴδε NVariant with NA/UBS: καὶ τοὺς ♦ τοὺς NVariant with NA/UBS: ἰδού ♦ –
24 ἈλλʼN ἐν ἐκείναις ταῖς ἡμέραις, μετὰ τὴν θλίψιν ἐκείνην, ὁ ἥλιος σκοτισθήσεται, καὶ ἡ σελήνη οὐ δώσει τὸ φέγγος αὐτῆς, 25 καὶ οἱ ἀστέρες τοῦN οὐρανοῦ ἔσονται ἐκπίπτοντες,N καὶ αἱ δυνάμεις αἱ ἐν τοῖς οὐρανοῖς σαλευθήσονται. 26 Καὶ τότε ὄψονται τὸν υἱὸν τοῦ ἀνθρώπου ἐρχόμενον ἐν νεφέλαις μετὰ δυνάμεως πολλῆς καὶ δόξης. 27 Καὶ τότε ἀποστελεῖ τοὺς ἀγγέλους αὐτοῦ,N καὶ ἐπισυνάξει τοὺς ἐκλεκτοὺς αὐτοῦN ἐκ τῶν τεσσάρων ἀνέμων, ἀπʼ ἄκρου γῆς ἕως ἄκρου οὐρανοῦ.
NVariant with NA/UBS: Ἀλλʼ ♦ Ἀλλὰ NVariant with NA/UBS: τοῦ οὐρανοῦ ἔσονται ♦ ἔσονται ἐκ τοῦ οὐρανοῦ NVariant with NA/UBS: ἐκπίπτοντες ♦ πίπτοντες NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ καὶ ♦ καὶ NVariant with NA/UBS: αὐτοῦ ἐκ ♦ [αὐτοῦ] ἐκ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Den store trengsel (13,14–23)
Hva taler Jesus om her? Det kan være den store jødiske krigen, da Jerusalem gikk under. Vi vet at urmenigheten adlød hans ord og flyktet til Pella i Øst-Jordan; dermed ble de reddet fra den store katastrofen. Men av fortsettelsen kan det også virke som om Jesus talte om siste akt i verdensdramaet. Hvordan skal man forstå det?
I vår tid mener mange at Jesus aldri har uttalt disse ord. Profetier som har gått i oppfyllelse må ha blitt skrevet etter hendelsene. Man kaller det for vaticinium ex eventu, som betyr en spådom som har funnet sted i etterkant. Kritikerne går ut fra en overbevisning om at ingen kan vite noe om fremtiden. Et kapittel som for eksempel Mark 13 forklarer man ved hjelp av samtidens apokalyptiske forestillinger (dvs. ideer som man hadde om verdens forestående undergang). Med rette påpeker man at slike tanker finnes i Det game testamente, at de ble tydeligere utformet under århundrenes gang, at de var levende blant jødene på Jesu tid og at utdrag fra Det gamle testamente flittig ble sitert i et kapittel som dette. Derfor konkluderer man med at det dreier seg om et ”apokalyptisk allemannseie” som urmenigheten har lagt i Jesu munn. Men rent historisk er det ingen anledning til å tvile på at Jesus talte om fremtiden slik evangelistene bevitner. Han kjente jo Skriften. Han var sikker på hva den mente, og det sto klart for ham at den skulle oppfylles. Ingenting kan være mer naturlig enn at hans tale om fremtiden er gjennomsyret av Skriftens ord. Utsagn om verdens ende finnes hos ham i de mest forskjellige situasjoner. De kan ikke skilles fra det apostoliske budskapet. Og for den som deler apostlenes tro på at Jesus var Kristus, Guds Sønn, er det klart at vi her har et stykke av det budskap fra Gud som han skulle bære frem.
Vil vi ta disse ord på alvor, blir følgende spørsmål straks aktuelt: Hvilken tid taler Jesus om? Om nøden som faktisk kom over Palestina og urmenigheten på slutten av 60-tallet? Eller taler han om den nøden som skal komme? Det er kanskje klokest å regne med begge deler. Jesu ord har – her som alltid – en dobbel adresse: både til dem som var hans tilhørere den gang og til alle dem som kommer til å lytte til ordene i fremtiden. Den verdensutvikling som Det nye testamente tegner for oss, innebærer stadig nye kriser som gradvis blir verre. Hver krise bringer med seg noe av det som forsterkes til det ytterste i den store krisen. Det som sies om de siste tider, gjelder altså på sett og vis allerede, i enhver tid med ulykker og forfølgelser. En kristen kan kjenne igjen sin egen tid i det som sies om endetiden, uten at den derfor er kommet. Kristi ord om enden retter seg altså til oss allerede nå. I alle vanskelige forfølgelsestider har mennesker opplevd hvordan Kristus ledet og styrket dem med det som han har sagt om de siste tider.
Hva menes da med ”ødeleggelsens styggedom”? Vårt svar må være at vi ikke vet det. Jesus har hentet uttrykket fra profeten Daniel. Der omtales en ugudelig konge som lot ”ødeleggelsens styggedom” bli utstilt i templet for å vanhellige det. Hos Jesus må det dreie seg om en person, kanskje noe i retning av dyret i Åpenbaringen. Det lille tillegget ”forstå det, den som leser!”, kommer tydeligvis fra Markus eller noen som har skrevet disse ordene før ham. Det er et slags ”NB i margen” som skal si leseren at her kommer noe viktig. Man har forgjeves forsøkt å finne noe i samtiden som ordene kunne passe til. Vi regner med at det er et ord som urkirken hadde fått fra Jesus; trofast gav de ordet videre, selv om de ikke forsto det. For oss er det kanskje best å vente og se, i vissheten om at vi har et av de ord som ”venter på sin tid” (Hab 2,3).
Ordet som her er blitt oversatt med ”falske profeter”, heter på gresk psevdóchristoi. Det betyr ”mennesker som gir seg ut for å være Kristus”. Kristus er den greske formen for Messias. Det kan altså dreie seg om mennesker som sier at de er den Messias som jødene venter på. Det sa for eksempel opprørslederen Bar Kochba på 130-tallet. Men her gjelder det vel først og fremst bedragere som kommer i Kristi navn.
Kristi gjenkomst (13,24–27)
Så kommer enden. Når Jesus skildrer den, bruker han nesten bare sitater fra Det gamle testamente. Kjerneordet om Menneskesønnen som kommer i skyene er hentet fra Daniels bok (7,13). Vi har sett at ”Menneskesønnen” var det navnet Jesus brukte om seg selv for å vise at han var Messias, men ikke en slik Messias som folket ønsket seg. Når Jesus bruker det ordet om seg selv, sier det to ting som til sammen utgjør hemmeligheten ved hans vesen: Han er en fattig menneskesønn som ikke eier noe og som blir forkastet av menneskene. Samtidig er han den Herre som kommer med stor makt og herlighet for å holde dom. Her har vi et utpreget eksempel på det siste.