Lesetekst 1: Jer 29,10–14
For så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, vil jeg se til dere og oppfylle for dere mitt gode ord, at jeg vil føre dere tilbake til dette stedet.11 For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.12 Og dere skal påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg vil høre på dere.13 Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte.14 Jeg vil la meg finne av dere, sier Herren. Jeg vil gjøre ende på deres fangenskap og samle dere fra alle de folkene og alle de stedene som jeg har drevet dere bort til, sier Herren, og jeg vil føre dere tilbake til det stedet som jeg førte dere bort fra.
eller Apg 16,25–40
Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem.26 Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene.27 Fangevokteren for da opp av søvne. Da han så at dørene til fengselet sto åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene var rømt.28 Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør ikke deg selv noe ondt! For vi er her alle.29 Han ba da om lys, løp inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas.30 Så førte han dem ut og spurte: Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?31 De sa da: Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!32 De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.33 Og samme time på natten tok han dem med seg og vasket dem etter slagene. Og straks ble han døpt med alle sine.34 Han førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud.35 Da det var blitt dag, sendte styresmennene bud med rettstjenerne og sa: Sett disse mennene fri!36 Fangevokteren fortalte dette til Paulus: Styresmennene har sendt bud om at dere skal bli satt fri. Kom nå ut og dra bort med fred!37 Men Paulus sa til dem: De har slått oss offentlig uten lov og dom, enda vi er romerske borgere, og kastet oss i fengsel. Og nå vil de sende oss bort i hemmelighet? Nei, de får nok selv komme og føre oss ut!38 Rettstjenerne brakte denne beskjeden tilbake til styresmennene. De ble redde da de fikk høre at de var romerske borgere.39 Da kom de selv og godsnakket med dem. De førte dem ut og ba dem dra bort fra byen.40 Etter at de var kommet ut fra fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de brødrene, og de formante og trøstet dem. Så dro de videre.
Lesetekst 2: 1 Joh 5,13–15
Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.14 Og dette er den frimodige tilliten vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss,15 og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham.
Evangelietekst: Luk 18,1–8
Han sa en lignelse til dem om at de alltid burde be og ikke bli trette:2 Det var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske.3 Og det var en enke der i byen. Hun kom gang på gang til ham og sa: Hjelp meg til å få rett over motstanderen min!4 Lenge ville han ikke, men til sist sa han til seg selv: Om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske,5 så vil jeg likevel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun bryr meg slik. Ellers kommer hun vel til slutt og slår til meg.6 Og Herren sa: Hør hva den urettferdige dommeren sier!7 Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem?8 Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem så de får sin rett! Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?
Ἔλεγεν δὲ καὶN παραβολὴν αὐτοῖς πρὸς τὸ δεῖν πάντοτε προσεύχεσθαι, καὶN μὴ ἐκκακεῖν,N 2 λέγων, Κριτής τις ἦν ἔν τινι πόλει, τὸν θεὸν μὴ φοβούμενος, καὶ ἄνθρωπον μὴ ἐντρεπόμενος· 3 χήρα δὲ ἦν ἐν τῇ πόλει ἐκείνῃ, καὶ ἤρχετο πρὸς αὐτόν, λέγουσα, Ἐκδίκησόν με ἀπὸ τοῦ ἀντιδίκου μου. 4 Καὶ οὐκ ἠθέλησενN ἐπὶ χρόνον· μετὰ δὲ ταῦτα εἶπεν ἐν ἑαυτῷ, Εἰ καὶ τὸν θεὸν οὐ φοβοῦμαι, καὶN ἄνθρωπον οὐκ ἐντρέπομαι· 5 διά γε τὸ παρέχειν μοι κόπον τὴν χήραν ταύτην, ἐκδικήσω αὐτήν, ἵνα μὴ εἰς τέλος ἐρχομένη ὑποπιάζῃN με. 6 Εἶπεν δὲ ὁ κύριος, Ἀκούσατε τί ὁ κριτὴς τῆς ἀδικίας λέγει. 7 Ὁ δὲ θεὸς οὐ μὴ ποιήσῃB τὴν ἐκδίκησιν τῶν ἐκλεκτῶν αὐτοῦ τῶν βοώντων πρὸςN αὐτὸν ἡμέρας καὶ νυκτός, καὶ μακροθυμῶνN ἐπʼ αὐτοῖς; 8 Λέγω ὑμῖν ὅτι ποιήσει τὴν ἐκδίκησιν αὐτῶν ἐν τάχει. Πλὴν ὁ υἱὸς τοῦ ἀνθρώπου ἐλθὼν ἆρα εὑρήσει τὴν πίστιν ἐπὶ τῆς γῆς;
NVariant with NA/UBS: καὶ παραβολὴν ♦ παραβολὴν NVariant with NA/UBS: προσεύχεσθαι ♦ προσεύχεσθαι αὐτοὺς NVariant with NA/UBS: ἐκκακεῖν ♦ ἐγκακεῖν NVariant with NA/UBS: ἠθέλησεν ♦ ἤθελεν NVariant with NA/UBS: καὶ ἄνθρωπον οὐκ ♦ οὐδὲ ἄνθρωπον NVariant with NA/UBS: ὑποπιάζῃ ♦ ὑπωπιάζῃ BVariant with other Byzantine MSS: ποιήσῃ ♦ ποιήσει NVariant with NA/UBS: πρὸς αὐτὸν ♦ αὐτῷ NVariant with NA/UBS: μακροθυμῶν ♦ μακροθυμεῖ
Kommentar til evangelieteksten
Av Bo Giertz.
Den onde dommeren (18,1–8)
Vi nærmer oss slutten av Lukas’ ”reiseberetning”. Bare to avsnitt gjenstår. Begge består av lignelser som Lukas er alene om. Den første handler om en korrupt og uærlig dommer, som ikke spør etter hva som er rett, men som til slutt gir etter for en utrettelig enke og lar henne få sin rett. Det er en av de mange lignelser som henter et bilde fra ufromme og umoralske menneskers liv og lar det illustrere noe som finnes i Guds rike. Vårt ord ”lignelse” er ikke et spesielt godt ord når det gjelder slike fortellinger. Det forleder mennesker til å tro at det må være en likhet mellom personene i lignelsen og en kristen – eller i enkelte tilfeller Gud selv. Og ettersom mennesker så ofte forestiller seg at moralen må være det vesentlige i religionen, søker de denne likheten først og fremst på det moralske området. Siden spør de indignert: Må man virkelig oppføre seg slik? Som den uredelige dommeren? Eller den mannen som lurte til seg en åker der han visste at det lå en skatt? Er Gud virkelig slik som den dommeren, slik at han hører en bønn bare man maser og tretter ham ut?
Her viser Lukas oss hvor totalt man da misforstår slike fortellinger. Allerede i begynnelsen sier han hva som i dette tilfelle var hensikten: å mane disiplene til å være utholdende i bønnen. Han gjengir Jesu egen utleggelse: Hvis en dårlig dommer hører på en fattig enke som ikke slutter å mase, hvor mye mer vil ikke den gode Gud høre på sine egne barn! Meningen er altså at de skal vite at han kommer til å behandle dem rettferdig. Og retten gjelder ikke deres viktighet, men deres tro på Gud og hans rike. Ordene ”Er han sen når det gjelder dem?” gjengir en setning der både tekst og betydning er usikker. En annen lesemåte kan være ”… selv om han synes å vente med å hjelpe dem”. Når det heter at Gud skal ”skynde seg” å hjelpe sine utvalgte, viser det nok heller til at han plutselig og uventet griper inn og lar riket komme. Det forklarer det påfølgende, vemodige spørsmålet: ’Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?’ Her skimter vi det fremtidsperspektiv som går igjen i Det nye testamente. Evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag. Det blir forkastet av de fleste. De som tror blir til slutt en liten, forfulgt minoritet. Da lar Gud slutten komme.
Løftet om hjelp og formaningen om utholdenhet gjelder naturligvis ikke bare i den siste prøvelsen. Jesus har nettopp sagt til disiplene at det kommer en tid, da de gjerne skulle se ”en av Menneskesønnens dager”. Men de skal ikke få se den (17,22). Likevel skal de be og være trygge på at Gud hører deres bønner, selv om han oppfyller dem på en måte som de ikke hadde tenkt seg.