6. søndag i påsketiden (II)

Ukategorisert

Dan 9,15–19 (Dan 9,17–19)

15 Og nå, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og har vunnet deg et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet og vært ugudelige. 16 Herre! Etter alle dine rettferdige gjerninger, la nå din vrede og harme vendes bort fra din by Jerusalem, ditt hellige berg! For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. 17 Hør nå, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer! La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre! 18 Min Gud, vend ditt øre hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som er nevnt ved ditt navn! Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet. 19 Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For din by og ditt folk er kalt med ditt navn.

eller Apg 4,23–31

23 Da de nå var løslatt, kom de til sine egne og fortalte dem alt det yppersteprestene og de eldste hadde sagt til dem. 24 Da de hørte dette, løftet de samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, 25 du har talt ved Den Hellige Ånd ved din tjener Davids munn og sagt: Hvorfor fnyste hedningene, og hvorfor grunnet folkene på det som fåfengt er? 26 Jordens konger steg fram, høvdingene slo seg sammen mot Herren og mot hans Salvede. 27 Ja, i sannhet! I denne byen samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk, 28 for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet skulle skje. 29 Og nå, Herre! Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, 30 idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn. 31 Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.

3 Joh 11

11 Du kjære! Ta ikke etter det onde, men det gode! Den som gjør det gode, er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.

Matt 7,7–14 (Matt 7,7–12)

7 Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. 8 For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for. 9 Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, 10 eller gi ham en orm når han ber om en fisk? 11 Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor mye mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! 12 Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene.

13 Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. 14 For trang er den porten, og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.

7 Αἰτεῖτε, καὶ δοθήσεται ὑμῖν· ζητεῖτε, καὶ εὑρήσετε· κρούετε, καὶ ἀνοιγήσεται ὑμῖν. 8 Πᾶς γὰρ ὁ αἰτῶν λαμβάνει, καὶ ὁ ζητῶν εὑρίσκει, καὶ τῷ κρούοντι ἀνοιγήσεται. 9 Ἢ τίς ἐστιν ἐξ ὑμῶν ἄνθρωπος, ὃν ἐὰνN αἰτήσῃ ὁ υἱὸς αὐτοῦ ἄρτον, μὴ λίθον ἐπιδώσει αὐτῷ; 10 ΚαὶN ἐὰν ἰχθὺν αἰτήσῃ, μὴ ὄφιν ἐπιδώσει αὐτῷ; 11 Εἰ οὖν ὑμεῖς, πονηροὶ ὄντες, οἴδατε δόματα ἀγαθὰ διδόναι τοῖς τέκνοις ὑμῶν, πόσῳ μᾶλλον ὁ πατὴρ ὑμῶν ὁ ἐν τοῖς οὐρανοῖς δώσει ἀγαθὰ τοῖς αἰτοῦσιν αὐτόν; 12 Πάντα οὖν ὅσα ἂνN θέλητε ἵνα ποιῶσιν ὑμῖν οἱ ἄνθρωποι, οὕτως καὶ ὑμεῖς ποιεῖτε αὐτοῖς· οὗτος γάρ ἐστιν ὁ νόμος καὶ οἱ προφῆται.

13 ΕἰσέλθετεN διὰ τῆς στενῆς πύλης· ὅτι πλατεῖα ἡ πύλη, καὶ εὐρύχωρος ἡ ὁδὸς ἡ ἀπάγουσα εἰς τὴν ἀπώλειαν, καὶ πολλοί εἰσιν οἱ εἰσερχόμενοι διʼ αὐτῆς· 14 τί στενὴ ἡ πύλη, καὶ τεθλιμμένη ἡ ὁδὸς ἡ ἀπάγουσα εἰς τὴν ζωήν, καὶ ὀλίγοι εἰσὶν οἱ εὑρίσκοντες αὐτήν.

NVariant with NA/UBS: ἐὰν αἰτήσῃ ♦ αἰτήσει NVariant with NA/UBS: Καὶ ἐὰν ἰχθὺν αἰτήσῃ ♦ Ἢ καὶ ἰχθὺν αἰτήσει NVariant with NA/UBS: ἂν ♦ ἐὰν NVariant with NA/UBS: Εἰσέλθετε ♦ Εἰσέλθατε

Kommentar til evangelieteksten

av Bo Giertz.

Gud hører våre bønner (7,7–11)

Å være Guds barn betyr at man kan snakke til Gud som til en far. Og det skal man gjøre, innstendig og fortrolig. Det Jesus her sier, gjelder disiplene. Slik er det i Guds rike. Bønnen er ikke et trylleformular, ikke en halvveis magisk mulighet til å skaffe seg fordeler. Utenfor Guds rike fungerer ikke de regler som gjelder for rikets barn. Men den som har Gud til far, kan også sette sin lit til ham. Jesus gjør en sammenligning med jordiske fedre. Vi mennesker er onde – det sies som en selvsagt ting, også om disiplene – men likevel finnes det så mye godt hos oss at vi har hjerte for våre barn. Skulle da ikke Gud ha det? Han gir oss ”gode gaver” når vi ber – kanskje ikke det vi bad om, men i så fall noe som var bedre for oss.

Den gylne regel (7,12)

Jesus gir oss summen av loven og profetene – altså av det som Gud har åpenbart om sin vilje før Jesus. Han gjør det i den enkle regel som er blitt kalt den gylne: Alt det vi vil at andre skal gjøre mot oss, det skal vi gjøre mot dem. Allerede rabbinerne hadde formulert den, men på en negativ måte: Alt det dere ikke vil … Jesus sier selv at dette ikke var noe nytt. Han hadde sannelig ”fullbyrdet loven”, tydeliggjort den og utdypet den. Men det nye han kom med, var ikke loven, men frelsen. Han kom ikke med nye bud, men med en ny vei til Gud.

De to veiene (7,13–14)

Den trange port og den smale vei leder til Guds rike. Det doble bildet taler om en og samme sak. Vi er både på veien og fremme. Guds rike er noe som kommer, og likevel er det her allerede. Det som bildet innskjerper, er at man ikke kommer inn i riket ved  å følge med strømmen. Riket er den enestående muligheten, den ufortjente gaven; det gjelder å gripe den uten å spørre hva andre gjør. Det virker som om Jesus regnet med at de fleste går fortapt. Men om vi spør: Er det bare noen få som blir frelst? Da svarer  han: ’Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør!’ (Luk 13,23 f) Det finnes altså en vei som fører til fortapelsen, og det er ikke bare unntaksvis at noen går fortapt.